En liten rødhåret haugesunder i rosa pyjamasbukser kom ruslende bort til oss og sa «dåkkår får bli med meg», og pekte bortetter veien.
Vi ble litt skuffet, for han fremstod jo ikke som en ordentlig klatrehelt. Det var ikke før han begynte å bevege seg i det vertikale at vi skjønte at det ikke handlet om å ha de tøffeste fjellskoene eller den mest slitte sekken.
Dag Kaada og jeg hadde meldt oss på Bratte Rogalands Venners klatrekurs våren 1990. Instruktøren het Håkon Hansen og var Norges beste klatrer. Vi ble hekta fra første meter. Mer er det ikke å si. Jeg fikk sikre Håkon på Stimulator, Norges første ni minus. Selvsagt en opplevelse man aldri glemmer. Deretter fikk jeg en Sticht (taubrems fra Salewa, red. anm) i hånda og på tvilsom eggedalsdialekt spørsmålet: «Sikrerrrr du meg på denne rrruta? Det kan værre jeg fallerr på rrunout crrruxet, men det gårr nok brraa.» Olav Båsen skulle lede testpiecen Tremor. Fallet kom som varslet. Stichten låste kontant og jeg ble hengende halvannen meter over bakken.
Som utlærte klatrere var vi nå klare for verden. Det ble imidlertid mye fomling i starten, men heldigvis manglet det ikke på gode råd fra både erfarne og uerfarne. Men vi fant fort ut at klatring ikke bare handlet om layback, karabiner og knuter. Det er like viktig med det sosiale aspektet, eller rettere sagt kompatibiliteten med det komplekse rangsystemet som gjelder i klatring. De som droppet ut her meldte som regel overgang til fjellsportgrupper av ulike slag. Det finnes ikke «teambuildinger» i klatring, ei heller medarbeidersamtaler og bonuser for god oppførsel. Her må alle klare seg selv. Vi lo på de rette stedene og fikk sikkerhetsklarering.
Sol og vår: En tidlig maidag i -93 klatret Terje og jeg en av Norges fineste linjer; Reisen til Ixtlan, Gloppedalen. Foto: Terje Ormseth Olsen
Vi som var unge på den tiden fikk plass i en underbemannet kategori; Gira ungdom (belay-monkeys) uten bil. Miljøet ellers bestod i stor grad av halvvoksne oljeingeniører. Som sekstenåringer i første gym var vi vidåpne for impulser. De sterke personlighetene sto i kø og vi var på desperat jakt etter nye forbilder. Snus ble anskaffet og ble en naturlig del av klatreutstyret sammen med den obligatoriske Sigg drikkeflaska som måtte hamres i fjellet for å sikre vintage-looken. Men vi turte ikke stille i tights og singlet før vi hadde begynt å lukte på syvertallet gradsmessig.
Den første klatresamlingen vår var i Vinddalen i 1990. Vi hadde skaffet oss litt utstyr, men var fortsatt avhengig å låne sikringsutstyr. Sjokket ble imidlertid stort da vi fant ut at en gjensatt friend kostet tre ukelønner å erstatte. Vi klatret nye ruter og følte oss som oppdagere. Og da kvelden kom ble det ganske klart hva disse samlingene egentlig handlet om. Vi hadde mye å lære. Og vi lærte fort. Om morgenen fant vi et helt tre liggende over bålet. Det var også forklaringen på Ares brøling i skogen samt lyden av økseslag. Det var ikke Mette-Marit som oppfant utagerende festing.
Da vi senere hadde vært på en våt helgetur til Dale for å klatre ble mine foreldre bekymret da jeg kom hjem med rød forkjølelsesnese. Dag ble hastig innkalt for å vise frem sin nese. De mistenkte at vi drev med sniffing! Jeg tror ikke de noensinne skjønte hva klatring var. Kanskje det var like greit. Vi ble etterhvert kalt The new power generation fordi vi var unge og gira. Sverre Brandsberg-Dahl, Edvard Middelthon og Rasmus Todnem hadde holdt på et par år. Journalisten Sindre Bø var også aktiv og dokumenterte det meste i lokale klatreblekker. Etterhvert kom også Trym Sæland og Rolf Bae inn i miljøet. Jeg tror nok at vi skapte en sunn motvekt til det etablerte miljøet.
