Oppdals fremste rutekreatør innrømmer riktignok et tilfelle av chipping. Men når du har bolta, pussa og skapt over seksti ruter til alles glede, og åpna fem nye sektorer, da bør det være en akseptabel kamel å svelge.
Vi har tatt en prat med Oppdals store klatre-ildsjel og klatrestæsj-gründer Rune Kvalsnes.
Tidligere har vi prata om en annen ildsjel, som holder på lenger nord – les om Gudmund Grønhaug her!
– Du har fiksa mange klatreruter i oppdalsområdet. Hva motiverer deg til å finne, pusse og bolte nye ruter?
– Jeg har alltid likt å skape ting og burde vel egentlig blitt håndverker. I stedet sitter jeg på kontor og råtner på den ergonomisk riktige stolen min. Å borre ruter er det nærmeste jeg kommer å skape noe varig. Jeg liker å gjøre jobben skikkelig, pusse bra og gjøre nøye vurderinger hvor boltene skal stå. Å stå under en fin linje som du har funnet, renska, pussa og bolta gir en herlig følelse av tilfredsstillelse. Og når man åpenbart ikke vil bli huska for sine sportslige prestasjoner er det hyggelig å tenke på at klatrere i uoverskuelig fremtid vil hygge seg med rutene jeg har borra.
ISHOEL: Rune Kvalsnes i aksjon på klatrefeltet på Ishole like ved Oppdal. Foto: Privat
– Hvor mange har du pussa fram?
– Da jeg begynte å klatre var det Geir Plassen som hadde bolta det meste av rutene i Oppdal. Jeg tok over stafettpinnen og har vel bolta rundt 60 ruter i regionen og åpna fem nye sektorer. Det skal sies at det er over ti år siden jeg var skikkelig aktiv med drillen. Nå har jeg familie og mindre egentid. Da velger jeg bruke tiden på å klatre de rutene jeg allerede har laga i stedet for å sette opp nye. Men jeg har alltid et prosjekt på lur som jeg driver og pusser litt på.
– Hva er den beste ruta du har funnet fram? - og hvorfor er denne så bra?
– Amazonasfeltet nede i Gråura har en skikkelig fin rute som heter El Corazon. Den starter med et fint riss, går igjennom et overheng på gode tak og avslutter med fin og loddrett klatring. Ruta bare gir og gir og det er vanskelig å ikke bli euforisk når du klipper ankeret etter 22 meter. Ryktet skal ha det til at Aslak Aastorp ropte begeistra «dette er nesten som i Amerika» etter å ha gått krukset, og det er litt morsomt.
– Og den verste?
– Jeg har også tråkka i salaten. Det er en rute på Ishoel som er ganske fin. Men da jeg begynte å jobbe på den var det et parti som var skikkelig kjipt og skarpt. Da utførte jeg dødssynden for en rutekreatør og laga noen nye tak. Det er fint og usynlig utført, slik at ingen har kommentert at ruta er chippa. Men hver gang jeg går ruta er det med en dårlig følelse i magen. Jeg kan selvsagt ikke si hvilken rute dette er.
– Hvordan tenker du rundt bolte-etikk år du jobber fram nye ruter?
– Jeg kom inn i klatresporten ved å lese instruksjonsboka til Jon Gangdal. Der står det at du ikke skal sette borebolter der du kan sette naturlige sikringer og at du ikke skal bolte i fjellet. Det synes jeg er en grei regel. Jeg hadde veldig stor respekt for alt og alle i min ungdom, og da jeg sammen med kompisene mine Trygve og Harald bolta den første ruta vår på Ishoel, ringte jeg nestor Geir Plassen for å spørre om det var greit å sette bolter fem meter fra et riss, i frykt for å trakke noen på tærne og represalier. Jeg tenker det er greit å være restriktiv heller enn liberal når det kommer til borebolter.
