Therese Johansen sin kamp mot angst - slik kom hun tilbake

Therese tar meg imot i leiligheten sin i Stavanger, et langt steinkast unna arbeidsplassen hennes Sis Sportssenter, der hun skrur buldere. En jobb hun elsker, og håper å bli værende i lenge. Hun serverer vannmelon og kaffe, og overalt ligger det hjemmestrikkede gensere og andre håndarbeidsprosjekter, et gulv som akkurat er ferdiglagt – men oppussingen er fortsatt ikke helt ferdig – planter, terrassen er nesten som et drivhus, kokebøker. Prosjekter på alle kanter.

– Hvorfor la du opp?

– Det var delvis økonomien i det. Det var ikke bærekraftig, det gikk jo ikke rundt.

– Det året jeg la opp, eller om det var året før, så var jeg ett forsøk fra å nå finalen i verdenscupen i buldring i Innsbrück. Likevel fikk jeg ikke dekket en hel sesong, fra Norges Klatreforbund. De andre som er fast i semifinalen får dekket hele sesongen, mens jeg fikk dekket omtrent halve, og føler jeg har halvparten så gode sjanser som de jeg konkurrerte mot. Jeg er ikke helt enig med prioriteringene til Norges Klatreforbund. Men dette er jo veldig individuelt, og det er ingen ting personlig mot noen i forbundet, jeg er bare uenig prioriteringene deres. Men når jeg er ett forsøk fra å nå finalen, og likevel ikke får dekket hele sesongen så blir jeg sånn – ok, hva skal til da? Det er jo helt håpløst. Det er ikke akkurat så mye penger i klatresporten.

Men det var ikke bare det. 

Therese setter seg ned på stolen, leter litt etter ordene, og begynner å fortelle på en avslepen nordlandsdialekt, som fortsatt henger igjen fra da hun flyttet fra Bodø som 13-åring.

– I tillegg så… var det noe mer. Jeg hadde problemer med hodet, jeg slet med angst, og fikk etter hvert diagnosen OCD, Obsessive Compulsive Disorder. Jeg har valgt å være helt åpen om det. Det er jo så mange som sliter med noe, alle har sitt liksom. Jeg også. Alt er så perfekt i dag, det må være tungt å være ung, og sitte med inntrykket av at alle rundt en er helt feilfrie. Instagram, generasjon prestasjon og alt det der.

«Jeg har ikke noe behov for å være noen profil. Det er deilig å slippe å ta stilling til hvilken grad ting er. Å tenke sånn: Var det egentlig en 8A? Eller var det en 8A+? Jeg vet da faen. Og e gi no faen.»

Therese Candola Johansen, 31 år gammel og opprinnelig fra Bodø, har en historie som ligner på så mange andres: hun klatret på alt da hun var liten. Da hun var rundt 10 år fikk hun prøve på et innendørssenter, og etter det så hun seg ikke tilbake. Hun trente flere ganger i uka, og da hun var rundt 15 bodde hun omtrent på klatresenteret. Hun trente med de som var der på senteret, stort sett gutter som var noen år eldre enn henne. Hun kan ikke fortelle meg antall økter i løpet av en uke, for hun var der så mange timer av gangen at øktene mer gled over i hverandre. Hun hadde med middag på senteret, eller hun stakk innom før skolen. Likevel tok det en stund før hun var med i sin første konkurranse

– Jeg tenkte ikke at jeg var god nok til det, forteller hun.

Men så ble hun med i en norgescup, og vant («bare fordi Hannah var flyttet over i seniorklassen» skynder hun seg å legge til). 

Men samtidig med at Therese ble stadig sterkere, og var helt i verdenstoppen som 20-åring, vokste det fram et mønster preget av tvangshandlinger og generell angst.

– Jeg stresset med alt mulig. Om jeg hadde skrudd av ovnen, om jeg hadde husket å låse døra. Jeg kunne være så redd for at jeg hadde kjørt på noen at jeg snudde og kjørte tilbake for å sjekke, selv om jeg visste at det bare var en tvangshandling. Og det var det samme i klatringen: jeg kunne sitte og se på videoopptak av meg selv igjen og igjen for å sjekke om jeg hadde dabbet (det vil si: kommet borti padden eller bakken). I konkurranser kunne jeg sitte i isolatet og være usikker på om jeg hadde husket å matche på topptaket. Sånne ting.