I 1991 kom Siloen, etter forholdene en rimelig grei innendørsvegg der klatringen foregikk direkte på betongveggene samt på monterte kryssfinérkassetter. Om vinteren var veggen våt av kondens, skikkelige Dale-forhold. Det var her jeg skulle legge grunnlaget for min første ordentlige utendørssesong. Det gikk fort å bli sterk på små positive klatretak. Vi fnøs av gjentatte advarsler om skader og trente så mye vi orket. Jeg kjøpte min første Rehband neopren-albuesokk etter et par måneder. Men fingrene holdt utrolig nok, i hvert fall den første sesongen. Da vårsleppet kom var vi overivrige. I mai måned klatret jeg 25 dager og slet ut et par Boreal Laser. Alv Borge var en av de faste partnerne, men faren la ned forbud mot å ringe meg dagen før fysikkeksamen. Han var nemlig fysikklæreren min. Jeg strøk så det sang. Jeg husker godt at jeg ledet ruta Opium dagen før nettopp den eksamen. «Je ne regret rien.» (Jeg angrer intet – refreng i sang av Edit Piaf, red. anm).
Klatringen ble mer og mer sentral i tilværelsen. Kommer du i konfirmasjonen til søsteren din i helgen?
– Jeg kommer etter kirken, direkte til selskapet, for jeg skal klatre først. Kan jeg låne Renaulten?
Etter å ha lest Norsk Fjellsport 1983 og Doug Scotts Bigwall Climbing fikk jeg en gryende trang til å utvide repertoaret. Og oppsøke større utfordringer Jeg overtalte foreldre og besteforeldre til å gi meg penger til jul og bursdag og skrapte sammen nok til et basic kit. Isutstyr og teknisk isenkram ble bestilt fra S. Ofte Haraldsen i Skien og fra Skandinavisk Høyfjellsutsyr. SH-Katalogen var bibelen på denne tiden – og for min del fullstendig utslitt.
Testpiece: Alpinklatringens høyborg! Steinsprang, snøras, plutselige stormer og ca 80 dødsfall.. Eiger Nordwand, 1996. Foto: Trym A. Sæland
Leif Jensen var formann i BRV. Han kjørte blå Taunus stasjonsvogn med skikkelig anlegg og klatre-klistremerker på bakruta. Han hadde slåss på Ruten i ungdomstiden, vært til sjøs og kjørt Kawasaki 1000 på autobanen før han fant klatringen. LP-samlingen hans var legendarisk (Mott the hoople var favoritten) og skinnsofaen kanskje den viktigste klatrearenaen i distriktet tidlig på nittitallet.
Alle de viktige bøkene, bladene og førerne fantes i bokhylla eller i høye stabler. The White Spider, Savage Arena, Everest the Hard Way, Messner, Jerzy Kukuczka, Mountain og gamle Norklatt. Her ble grunnlaget lagt for senere interesser og klatremål. I tillegg hadde han et rikt lysbildearkiv som alltid var tilgjengelig via den permanent oppsatte Leica fremviseren. Dette var BRVs informasjonssentral. Fra (fast)-telefonen ble klatreaktiviteten nøye monitorert. Samtidig ble de evinnelige klatrediskusjonene kalibrert og logget i førerformat, etiske retningslinjer samt i klubbrapportering til Norklatt. Hagen til Leif var definisjonen på hvordan en klatrers hage skulle se ut. Våtmarksforholdene var et ypperlig hvilested for sjeldne vadefugler som var i trekk gjennom det tettbebygde området. Sammen har vi hatt fantastiske opplevelser på nye og gamle ruter på Kjerag og Dirdalsveggen, men også på de mange småturene til craget.
