Han smilte. Så litt ned og vekk, for at hun ikke skulle se det, men han humret litt for seg selv.
Han så de rastløse bevegelsene hennes, hvordan hun racket opp konsentrert, litt irritert. Fingrene hennes kjente over kammene og plasserte de i riktig rekkefølge, mens øyene fulgte risset overfor henne. Øynene lyste. Hun var av gårde oppover samtidig som hun svelget siste bit av nisten.
Dette var lenge siden. Men der var den... Oppdrifta. Rastløsheten gikk over i metodisk løsning av klatringa oppover, konsentrert, ikke så veldig fort, men effektivt. Når risset ble brattere nølte hun ikke. Plasserte kammen, fortsatte. Det gikk unna.... Men det var lenge siden.
Hun husket ikke helt tida den var borte. Bare en floke som gjorde at hode og kropp ikke lenger gjorde hva de skulle. Husket ikke annet enn at motsatsen til oppdrift er plagsom. Hun husker derimot veldig godt vendepunktet, når oppdriften begynte å minke.
Romantisk klatring i Lofoten med blivende ektemann, et fjell langt fra travle Vestpillaren, men like flott. Hvite strender, grå granitt, lang ruter, og nydelige riss. Hun var ikke så kjapp. Helt jævlig treig egentlig.
Han hadde terpet henne. Rutinene satt bedre men hvert flytt var som cruxet på en sportsrute, godt gjennomtenkt, lettest mulig, minst mulig motstand. Terpingen på fart resulterte i færre sikringer, hele tiden i bevegelse, hele tiden opp, men med høyere puls, og dårligere klatring da hun prøvde å lære seg å klatre uten å planlegge flyttene. Flyttene ble hardere enn de burde av og til.
Nest siste taulengde hadde en dårlig standplass. Små mikrokiler, avbinding. Store løse blokker. Travers ut fra standplass og rett opp i et overheng. Ikke sette sikring, det gir taudrag. Gode jammer, sikring med grønn kamkile og en 120 slynge, videre. Risset blir til en 8 m høy arete i en kamin, mellom fjellveggen og en blokk. Her var det ikke sikringsplasseringer....
Hun kikket litt usikkert ned på den ene kammen et stykke ned i overhenget. Den var jo god den? Forsiktig laybacking opp kanten til en jug, og hjertet stoppet litt når hun innså at nå kom cruxet. Fra juggen på areten måtte hun strekke seg en meter mot veggen på andre siden til en krimp. Smøring for føttene, og fire bittesmå krimper ledet til en kant med jord på. Hun innså at krimpflyttene var såpass harde at hun ikke greide å reversere dem hvis hun først bega seg ut på den vertikale veggen. Den eneste sikringen var nå 15 m under henne. Fritt fall ut i løse luften. Det var jo et pluss...?
Angsten satt i svelget og for første gang noensinne måtte hun konsentrere seg om å holde kontroll på pusten, panikken lå rett under ytelsesevnen. Det møkkete taket etter krimpene var godt, med frykten rullende i kroppen reddet hun seg opp på hylla. Hun skrek nesten. Puste, puste, puste. Roe ned, få kontroll. Standplass? Neeei, hun var jo ikke halvveis på lengden enda. Den kommende ektemannen lurte på hvorfor hun brukte så lang tid?
Hyllen hun stod på var ganske stor, men uten riss. Heldigvis så klatringa over henne mye lettere ut. Ei renne med gode tak, klyving. Bare å kjøre på, mulig standplass 15 m høyere opp. Presse tilbake panikken, opp opp opp.
Halvveis opp i renna innser hun hvor forferdelig langt det er ned til den eneste sikringen hennes, omtrent samtidig som de gode takene for så vidt er gode, men veldig løse. Absolutt alt er løst, ingenting å sikre i, og hvis hun river ut en stein, blir hun mest sannsynlig med den ned. Forsiktig, forsiktig lister hun seg oppover, og når hun stikker hånda i et bomberiss ovenfor renna, tør hun endelig å puste. Rigge standplass, stramme tauet til den blivende ektemann, få kontroll på panikken. Hjertet slår så hardt at hun ikke husker noe før den blivende ektemann plutselig står i renna under henne.
