Boltediskusjon i vest

«Man kan spørre seg om førstebestiger bør ha makt nok til å håndheve bolteavstand. Langslynger er blitt etablert praksis på Alvedans, Alv Borge sin klassiker. Rebolting ble gjort med ok avstand, men disse ble fjernet etter førstebestigers ammodning. Man kan reise sikkerhetsflagget her. Faller man oppe ved bolten hvor den forlengende slynga henger og noe skjer med bineren under får man store problemer i møte med hylla under.»

Ruta blir altså vanligvis besteget med lange slynger i et par bolter. Jan Eivind Danielsen, som startet tråden på facebook, kommenterte lakonisk:
– Jeg venter alltid på at noen henger opp alt dette rælet før jeg gir den et årlig sendeforsøk.

Alv Borge, som førstebesteg ruta på 80-tallet, svarte med følgende kommentar:
– Hvorfor skal du på død og liv gå ruta «med alt dette rælet», Jan Eivind? Gjør det skikkelig eller la vær. Det er plenty med fysisk harde linjer som er mulig for deg å gå i dette fylket, Jan Eivind. At du skal ticke av ruta på blokka di er ikke et argument for begå kollektiv vandalisme.

 Les også: –Hvis du først skal bolte, så gjør det skikkelig

Det var Stian Engelsvoll som boltet i god tro, og som fjernet bolten straks det ble kjent at førstebestiger ikke ønsket den.
– Satte en bolt på den aktuelle runouten, fordi jeg trodde det var greit. Jeg kjenner Alv, prøvde å ringe, fikk ikke tak i han. Lang historie kort, jeg trodde Alv ville syntes det var greit, men jeg fjerna den et par dager etterpå når han sa det ikke var det. Runouten er sånn at du tror at de har glemt å sette en bolt. Det er et par skikkelig kjipe flytt midt på den runouten også.

– Det løfter jo frem en prinsipiell diskusjon om runouts på bolteruter. Man ønsker altså muligheten for å falle langt. Skulle tro at det var positivt å gjøre den tryggere?

– Skulle tro det ja. Men uten lange runs så hadde heller ikke den ruta fått det omdømmet eller den karakteren. Som mange ruter i Ceüse, også kjent for lange runs i toppen. Jeg ser argumentene fra begge sidene som gode. Ingen fasit her. Men ruta er ikke farlig. Bare skummel.

Alv Borge mener det er viktig at disse gamle rutene får stå som de var. De er en del av vår klatrekulturarv.

– Etter litt diskusjon med folk lokalt så er det klart at så godt som ingen kjenner historien vår. At man ikke interesserer seg for det er trist.
– Hvor lange er runoutene på ruta?
– Si 40 meter over 7 eller 8 intervall, det vil si 6 eller 7 bolter. I overkant av 5 meter run i snitt. Men må sjekkes.
– Men mente ikke du en gang på 90-tallet at man bare burde sette en bolt per meter, så kunne man klippe der man følte for det?
– Som jeg sa i tråden; heldigvis tok jeg nå til vettet. Andre er tydeligvis uenige. Men jeg må uansett si at overfokus på det rent fysiske og en total forglemmelse av at klatring uten magasug mangler noe vesentlig. Til mitt eget angrep må ikke et viktig historisk faktum glemmes: Utstrakt innøving på clog. Rutene ble sjelden eller aldri gått onsight eller flashet. I mine ruters tilfelle ikke prøvd før etter ca 25 år. 

Les også: Slik snur du på toppen 

Jan Eivind Danielsen er allikevel ikke bastant på at slike runouts skal omboltes.

– Jeg er usikker – kulturhistorie versus brukskvalitet.
– Hva mener du i dette tilfellet?
– Jeg mener boltingen ikke skal stykke  klatringen opp for mye, men uten å drive risiko. Bra å klippe før og etter crux. Man bør støtte beste stil, som er onsight med slyngene i selen. Folk bør kunne ha det som prosjekt (over evne) uten å være redd for å skade seg på lavprosent moves. Men samtidig, Dale er et museum.

Leder i sikkerhetskomiteen i Klatreforbundet, Odd Magne Øgreid, er klar på at sportsklatring skal være trygt. Han skriver følgende i en kommentar på tråden:

– Har ingen kjennskap til ruten, men på generelt grunnlag vil jeg hevde at på sportsruter er helseskadelig bolteavstand unødvendig. Sportsruter er først og fremst en arena for fysiske prestasjoner. Det finnes også nok av eksempler på dårlig dømmekraft i så henseende. Jeg er villig til å skrote førstebestigers diktatur mot demokratiske beslutninger gjort i klatreklubben i den debatten der.

