Har trent afghanske jenter i klatring – jobber med å få dem ut av landet

– Boka jeg leste ligger fremdeles med bokmerket i på nattbordet mitt i Kabul, klærne mine henger i skapet og klatreskoene mine ligger under senga. Evakuering er ikke å ta med seg bagasje. Det er å forlate en farlig situasjon så fort som mulig, og la eiendeler og livet man hadde bli igjen, forteller Kaisa vel hjemme i Oslo.  

–  Jeg tok kun med meg passet mitt, mobilen, laptopen og litt mat og drikke. Jeg måtte ut og kjøpe alt annet nytt igjen da jeg landet trygt hjemme i Norge for jeg hadde bare klærne jeg stod i, sier Kaisa.  

Klatring møter Kaisa hjemme i Oslo. Hun forteller at Afghanistan har gitt mange muligheter til kvinner de siste årene, spesielt i den levende storbyen Kabul. Jenter har fått tilgang på høyere utdanning og kvinner har hatt viktige posisjoner i myndighetene. Men kulturen og religionen er fortsatt der:   

–  Både kultur og religion råder i samfunnet, og det er viktig å jobbe med og ikke mot folket. En en av våre team-regler i Ascend var fokusert rundt å alltid dekke seg til korrekt, tross klatresko og eller utflukter i fjellet, forteller Kaisa. 

Les også om da Kaisa ble nominert til Jenteprisen for sitt arbeid for jenter i Afghanistan. 

Kaisa forteller om at fokuset i Ascend Athletics, som altså programmet heter, har vært å vise at jenter også har muligheter: 

– Vårt mål i Ascend Athletics har ikke vært å endre på religion, men simpelthen å vise jenter at de også kan, at de også er sterke. Sportslige aktiviteter har lenge kun vært forbeholdt menn, og det vil vi endre på.   

–  Helse er viktig, og å forbedre både fysisk og psykisk helse gjennom en tur i fjellet mener vi er en god måte å innføre det på. Spesielt i et fjellrikt land som Afghanistan med mye vakker natur. Landet har også vært preget av konflikter i lang tid, så vi har nok prøvd å snike inn litt naturfilosofisk tankegang i arbeidet vårt; om man kan se skjønnheten i sitt eget land vil man kanskje ta bedre vare på det, og om man kan dele glede og mestringsfølelse på tvers av etniske grupper vil det kanskje bidra til en vei mot fred i Afghanistan.  

Men denne strategien er nå etter all sannsynlighet forbi. Taliban tok nemlig over den siste viktige byen i Afghanistan, Kabul, den 15.august. Dagen før Taliban gikk inn i Kabul reiste president Ashraf Ghani til Tadsjikistan og deretter videre til De Forente Arabiske Emirater.   

Da skjønte Kaisa at det hastet:  

– Da Ghani annonserte at han hadde overgitt seg og rømt landet, så var det bare å fyre opp bålet og brenne alle sensitive dokumenter. Vi visste fra de siste dagene at Taliban var nærme, sist rapportert kun 20 minutter utenfor byen, så vi forventet dem kommende gjennom gatene utenfor huset vårt etter kanskje maks en halvtime da vi hørte nyheten om Ghani, sier Kaisa.   

– Kun to dager før dette ble det utgitt en amerikansk analyse at det skulle ta 30-90 dager til Kabul falt, sier Kaisa.  

Hun fjernet alle spor etter ansatte og de jentene som har deltatt i programmet.   

Tilbake la president Ashraf Ghani et land i hendene på en organisasjon som er kjent for å undertrykke kvinner på alle mulige måter.  

Kaisa og Ascend Athletics har de siste ukene jobbet på spreng for å få ut noen nøkkelpersoner i Ascend:  

– Vi har jenter som drømmer om å bli den første kvinnelige presidenten i Afghanistan. Vi har gitt flere jenter mulighet til å holde foredrag på ambassader og for nyhetskanaler i Afghanistan. Det er ti ansatte som har blitt mye eksponert for media, og disse fokuserer vi nå på å få ut av landet.  

– Vi hører at Taliban har en liste over folk som de ser etter, og vi hører rykter om at de går fra hus til hus for å se etter disse. Det vi ikke vet er om noen av våre ansatte, deres familier eller våre deltagere er spesifikt utsatte eller bare generelt utsatte i form av å være unge, ugifte jenter. Derfor har vi prioritert de som vi vet har vært mye eksponert, sier Kaisa.  