Therese forteller helt åpent. Det er en del av henne fortsatt, men hun tar medisiner og får oppfølging fra en psykolog. 

– Og klatringen… det ble på en måte en redning for meg, samtidig som jeg måtte legge opp for å prøve å bli friskere. Det var et fristed for meg, et sted der jeg kunne forsvinne inn i sonen, og ingenting annet gjaldt. Det var nok ikke grunnen alene til at jeg la opp, men delvis grunnen til at jeg ikke har valgt å satse.

Grader interesserer henne ikke så mye. Hun ticker ikke lenger ting på 8a.nu, og oppdaterer profilen sin på buldre-Stavangers svar på denne – buldreinfo.no – mest for at sida skal fortsette å være relevant og riktig. Hun har ingen interesse av å stikke seg fram, få oppmerksomhet. Hun vil bare klatre.

– Jeg har ikke noe behov for å være noen profil. Det er deilig å slippe å ta stilling til hvilken grad ting er. Det å sitte å tenke sånn: var det egentlig en 8A? Eller var det en 8A+? Jeg vet da faen. Og e gi no faen, sier hun og ler.

– Gjør du det? Helt? Har det ikke noe å si?

– Hm. Det er jo så subjektivt uansett. Jeg ser jo den praktiske fordelen med en grad. Og det kan jo gi noen indikasjoner hvis alt det harde man går er en viss type stil. Men så glemmer man det at det som ikke er det harde, som er en annen stil, der er jo maksen mye lavere. Så hvis jeg skal gå et bulder med slopere, eller som er klemmete, så ligger kanskje maksen på 7C. Det er jo ingen som bryr seg om det liksom. Men grader generelt. Jeg skjønner jo at det er del av greia, men hvor stor del av det skal det være liksom. Det er i verste fall en halv grad feil, og det er helt greit. Jeg orker ikke bruke energi på det. 

Therese Johansen har ingen sponsorer i dag. Hun snakker om en frihet fra å levere på prestasjoner og eksponering. Hun har sjelden langtidsprosjekter, og har ikke hatt mer enn 10 økter på noe bulder.

«Jeg var ett forsøk fra å nå finalen i verdenscupen i buldring i Innsbrück. Likevel fikk jeg ikke dekket en hel sesong.»

– Propaganda brukte jeg rundt seks dager på (bratt, fingertung 8B-bulder på Vingsand, først gått av Bernd Zangerl. Johansen satte den i 8A+ «på grunn av sine mjuke hofter» som hun formulerte det selv i 2011, da hun gikk den). Tre dager første turen jeg var der, og så tredje dagen da jeg var tilbake året etter. 

– Har du noen ide om hvor mange buldere du har gått som er 8A eller hardere?

– Nei, aner ikke. Har ikke ticka alt jeg har gått, syns det blir så masete og stress. Har gått to førstebestigninger som er 8A, det ene er delt da, vi var to som gikk den samme dagen.

De to siste årene har Johansen markert seg også som en sterk tauklatrer. Kan vi kalle det et comeback? Ingen hadde hørt noe fra henne på flere år, og plutselig stakk hun ut og gikk Atom Vinter (8b+) på Bersagel i april i år.

Hun har i hvert fall blitt gira igjen. Treningen består stort sett av buldring. Hun forteller at det fint lar seg kombinere med å gå noen harde tau-ruter 

– Det siste halvåret har jeg nesten bare buldret. To dager på, en dag av, eller annenhver dag, alt etter hud og dagsform. 

– Jeg har trent veldig mye opp gjennom årene. Tung styrketrening, litt sporadisk med andre, men også mye alene. Ikke så mye fingerbrett, da kan jeg like gjerne buldre på fingertunge ting og få samme effekt, men mye generell styrke i overkroppen. Veldig lite campus. Flyes – jeg får så vondt i ryggen av benkpress - , skuldre, håndstående. Har jobbet med å stå på hendene, men det måtte jeg gi opp. Men da jeg holdt på med det skjønte jeg at det var veldig god trening for håndleddene. Tidligere fikk jeg vondt av slopere, men det var nesten aldri et problem da jeg drev og sto på hendene. Biceps så klart, det er jo klassisk. Men også mage, korsrygg, lats, forskjellige varianter av pull-ups. Triceps hater jeg, burde sikkert trent det mer, det er relevant når man skal mantle.

