I byen bor flere av verdens beste klatrere, og også Magnus Midtbø flytta hit i 2007, da han var på sitt mest sultne.
– Det hadde vært veldig gøy å kunne hevde seg i Europa-cuper. Vi er jo fortsatt unge i seniorklassen, så vi trenger jo også å bygge opp litt mer erfaring fra World-cuper og Europa-cuper, sier Storå.
De tre har trent mye sammen, og har blitt gode venner etter mange konkurranser og treningssamlinger. De er ambisiøse klatrere, og valgte å flytte til Innsbruck på grunn av gode treningsfasiliteter, nærhet til fin uteklatring og godt miljø.
KALYMNOS: Regine Storå på «Dolonas, 7b» i Kalymnos 2019. Foto: Martine Limstrand
De har allerede fått inn noen økter, og kan melde om høy kvalitet på veggene og ruteskruinga.
Fortell litt om klatresentrene - er det mange? Er de annerledes fra i Norge? Hva er det som gjør de så bra?
– Det er i hovedsak et klatresenter her i Innsbruck, som vi bruker mest. Det har over 6000m² klatreflater, egen konkurransevegg, speed-vegg, treningsrom, buldring både inne og ute, og led inne og ute. Det er mye plass, og veldig mange kule grep! De som skrur her er veldig flinke, og det er egentlig det som gjør at dette klatresenteret er et av de beste i Europa.
NORGESMESTERSKAP: Ingrid Kindlihagen under NM i led i Bergen 2021, der hun kom på 4. plass. Foto: Sverre Skjold
– Senteret har flere harde buldre og ruter enn sentrene i Norge, ettersom det er flere som klatrer her, og de er på et høyere nivå. Det er ruter opp til 9a+ her, så vi har nok av harde ting å prøve på. Det er heller ikke langt å reise til München (eller lignende steder) for å ha konkurranse-simuleringer. Mangelen på konkurranse-relevante buldre/ruter er egentlig det som har vært den største utfordringen med å trene i Norge. Samt er det også lett å bli inspirert av alle de gode klatrerne her!
Trioen har leid en leilighet som er eid av Norges Klatreforbund, og lever på studielån og diverse stipender.
De har ikke bestemt seg for hvor lenge de blir – alt mellom seks måneder og flere år er mulig. Og planen er enkel: å bli så gode som mulig.
FONTAINEBLEU: Mia Støver Wollebæk bulder «Powerslave, 7a» i Fontainebleu i 2021. Foto: Mattis G. Husby
Har dere noe inntrykk av miljøet der nede?
– Vi kjenner jo noen fra det Østerrikske landslaget fra før, fra konkurranser. Også kjenner vi Oda Aagaard fra Norge, som også har flyttet hit. Ellers kommer vi nok til å bli kjent med mange i klatremiljøet, ettersom vi ofte er på klatresenteret to ganger i løpet av en dag.
Regine Storå har en trener i Norge (Erlend Broback), og Ingrid Kindlihagen har de siste årene fått oppfølging fra Anders Kindlihagen. Mia Støver Wollebæk har for tiden ingen trener, og kjører sitt eget opplegg.