– Jeg har kanskje vært gjennom de kjipeste ukene i livet mitt når vi vet at vi kun kan få ut noen få fra landet og jeg må sitte å ta et valg om noens andres liv. Det har vært lite søvn og vanskelige beskjeder å gi til de som vi ikke klarer å få ut av landet men som sitter igjen livredde. Vi har jobbet i tre uker nå, og har så vidt fått ut ti jenter og noen av deres familie.   

Hun forteller om vanskelige samtaler med jentene de siste ukene:  

– Det er hjerteskjærende å skulle si til en ung jente at vi ikke anser at Afghanistan farlig nok for akkurat deg. Vi antar at de ikke er i direkte livsfare eller er et direkte mål, men vi vet at de sitter igjen livredde for hva fremtiden bringer, med knuste håp og drømmer. De frykter å aldri kunne forlate hjemmet sitt uten følge av et mannlig medlem igjen, de frykter at de ikke får fortsette skolegang og vende tilbake til universitetet. Den siste vanlige dagen jeg så dem hadde de på seg skinny jeans dekket med fargerike tunikaer og sjal. Dagene som fulgte var alle i byen kledd i store, mørke, tradisjonelle klær, sier Kaisa.   

Nå venter de ti jentene i flyktningeleirer på en endelig destinasjon til enten i USA, England, Danmark eller Canada. USA tar imot 60 000 ekstra flyktninger og England 20 000 ekstra flyktninger på grunn av denne krisen. Canada opprettet umiddelbart en ordning hvor spesielt unge, utsatte jenter kunne søke asyl der.  

Norge tar ikke mot noen ekstra utover flyktningekvoten.    

–  De ti jentene har fremdeles en lang vei foran seg, og vi skal støtte dem. Men det er viktig for oss i Ascend å også få et overblikk over situasjonen i Afghanistan under Taliban.    

Millioner av jenter sitter tilbake i Afghanistan under et regime som har blitt beskrevet som ett av de mest kvinneundertrykkende regimene i verden. 

Starten på slutten  

– Hvordan har de siste månedene i Afghanistan vært?  

– Trump annonserte i september 2020 at han skulle trekke ut alle amerikanske soldater og koalisjonsstyrker. Vi tenkte ikke at det skulle bli så drastisk så fort, men vi skjønte at vi måtte gjøre noen endringer. Utover vinteren så vi at sikkerhetssituasjonen i provinsene i landet endret seg raskt, men Kabul forble uforandret.    

– Hvordan opplevde dere at det ble farligere?  

– Vi er en organisasjon som reiser ut i fjellene med jentene. Veiene begynte å bli farligere, og jeg samlet inn informasjon jevnlig fra både ulike sikkerhetsrapporter og direkte fra jentene som har familie i distriktene om hvor det begynte å dukke opp flere Taliban-sjekkpunkter. Vi ble i løpet av våren avskåret fra de typiske fjellområdene vi pleide å klatre i og gå på tur. I tillegg økte kriminaliteten også i Kabul som følge av tvilen på at myndighetene egentlig hadde kontroll over situasjonen. I fjellområdet ved Kabul der vi pleide å gå på fredagsturer ble det rapportert tyveri og drap.   

Som følge av endringen i sikkerhetssituasjonen begynte Kaisa allerede i 2020 å tenke ut andre måter å aktivisere jentene på:  

– Vi gikk i gang med å se på muligheten å utvide og lage et sportssenter, med treningsrom, klatrevegg, yogarom, klasserom og møterom. Jeg hadde litt tautrekking med Ascend om å få realisert dette sportssenteret så raskt som mulig, men hell i uhell så ble det samtidig med den forverrede sikkerhetssituasjonen også i Kabul, innvilget noen få men litt større pengegaver til Ascend. Så da fikk jeg gjennomslag for det, og vi satte i gang.   

– Så i januar 2021 åpnet vi et nytt senter. Det gjorde at vi kunne utvide programmet fra 25 jenter til 85 jenter! I tillegg kunne vi da samle flere aktiviteter på ett sted.  

Kaisa understreker at sportssenteret kom på plass tidsnok:  

– På dette tidspunktet visste vi at det var Taliban-sjekkpunkt kun to timer unna Kabul. Vi hadde utsatt ekspedisjonene siden før jula 2020, og til slutt ble det helt uaktuelt med noe som helst aktivitet utenfor Kabuls bymurer da situasjonen var uoversiktlig og foranderlig. Likevel var det enkelt å fortsette aktiviteten inne på sportssenteret, og alle deltagerne våre var storfornøyde.  