«Klatringen ble på en måte en redning for meg, samtidig som jeg måtte legge opp for å prøve å bli friskere. Det var et fristed for meg, et sted der jeg kunne forsvinne inn i sonen, og ingen-ting annet gjaldt.»

– Motivasjonen har gått opp og ned. Jeg har jo klatret hele tiden, men av og til har det bare vært vedlikehold, sånn at jeg kan komme tilbake i form hvis jeg blir skikkelig gira. Som nå.

– Er du i ditt livs form nå?

– Vanskelig å si, men… Ja. Det er jeg nok. Men jeg er for tynn nå, jeg har ikke mensen og det er jo et tydelig tegn på at jeg ikke får i meg nok næring. 

Therese har mistet flere kilo enn hun hadde planlagt. Hun sier hun vil legge på seg igjen, «det er bare ett prosjekt til jeg vil gå først». Også forteller hun at det er det eneste hun syns er negativt med klatring, hvordan vekt og prestasjoner henger så tett sammen. Hun snakker om å ville være et sunt forbilde, og hvordan det å bli sykelig opptatt av mat etter fylte 30 er noe hun aldri hadde sett for seg at skulle skje. 

– Jeg har lovet kjæresten min at så snart sesongen er over skal jeg begynne å legge på meg igjen.  

Klatringen er et fristed for meg. Et sted jeg kobler av. Jeg tror det har reddet meg gjennom sykdom, jeg får liksom fri når jeg klatrer. 

Hun holder seg til styrketrening, bratt buldring av internasjonalt kaliber og sportsklatring på bolt. Store vegger tiltaler henne ikke, og de gangene hun har klatret på kiler har det vært med god margin.

– Jeg prøvde meg på Dirdalsveggen, men selv om jeg klatret som andremann så psyket jeg ut ved andre taulengde. Jeg var så bekymret for rappellen ned, for å miste taubremsen eller drite meg ut på en eller annen måte. Det er jo litt pinlig. Jeg hadde ikke brukt klemknute før. Hadde jeg hatt med en gri gri så kanskje jeg hadde slappet litt mer av. Jeg var egentlig nervøs helt fra starten av. Også det der med å sikre med to tau, å ha ute riktig mengde tau. Så vi snudde, jeg var redd for å få helt sammenbrudd og begynte å se for meg at jeg måtte reddes med helikopter. Men jeg ble heldigvis geleidet trygt ned, med hjertet i halsen. Og rappellen gikk selvfølgelig helt fint. Jeg liker ideen om storveggsklatring. Men den psyken har jeg ikke. 

– Det jeg liker best med klatring er jo den flytsonen, når du tar i maks, og kun tenker på klatring. Og det får jeg mest med buldring. Når det er vanskelig nok til at du må konsentrere deg ordentlig, men likevel uten at det blir for mye. Du må jo få det til. Men når du ikke tenker på fallet eller på forrige bolt, og jeg plutselig går prosjektet mitt, det er nesten sånn at jeg ikke husker at jeg har gjort flyttene. Når jeg topper ut, og snur meg og spør de der nede: – Gikk jeg den?

Therese om…

Studier: har prøvd meg på mye forskjellig, og endt opp med at jeg trives best som ruteskruer på Sis Sportssenter. Har vært innom både historie, vernepleien og grunnskolelærer.

Stil: Jeg trives best på alt som er svakt overhengende til bratt, på positive krimpere. Jeg kan ikke plukke ut en favorittbulder, men en som både ser fin ut og klatrer bra ut er Essensen (7B+) i Oltedal.

Drømmedestinajson: Red River George.

Førstebestigninger: Jeg har to FA som er rundt 8A, men en av de er delt, det vil si at vi gikk den samme dag. 

Grader: det er litt stress. Og hvem bryr seg egentlig. I verste fall er det en halv grad feil opp eller ned, og det har jo ikke så mye og si. Men ok – det hadde vært gøy å gå en 8B bulder, jeg innrømmer det. 

Kiler: det handler så mye om sikring, ikke om klatring. Jeg vil helst bare ta i.