Det var Leif som åpnet Kjerag ved å gjenoppdage rutene som ble gått på åttitallet. Det forelå lite informasjon om Pat Littlejohn-rutene, men sammen med Are Bjørnsgård gikk han Renshaw-Foulkes varianten sommeren 1991. Leif og jeg skulle prøve å finne Lysediagonalen i 1993, vi gjorde et uheldig veivalg etter første taulengde og endte opp med å klatre Lyse Kraft. Min første store Kjeragtur. Det var i slutten av august og vi tilbrakte en kald natt like under toppen. Et par år senere gikk vi Kjerag-ruta Intet nytt fra vestfronten (6+, A0, 17 t.l). En ettermiddag i august scramblet vi inn i hengedalen til høyre for Skjoldet mens vi beundret BASE-hopperne som suste nedover fjellveggen. Da vi var kommet forbi innsteget til Littlejohn-rutene brekte vi nakkene våre bakover og studerte fjellveggen med kikkert til vi fant en fin linje. Etter noen ubehagelige timer på tauene klatret vi det som skulle vise seg å være en utrolig flott og vedvarende rute på fast og fint fjell. Vi tilbrakte natten under et digert flak og småklatret til topps «at first light». På toppen møtte vi et par journalister som kunne fortelle at den ene hopperen vi så hadde truffet veggen på vei ned og omkommet.
Ture Bjørgen hadde barn på min alder. Jeg husker jeg tenkte «inni helvete, han har jo gråstenk» en gang vi satt i bilen. Han boltet de fineste rutene i Rogaland. Han stilte i semska boots med messingbeslag og spraglete strikkegenser på medlemsmøtene. Fra lengst bak i salen var det tiltagende brumming da debattene nærmet seg slutten for å sikre at konklusjonen ble rund og fin. Det var ingen grunn til å betvile det han sa for han var jo voksen.
Redningsaksjon: Den første levende basehopperen som ble hentet ned fra Kjerag, 1997. Foto: Ture Bjørgen
Vi hadde en felles kjærlighet for isklatring. I bilen hørte vi på Wasted years med Van Morrison & John Lee Hooker og Jeff Beck, selv om han hevdet at «eg har prøvd å liga jazz i femten år.» Det ble endeløse timer i bilen, farende gjennom mørke landskap, der alle lyse linjer i fjellet ble nedtegnet i den hemmelige svarte boka hans. Enkelte ganger gikk vi episke førstebestigninger, andre ganger var det for mørkt eller for kaldt eller for bratt eller for tidlig på morgenen. Det er viktig å ha evnen til å snu også, pleide vi å si. Etterhvert oppdaget vi Islay whisky og fant sosiale former med langt mindre CO2-fotavtrykk enn tyske åttitalls-sleder. Men vi fikk gå mange mektige is-ruter sammen. Det er verdt å nevne Stigaren i Frafjord som ble gått under Lillehammer-OL i 1994. Et 8-taulengders fossegjel som fryser igjen til et isslott av grotter og skulpturer. Vi gikk Englestøv et par år senere. Det var en linje som sjeldent dannet seg. Da vi hadde klatret et par taulengder skjønte vi at dette ikke var vanlig is som vi var vant med. Det var mer som papp, eller snø, eller kanskje pakket sukkersnø. Isskruene var heller ikke hard valuta her. Den siste taulengden skulle bli alle mareritts mor. Det som så greit ut skulle ikke bli greit. Vi ble lurt av både snø og vinkel. Jeg fikk satt to skruer i en issvull tre meter over standplass, deretter ingenting. Det ble brattere og brattere, snøen bare verre og verre, med mindre og mindre hold. Englestøv rett og slett. Cruxet var et slags dieder, med minimalt med hold i verken økser eller fottak. Ut av diederet var det overhengende sukkersnø. På et punkt glapp jeg visst taket ifølge Ture. Jeg husker ikke. Husker bare følelsen. Etter 55 meter uten sikring, på luft og kjærlighet, fant jeg en liten issvull som aksepterte to isskruer. Standplass. Etter den opplevelsen skulle jeg aldri klare å presse meg selv igjen. Hvor var kriseteam og traumepsykologer? Ture vurderte å koble seg ut fra standplass i tilfelle jeg skulle falle. To kiler/knivblad i en hul blokk gav ikke den rette trygghetsfølelsen. Han husker ikke den dag i dag. Utfallet hadde uansett blitt det samme for min del. Bank i bordet! Vi sa ikke så mye på toppen der vi satt og røykte Eventyrblanding. Men vi visste...