På tråden har Alv Borge følgende kommentar til innleggene, og om Dales tidlige utvikling, og hans egen endring i mening om ombolting av historiske ruter:
– Da er det en ide å oppdatere seg på litt klatrehistorie. Som for eksempel årstall (og grad) på førstebestigning: I 1986 fantes ingen andre større crag (det rette ordet!) enn Dale her i fylket. Du plukker den første fullboltede linja på Dale (en meget naturlig en ettersom naturlige sikringer ikke finnes. Jo; en stk friend 3,5 helt i toppen som jeg benyttet meg av), forløperen til senere og «renere» sportsklatring som kom senere her i fylket og et miljø du selv sannsynligvis høyt verdsetter. Og som jeg selv la ned utallige timer i, utstyrt med stålbørste, selvinnkjøpte bolter og drill. Det er flust av ruter hvor din problematisering rundt sikkerhet er en mer aktuell problemstilling uten tilsnitt av historieløshet. Men ikke på denne ruta. Da fjernes en tidlig side i boka av Rogalands klatrehistorie. Er det verd det? Selvsagt ikke. Fakta: Stian reboltet ruta «tett» (denne og Ungdommens Frelser mener jeg å huske) etter mitt klarsignal. Jeg tenkte rimelig likt dere begge mhp sikkerhet. Men uten at jeg egentlig hadde tenkt meg godt nok om. Et forglemmelsens øyeblikk mange år etter førstebestigningen. Etter å ha tenkt to ganger på saken så ble vi enige om å beholde originalen. Takk Gud for at jeg ikke var blitt fullstendig senil og kom på bedre tanker!

Øgreid svarer at Borge har et poeng, men at førstebestiger fremdeles ikke skal ha full råderett over sin kreasjon – det kan klubbene ha:

– I boltedebatten kan man ikke gjemme seg bak Murphys lov og bruke den til å fraskrive seg ansvar for sine bolteplasseringer. Tvert om må vi ta hensyn til Murphys lov når vi bolter opp nye ruter og balansere risikoen for ulykker med gjennomtenkte og veloverveide bolteplasseringer. Jeg har gjennom min klatrekarriere sett så mange feilvurderinger gjort av førstebestigere, både med bolting av linjer som skulle vært uboltede, feilplasseringer av bolter på sportsruter, bolter som kun kan klippes av de med to meters vingespenn etc at jeg innser at det å gi førstebestiger råderett over rutene ikke fører noe godt med seg for klatremiljøet generelt. Noen ruter blir stående som monumenter over en tid hvor man ikke hadde råd til å kjøpe et tilstrekkelig antall bolter, andre igjen som monumenter over en klatrers stil, djervhet eller dristighet fra en svunnen tid. Derfor er jeg villig til å flytte beslutningen over til klubbenes demokratiske prosesser og ikke tviholde på det jeg kaller førstebestigers diktatur.

Les også: Slik mestrer du frykten for å falle 

Erik Assum, som har markert seg som en dyktig sportklatrer i flere tiår, har også god kjennskap til runouts. Han kommenterer på tråden:
– På generelt grunnlag er jeg av den oppfatning at bolta sportsruter der «alle» «alltid» bruker langslynger er feilborra, og bør reboltes. På slike ruter er jeg av den oppfatning at det er det fysiske som teller, og faren for skader ved fall bør elimineres i størst mulig grad. Dog er jeg helt åpen for at lange fall i toppen av en lang rute gir mening og til og med kan gi sportsruter en ekstra dimensjon, men hvis slike runs fører til at folk topptauer ihjel en rute før de tør å lede den, så har man som bolter kanskje bomma litt. Kort oppsummert, i min bok bør en sportsruter være borret slik at en onsightbestigning med slyngene på selen skal være innafor uten at man risikerer liv og lemmer. Men, og dette er et viktig men, det finnes visse unntak. Ruter som er historisk viktige må få stå slik de var da de ble gått. Stillheten på Fjell er et slikt eksempel. Selv har jeg ikke baller nok til å gå den uten langslynger, men da lar jeg heller være, det finnes nok av andre ruter jeg ikke har tid til å gå. Jeg antar fra diskusjonen her at Alvedans også er en rute av tilsvarende karakter.

Les også: Slik sikrer du naturlig klatring

Ture Bjørgen, som er aktuell med boka På død og liv – norsk fjellredning fra innsiden, mener tett bolting ikke nødvendigvis gir trygg klatring:
– Virker som diskusjonen handler om to ting (som kanskje også henger sammen); historie og sikkerhet. Alv har sagt det viktigste mht eldre ruter. Og det er jeg helt enig i! De bør i minst mulig grad tukles med. Hvis det skal være slik at hver ny generasjon mener å sitte på svaret om hva som er trygt og best har vi en utfordring. Hvis du vurderer ruta som «farlig» eller utrygg kan du jo bare la være å gå den!
Og «vurdere» er poenget; Sikkerhet er noe vi bør ha med oss, inni oss. Det er ikke noe der ute, som avstand mellom bolter osv. Det er vi som må vurdere om vi tror, mener, føler det er trygt for oss.
Inne er rutene boltet hver meter og vi har en tilsynelatende (ytre) sikkerhet. Likevel florerer ulykkene.
Konklusjon; klatring er risikoaktivitet. Risikoen vil alltid være der og det er bare vi sjøl som kan vurdere hva som er trygt for oss.
Å «psyke ut» er noe de fleste klatrere har et forhold til. Utpsyking er en god og helt nødvendig egenskap i klatringen. Det er den som får oss til å ikke gjøre noe vi kanskje ikke behersker eller synes virker tvilsomt, og som hindrer oss i å legge ut på ruter hvor vi kan risikere å falle – ned på farlige hyller.

Denne saken er en kombinasjon av intervju med sentrale klatrere, og gjengivelse av viktige innlegg på tråden. Se facebooksiden Klatre i og rundt Stavanger for alle innleggene.

Runout: Ruta Alvedans (8) på Dale ved Stavanger debatteres. Bør den omboltes, eller er den verdt å ta vare på i sin opprinnelige stand? Foto: Brattelinjer.no