«Du har jo kjempe-psyke! Fy faen hva bra ledet! Nå kan du ikke si at du ikke kan klatre sketchy leder lenger!».
Omtrent samtidig drar han ut den blokken han holder i, og hun følger den med blikket. Der den fyker nedover, så vidt toucher den lille hylla under renna, og seiler videre 300 m mot stranda under dem. Den blivende ektemann flirer litt, kommer opp på standplass, racker opp og flyr av gårde på den siste lengden. Hun ser fortsatt mot steinen. Men det er seg selv hun ser fly nedover der. Sin egen kropp. De simulklatrer mot toppen, raskt, effektivt, midnattssol. Havskvulp nede i campen. Vin og whisky og helt alene i paradis på jord.
Det blir ikke så mye mer fjellklatring den sesongen. Blivende ektemann blir ektemann. Det blir ski og masse trening gjennom vinteren. På våren perser hun, to ganger på en måned. Den fysiske formen er helt sinnssyk, og hun klatrer hardere enn noensinne, hun har lært seg å skru av hodet. Slappe helt av, bare bevege seg det ene flyttet etter det andre, ikke stresse på cruxet, bare gjøre det hun vet hun skal. Det går for lett.
Det er litt pirrende på første persen, men den andre går for lett. Det føles ut som et mentalt spill der hun fant bryteren, men det er et antiklimaks. Det var ikke motstand. Hun gjorde bare jobben sin.
Hun savner spenningen av å onsighte i fjellet. Der du ikke får en sjanse til, ikke et second go, men virkelig kun en sjans. Dessuten kan du ikke bruke hvilene for å få pumpen til å slippe før cruxet, analysere hvordan du skal løse klatringa, du har ikke tid. Du må hele tiden være i bevegelse, lese klatringa mens du klatrer opp og håpe at pumpen holder helt til standplass. Onsight på sport er blitt en vits. Oppdrift i fjellet er den virkelige kunsten.
De rekker ikke så mye fjellklatring det året, livet prioriterer annerledes. Det kommer en ny sesong, fjellene lokker. Første taulengde går treigt, klatringa blir vanskeligere enn den er, og til tross for de beste intensjoner går det seint. Halvveis opp veggen sier ektemann at det er best de snur, det går for sakte. Nederlaget er stort.
De neste par sesongene er bakvendte, oppdriften har snudd til neddrift. Farta er omvendt proporsjonal med avstanden mellom sikringene. Ethvert forsøk på å få opp farta, sette mindre sikringer, hele tiden bevege seg, resulterer i vanskeligere klatring og mer slitent psyke. I hodet hennes ser hun fire bittesmå krimper, et rent tau som ikke spinner innom noen karabinere, og en stein som seiler ned mot en strand. Allikevel sitter rutinene som en smekk, de er et godt team. Standplass rigges i rekordfart, rett størrelse på enhver sikring, hun begynner å klatre i det han roper sikring klar. De kjenner hverandre så godt nå, hun kjenner på tauets bevegelse når standplassen er klar. De trenger ikke rope, de vet begge hva den andre gjør til enhver tid. Men kroppen og hode samarbeider ikke lenger.
Hun savner følelsen av øyene som leser klatringa mens føttene og beina beveger seg synkront. Hvor sikringene settes der de burde og hvor hun kan smile når hun står rett under cruxet, fordi dette går lett.
Det er derfor han smiler nå. Han ser det hun ikke lenger føler. Han ser oppdrifta igjen sette seg i nakkegropa hennes, koordinere bevegelsene hennes, blåse ut angsten ut av hodet. Han hører hun banne litt når hun river ut litt småstein, ser hun setter en sikring og føttene allerede har funnet neste fottak før tauet er klipt inn. Det blir en god dag dette. 30 min per taulengde. De kan klatre langt slik, og hardt.
De har oppdrift med seg.
Oppdrift er elixir. Elixiret for de lange, harde turene. Vi gjør hva som helst for oppdrift.
