En liten rødhåret haugesunder i rosa pyjamasbukser kom ruslende bort til oss og sa «dåkkår får bli med meg», og pekte bortetter veien.

Vi ble litt skuffet, for han fremstod jo ikke som en ordentlig klatrehelt. Det var ikke før han begynte å bevege seg i det vertikale at vi skjønte at det ikke handlet om å ha de tøffeste fjellskoene eller den mest slitte sekken.