Han er selv en aktiv klatrer, og i 21 år har han drevet med primært buldring og sportsklatring. Han er ivrig på å pusse fram buldere og bolte nye ruter, og nå er han altså i gang med utvikling av sporten også i det administrative.
– Gratulerer med ny jobb. Hvorfor vil du ha
jobben som daglig leder i BRV?
– Jeg var på jakt etter nye utfordringer etter et tiår i læreryrket og ble tipset om denne jobben. I og med at stillingen er helt ny ble jeg tiltrukket av utfordringen med å være med å definere den og bidra til å drive klubben fremover. Vi må ta noen verdivalg om hvem vi er, hvor vi er og hvor vi vil hen. Først og fremst blir det å fortsette å utvikle en klubb som er med å gir et bredt og godt tilbud om det er inne eller ute, konk eller kos. Så om en er en plastfantast, turfant, joika, støter eller cragrotte så skal det være et naturlig valg å være medlem i BRV. Jeg ønsker at BRV kan være et møtested hvor vi kan dyrke vår felles lidenskap for sporten, gjøre hverandre bedre, og være stolte av miljøet vårt i Rogaland!
– Hvordan har utviklingen vært fra de spede oppstartsdagene til i dag?
– Fra å bestå av en nerdete gjeng med raddiser som samfunnet oppfattet som utskudd, til å bli en stueren og ganske så vanlig aktivitet. Også ser vi en sterk korrelasjon mellom antall klatrere og et større og bredere tilbud på innendørsveggene. Da BRV fikk Sørmarka Arena som lekegrind begynte Bernt Ove Reinertsen med organiserte treningsgrupper i 2010. Gjennom hans arbeid vokste det frem et behov for å organisere disse gruppene gjennom klubben med betalte trenere. I dag har vi rundt 1000 medlemmer, men mengden klatrere ute på stein har ikke økt like voldsomt. Trenden er at de fleste er gira på å klatre inne.
– Klatreren, meningsytreren og ringrev i miljøet Sindre Bø kastet ut påstanden om at «Den gamle gutteklubben» er blitt et mainstream idrettslag, eller..? Er dette noe du kan stille deg bak?
– Det er en påstand som har en viss objektiv sannhet i seg, så det er ikke så mye å stille seg bak. Om noe så er det utelukkende positivt sånn jeg ser det. Vi opplever et langt mer mangfoldig miljø nå. Hvis du som klatrer ikke var mann med tights og hexer og med hovedfag fra NTNU, så var du one of a kind på 90-tallet. At barn klatret var et sjeldent syn da jeg begynte i 1999. Nå kan jeg være ute å buldre med alt fra ungene til meg og mine venner, til venner i 60 årene, og det er noe jeg synes er fint. At vi nå er 1000 medlemmer og ikke 200 gjør at å organisere oss som et moderne idrettslag under et tak er noe jeg ser på som fordelaktig, praktisk, positivt og det åpner en del dører at vi står sammen. Det er plass til alle!