Jentene fikk utvidede prosjekter som følge av at de ikke kunne reise på de vanlige turene i fjellene:  

–  Programmet vårt går vanligvis over 10 måneder, fra vinter til sen høst, og deltagerne var nå godt i gang med å planlegge frivilligprosjekter i lokalområdene sine for å lære bort basiskunnskaper som grunnleggende kunnskap om førstehjelp til familiene sine, sportsaktiviteter for lokale barnehjem eller å spre kunnskap om miljø og «leave no trace» prinsippet på lokale skoler, som de nå selv hadde øvd på i flere måneder, forteller Kaisa.   

Kaisa kan også fortelle om at i de siste ukene før Taliban tok over, kunne hun merke en forandring i stemninga og spenningsnivået i byen. Det vanligvis nokså moderne Kabul gikk gradvis til å bli mer konservativt:  

– Vi pleide å dra ut på restauranter eller spille bowling, og en av de siste tingene jeg husker fra jeg kjørte gjennom Kabul slik det var, var en gutt som sto på rulleskøyter midt i byen. Kabul er en levende by. Det er byen for spennende lukter og farger, og ikke minst kjekke gutter med sylskarp hårklipp. Men plutselig begynte vi å se at en bemerkelsesverdig stor andel av disse guttene begynte å anlegge skjegg. Det var ett av flere signal som varslet om forandringen som alle fryktet var på vei, sier Kaisa.   

Klokka åtte på morgenen den 15.august mottok Kaisa et bilde fra en venn som var ute å kjørte på gata. Bildet viste folk som malte over store plakater på treningssentre som viste jenter med muskler ikledd stramt treningstøy og plakatene på sminkede jenter for skjønnhetsprodukter. Bildene ble malt over for å forberede på den mulige overtagelsen av Taliban. Det skjedde kun få timer etter. 

I perioden før Taliban inntok Kabul, var planen at Kaisa og de andre ansatte i Ascend skulle ta fatt på å utvide sportssenteret med en hel etasje med innendørs buldring. Skisser var tegnet og byggetillatelse var i prosess. Nå ligger det bare masse materialer i hagen under skjelettet av en buldrevegg.   

Har ikke tatt hensyn til den afghanske kulturen 

Kaisa forteller mye om å møte en ganske annen kultur i Afghanistan, en kultur som muligens ikke NATO eller USA har tatt nok hensyn til:   

– Afghanistan er et land med sterke tradisjoner og mange afghanere har nok vært skeptiske til vestlig innflytelse. Spesielt i flere provinser er folk mer konservative enn i Kabul, og måten NATO og USA har operert har nok vært en av grunnene til at Taliban har vunnet popularitet, sier Kaisa.   

– Ta et gitt eksempel, si en vestlig organisasjon som oppretter en jenteskole i et konservativt distrikt der det for eksempel ikke finnes noen skole for jenter fra før. Det virker logisk og bra fordi våre verdier tilsier at både jenter og gutter skal ha lik tilgang på skole. Sett med vestlig tankegang kan det være lett å overse fallgruvene i et slikt prosjekt. Men skepsisen fra en konservativ familie om å sende sin verdifulle datter på en vestlig jenteskole er kanskje ikke så vanskelig å forstå når man ser det fra deres perspektiv og med deres verdier. Dersom medlemmer av Taliban har vært taktiske i hva de gjør og sier, kanskje spesielt i mer konservative områder, så forstår man også kanskje lettere hvordan de har klart å sikre seg posisjon og makt gjennom store deler av landet, tross vestens lange tilstedeværelse i Afghanistan, sier Kaisa. 

Hun sier at internasjonale prosjekter har vært tungrodde:  

–  Noe positivt kan fort snus om til noe negativt dersom nye prosjekter kommer bardust på lokalbefolkning og deres kultur. Det kan være noe av grunnen til at arbeidet fra internasjonale styrker og hjelpeorganisasjoner over de siste 20 årene har vært tungrodd i mange områder. Likevel har det vært fremskritt, og jentene jeg jobber med som nå er omkring 20 år gamle har vokst opp med utdanning og rettigheter.  

–  Da de amerikanske myndighetene bestemte å inngå en avtale med Taliban uten å inkludere de afghanske myndighetene, satt vi rett og slett kroken på døra for den unge generasjonen som har vokst opp i en samfunn som gikk fremover.   