Are Bjørnsgaard var kanskje den mest markante skikkelsen jeg har møtt. Han var fra Lier ved Drammen og hadde klatret mye i Tindegruppa på NTH. Da et tidligere alpintalent foreslo å bytte topptau i Siloen ble svaret; «Døh, trur'u vi er kompiser eller?» Det pleide å komme usminket og direkte. Hvem kunne motstå en slik sjarm. Selve manifestasjonen på determinitet kom da han slepte en industri-sjakkel med 50 tonns bruddstyrke opp til Bersagel og han monterte den i toppen av ruta Trygg Retur. Han var spesielt fornøyd med å ha tømt et helt Hilti-batteri per hull til snufeste boltene. Vi hadde mange fine stunder da vi jobbet med å bolte Sporaland-feltet. Selv om han holdt på å gjøre ende på meg da jeg uvørent kom til å chippe et (i etterkant sterkt unødvendig) fottak i starten på To all the girls I’ve loved. Ruta står fortsatt med chippet tak til spott og spe. Jeg tenker ofte at jeg burde ha dratt opp og limt det igjen. Men dæven for et fint minne. Are døde tragisk da han trådde gjennom en skavl på Sunnmøre i 2006.
Sterke naturopplevelser har ingen datostempling. Det samme gjelder de sosiale båndene til den man deler dem med. De sterkeste knytningene er de som dannes i situasjoner der man er på kanten. Klatringen har gitt meg opplevelser og vennskap nok til å vare i flere liv. Men vi er også mange som har erfart ulykker og tap av venner. De som ikke kunne bli med oss videre; Rune, Terje, Are, Magnus, Rolf, Kjell, Stein-Ivar, Bjørn-Eivind, Bernt-Ove, Håkon … det er fortsatt plass på steinbenken i Gloppedalen eller på greinen under Limbo på Dale.
Så hva om jeg hadde visst at klatringen kom til å løfte meg opp til de største høyder for deretter å senke meg ned i den dypeste fortvilelse og avgrunn – ville jeg da ha gjort det igjen? Jeg tror det.
Morten Diesens claim to fame
Nevneverdige førstebestigninger
Lyse Kraft med Leif Jensen, 1993
Amphora, Tauveggen, med Annika Reinertsen, 1993
Egbert, Tauveggen, med Sindre Bø, 1994
Skjoldet med Stein-Ivar Gravdal, Gunnar Karlsen og Hjarrand Julsrud, 1995
Fjordcruise (første vinterbestigning av Kjerag) med Stein-Ivar Gravdal, 1996
Intet nytt fra vestfronten med Leif Jensen, 1996
Reisen til Ixtlan, Gloppedalen med Terje Ormseth Olsen, 1993
The new power generation, Dirdalsveggen med Leif Jensen, 1993
Ziggy Stardust, Dirdalsveggen med Leif Jensen, 1993
Bates Motel, Uskedalen, med Gunnar Karlsen, 1998
Isklatring
Stigaren i Øvre Espedal med Ture Bjørgen, 1994
Kvitisen direkte med Magnus Andersson, 1994
Johnny go home med Dag Kaada, 1995.
Byrkjedalsfossen direkte med John Fivesdal, 1996
Stanghellefossen ved Voss med Bernt-Ove Reinertsen, 1996
Englestøv i Hunnedalen med Ture Bjørgen, 1997
Flere førstebestigninger i Måbødalen med Vidar Dysthe på slutten av 90-tallet.
Verv og priser
Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) 1993-2010
Årets Klatrepris 1996, NTK, med Trym Sæland
Forsvarets medalje for edel dåd i 1999, for redningsaksjon på Kjerag med Sindre Bø og 330-Skvadronen.
Morten Diesen
Født: 12.12.1973
Sivil status: Gift, ett barn og to bonusbarn.
Bosted: Sandefjord
Utdannelse: Cand Scient. i geologi
Yrke: Geolog i oljå
Begynte å klatre: 1990
Beste klatrefelt: Dale i Sandnes
Fineste klatretur: Eiger Nordwand
Beste film: Once upon a time in the west
Beste bok: My vertical world av Jerzy Kukuczka
Hovedinteresse ved siden av klatringen: Sykling
Klatredrøm: Cerro Torre, West face
