Hvis du har klatra i Trøndelag noen gang, så har du temmelig sannsynlig klippa i en bolt satt av Gudmund Grønhaug. Eller tviholdt i et tak han har pussa fram.
Og du har helt sikkert sett Adam Ondra klippe noen bolter Gudmund skal ha æren for. Men visste du hvem som betalte for de der boltene til verdens beste klatrer?
– Hva motiverer deg til å finne, pusse og bolte nye ruter?
– Jeg er en nysgjerrig fyr som alltid har lett etter nye ruter og nye steder å klatre. Ikke bare her hjemme, men også når jeg er på tur så prøver jeg å oppsøke de mindre besøkte stedene. Det er alltid en historie bak utviklingen av et felt og noen har hatt et ønske om å pusse akkurat det ene bulderet, eller etablere dette feltet. På denne måten har jeg kommet over mange skjulte perler og klatret mange ruter som ikke ser så mye trafikk. Her hjemme så startet det med at jeg ble introdusert til bolting av ruter gjennom en instruktørutdanning. Noen år senere flytta jeg til Levanger. Der var det ingen klatrevegg da (den fikk jeg bygd nesten ti år senere), og potensialet for nye ruter på Ekne var og er enormt. Så til å begynne med var det behovet for noe å klatre på sammen med driven etter å bidra til miljøet som gjorde at alle vintrene ble brukt til bolting. Senere har det vel egentlig bare fortsatt med nysgjerrigheten på om noe er mulig å klatre for meg, eller andre sammen med den samme lidenskapen for å bidra til utvikling av klatring og gleden ved å dele.
STERKING: Gudmund er ikke bare litt av en ildsjel, han er også en temmelig sterk klatrer. Her er han i aksjon ppå hjemmebanen sin på Ekne i Trøndelag. Foto: Andreas Elmquist
– Hvor mange har du pussa fram?
– Jeg er ikke helt sikker. Jeg telte over rutene fra 9- og oppover for litt siden, det var 40 av dem. Jeg vil tro at det nok er snakk om kanskje 100 ruter og omtrent like mange buldere.
– Hva er den beste ruta du har funnet fram?
– Det er vanskelig å velge en bestemt linje egentlig. Den fineste linja tror jeg må være «Veien ut av Gufsedalen» på Ekne, men den fikk jeg delvis ferdig av Lars Audun Nordnes. Jeg pussa og bolta bare toppen, men linja er helt syk. Ruta går opp en nesten 90 grader egg som er avrundet perfekt. De to veggene som møtes er en vertikal vegg til venstre og en vegg som henger ut cirka 20 grader til høyre. Det estetiske klimakset er når man både henger på og står på tak som er akkurat midt på vinkelen. Et annet aspekt med både denne ruta og egentlig hele feltet på Ekne er at alle bidro sammen. Vi var en gjeng som pussa, bolta og rydda tømmer i flere år. Alle bidro på nesen alle rutene, så det er strengt tatt litt urettferdig at jeg står som førstebestiger på så mange ruter der siden det var flere som bidro til utviklingen av feltet.
– Hva med de hvor du har gjort hele jobben selv?
– Av ruter jeg har rensa, bolta og gått helt sjøl tror jeg rutene Arbeidstrening og Steependiaten på Frigården står høyest. Det er samme start, men der Arbeidstrening har et hardt punktcrux svinger Steependiaten av og gjør 7-8 tunge flytt i stedet. Det er et lite og litt ukjent felt rett ved Hell som ble funnet og pussa frem for omtrent åtte år siden. Bratt, hardt og kompromissløst. Av buldere så er jeg nok mest fornøyd med det som ligger i fjæra rett nedenfor ene sektoren på Ekne. Fantastisk klatring på perfekte avrunda tak. Lagde en fører til tindegruppa i Trondheim over buldringa på Ekne en gang hvor gradene var kombinasjoner av lett, vrien, tung og enkel (pluss prosjekt). Tror denne hulderen ble gradert enkel og tung, navnet har jeg glemt.
EN FIN VEI UT: Gudmund i aksjon på ruta si Veien ut av Grufsedalen (9/9+) på Ekne. Foto: Andreas Elmquist
– Og den verste/ mest bortkasta ruten?
– Bortsett fra at jeg har vært med på å sette opp et helt unødvendig bail-anker på en rute på Hell (det var flere som mente det var nødvendig, men det var jeg som satte det opp) så har jeg vært veldig restriktiv med hva jeg har bolta opp så jeg tror ikke jeg har bolta så mange håpløse linjer. Det mest bortkasta er kanskje et prosjekt i rockeveggen på Ekne. Sykt fin linje, aldri tørr og grisehard! Kommer neppe til å bli gått noen gang.
– Hvordan tenker du rundt bolte-etikk år du jobber fram nye ruter?
– Jeg prøver å tenke på det hele tiden. Ikke så mye i forhold til rensing og fabrikering av grep for det er totalt uakseptabelt og jeg har krangla mye med et par som fremdeles synes det er en god ide og fabrikere grep på ruter. Men om en rute skal boltes eller gjøres på kiler tenker jeg alltid på. Jeg er veldig splitta og har nok helt sikkert gjort feil flere ganger, men det er en vrien vurdering. La meg komme med to eksempler fra Ekne: Tarzantauet (7/7+) følger et slags riss på skrå oppover mot høyre. Den kan nok sikres naturlig, men fjellet er ikke det beste og det ville gitt en utklatring på 5-7m til ankeret. Den er bolta og en av de mest populære rutene på feltet. Riktig? Aner ikke. Fra tvang til tro (8/8+) følger et riss fra midt i veggen og opp til toppen. Det er to sikringer på ruta omtrent halvveis. Den nederste er god, den over er ikke så god, men vil i alle fall bremse fallet litt før det stopper i den nederste, eller bakken. Hvis man faller når man runder kanten vil ikke sikringene rekke å ta før man treffer bakken. Bakken er gressdekt og flat og veggen er ikke mer enn i underkant av 10 meter høy, så det går antagelig ikke så aller verst å falle i bakken der. Klatringen er fantastisk, men jeg tror ikke noen har repetert den. Resten av feltet er bolta opp.
Riktig? Aner ikke.
Så en fun-fact til slutt:
– Det nesten ingen vet er at Change – 9b+ en til Adam Ondra – i Flatanger ble til etter at Lars Audun Nordnes, Adam og jeg drakk te og diskuterte mulige linjer i hula. Linja ble bolta med bolter jeg hadde bestilt uten å ane hvordan jeg skulle betale for dem. Men da Adam ville ha flere bolter var det liksom bare å bestille først også tenke på betaling senere. Det ble til slutt Klatreforbundet som betalte!