Tankegangen i Ascend Athletics 

Ascend Athletics har prøvd å balansere innføringen av noe nytt; fjellklatring, kvinners status, kunnskap og utdanning for jenter, ved å ha så lite internasjonal tilstedeværelse som mulig:  

–  Siden jeg kom har jeg vært eneste utlending i vår organisasjon. Jeg har bodd og spist med mine lokalt ansatte. Jeg har trent opp 10 unge afghanske jenter til å bli instruktører, og latt de gradvis styre programmet vårt.   

Hun har gitt jentene mye ansvar:  

–  Tanken var at de skulle ta over når de var ferdigutdannede. Det har alltid vært viktig for oss at jentene i programmet vårt har tillatelse og støtte fra familiene sine, så vi jobber tett med familiene også. Vi har prøvd å jobbe med kulturen og ta hensyn til religionen. Det er ingenting i Koranen som sier at jenter ikke kan gå i fjellet. Og som sagt skal klesplagg være dekkende og passende når jentene er ute på tur i forbindelse med Ascend.  

De vil skape unge kvinnelige ledere i samfunnet:  

–  Det er de unge instruktørene som holder foredrag og familiemøter og de får mye ansvar i form av at jeg inkluderer de i avgjørelser. De skal være komfortable med avgjørelsene som tas, i tillegg er jo målet til Ascend å skape ledere i samfunnet. Da er det bare på sin plass at det er de som får øvd seg på å snakke foran større forsamlinger, sier Kaisa.   

–  Vi ønsker å gi jenter som har lyst til å drive idrett og friluftsliv muligheten, sier Kaisa.  

Samtidig er det mange jenter som allerede har trosset deler av kulturen sin ved å bli med i Ascend:  

– Vi tiltrekker oss mange sterke og frigjorte jenter i programmet vårt, men også de stille og sjenerte som innerst inne har en drøm om å bli litt tøffere. Mange forteller at de allerede har gått utenfor både egne og familiens forventninger for å bli med i vårt program, men at det er den beste avgjørelsen de har tatt og de har lært så mye av det. Den første kvinnen som var på toppen av Mount Noshaq, det høyeste fjellet i Afghanistan, var medlem av Ascend, og for mange unge både jenter og gutter er hun nå et forbilde, sier Kaisa. 

Videre lærer de ikke bare jentene om klatring, sport og friluftsliv, men også ting vi tar for gitt her i Norge:  

– Skolesystemet i Afghanistan er ikke som Norge i det hele tatt. De lærer å regne, skrive og lese, men de lærer ikke kritisk tenkning, holde foredrag i forsamlinger, de har ikke gym og de lærer ikke førstehjelp.  

– Så vi jobber med å lære dem disse tingene, og innimellom dette prøver vi også å endre på feilinformasjon rundt kvinnehelse, sier Kaisa.  

Reisen hjem til Norge 

Da Taliban inntok også hovedstaden, fikk Kaisa beskjed om å dra hjem. Hun ble evakuert. Hun fikk beskjed fra det norske militæret på flyplassen i Kabul om å komme seg til flyplassen, men det var lite informasjon å hente på hvordan folk skulle komme seg trygt til og gjennom dørene på flyplassen:  

–  Jeg måtte prøve å finne meg en sjåfør som snakket pashto og som hadde Taliban-nettverk. Hvis jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg ikke kommet gjennom sjekkpunktene i byen. Plutselig var situasjonen snudd på hodet. Før prøvde vi å unngå Taliban, men nå måtte vi prøve å finne noen som kjente Taliban, forteller Kaisa.  

Første gangen Kaisa prøvde å komme seg til flyplassen så var det midt i den kaotiske menneskemengden:  

–  Da var det ikke mulig å komme seg inn til flyplassen. Det ble skutt rundt oss. Det er den eneste gangen jeg virkelig har vært redd i Afghanistan, sier Kaisa.   

–  Andre gangen kom hun gjennom, og det siste hun så av Afghanistan var gjennom en liten glipe imens hun kikket utover konturene av fjellene der de hadde pleid å gå på tur i, sier Kaisa.  

– Hvorfor dro du ikke før?  

– Jeg har et ansvar for de 15 ansatte jeg har hatt der nede. Ingen av mine ansatte hadde fått lønn om jeg hadde reist. Vi hadde akkurat bestemt å utbetale 3 måneders forskudd på lønn for at de ansatte kunne få muligheten til skaffe seg visum til naboland som en backup-plan for deres sikkerhet dersom de ønsket. Vi hadde sensitive dokumenter liggende i arkivene våre, og et stort senter med verdifullt utstyr å sikre.   

–  Man kan ikke bare snu ryggen til det ansvaret på dagen. Jeg har alltid likt å jobbe med andre og for andre. Du kan jo dra analogien til å arbeide i fjellet, hvis noen skader seg så skal du bare la de være igjen alene og rusle ned igjen da?   

Hun gjorde mye forberedelser før hun dro:  

–  Men det betyr ikke at jeg ikke forberedte både meg selv og organisasjonen. Selv om jeg begynte å skjønne hvilken vei dette gikk, trodde vi alle at vi snakket om uker eller måneder, ikke bare noen få dager. Vi dro til banken og prøvde å ta ut pengene våre, jeg fikk scanna alle de viktigste dokumentene, og så kjøpte jeg meg en flybillett – den første tilgjengelige, men den var fire dager frem i tid. Jeg tenkte at det både var lang nok tid til å rekke å få ordne en hel del ting før jeg drar, og til å komme meg trygt ut.   

– Hadde du egentlig lyst til å dra? Ville du blitt om du kunne?  

–  Jeg hadde absolutt ikke lyst til å dra. Det var hjerteskjærende å skulle forlate gode venner som har blitt som familie for meg, og ikke vite hva som hendte med dem videre. I tillegg har jeg blitt glad i landet. 

–  Jeg hadde gledet meg til å bygge videre på isklatreferdighetene til jentene som vi begynte på i fjor da vi hadde en ukes tur til de vakre innsjøene i Bamyan som flommer over og danner perfekte isformasjoner. Jeg hadde gledet meg til å få ferdig buldreveggen på sportssenteret vårt, et prosjekt unikt av sitt slag i Afghanistan. Jeg hadde gledet meg til å utforske nye, ubestegede fjell sammen med de inspirerende og sterke jentene. Vi hadde begynt å bolte et lite felt i en dal noen timer utenfor Kabul. Planen var å utvide Ascend med et lokalsenter i forbindelse med dette feltet, og dermed nå ut til enda flere barn og unge.   

–  Nå sitter jeg her og lurer på om Taliban finner boltene eller tar seg inn i sportssenteret og forundret tester ut treningsrommet vårt slik vi har sett noen filmer av i media fra andre sentre.  

–  Uansett så skjønte jeg at jeg måtte dra, for min egen og andres sikkerhet. Det at jeg nå er i trygghet i Norge gjør at vi bedre kan skaffe et overblikk over situasjonen videre. Jeg håper det en gang blir mulig å dra tilbake. Det var trist å forlate landet jeg bodde i, i hui og hast, uten å få sagt ordentlig farvel. Men om boka på nattbordet mitt fremdeles er der om jeg får muligheten til å dra tilbake, tviler jeg på. Det kommer nok i så fall til å bli under ganske andre forhold jeg besøker Afghanistan igjen. 

– Hva skjer videre med Ascend Athletics nå?  

– Det vi vet basert på da Taliban styrte for 20 år siden var at de er avhengige av sykehus og nødhjelp. Organisasjoner som oss, som jobber med sport, kvinners rettigheter og er såkalt moderne, er veldig sikre på at vi ikke får fortsette slik vi har gjort. Men vi tenker at vi kan innføre programmer for kvinners helse, da vi vet at det under konservativt islamske styresett kan være vanskelig for kvinner å få tilgang til helsetjenester da fremmede menn ikke skal se kvinner utenfor familien, sier Kaisa.   

– Å ha kunnskap om egen kropp er også en form for myndiggjøring og styrking av kvinners posisjon, tross at det er noe ganske annet enn mestringsfølelsen av å bestige et fjell. Nå blir uansett fokuset på å finne gode løsninger, og å følge opp de jentene som har vært gjennom en ganske tøff periode de siste ukene. Parallelt ser vi på løsninger for å fortsette vårt arbeid. Forhåpentligvis kan vi lure inn noen elementer av vårt tidligere program også, smiler Kaisa. 

– Om ikke annet bor det tusenvis av unge jenter ved vakre fjell i Afghanistan, og kanskje dette er begynnelsen på noe nytt. Ascend har alltid hatt base i Kabul av praktiske grunner, men kanskje et helt nytt helseprogram kan nå ut til nye deler av landet. Jeg har troa på at desperate situasjoner tvinger fram nye ideer, avslutter Kaisa.