Om å starte tradkarrieren med en førstebestigning

Da vi hørte om den naturlige klatringen – klatring på egne fjell, egne sikringer og egne ruter – ble en drøm plantet. Men, så klart måtte vi vente på muligheten. Å henge livet sitt i en syltynn metallvaier er ingen liten sak. Det lønte seg nok å lære av noen erfarne. Sånn tenkte vi i starten. I hvert fall frem til vi fant ut av at en av lærerne på skolen hadde liggende noe gammelt tradutstyr. Og det kunne vi låne. Hvorfor da vente på en mulighet vi ikke visste kom, når vi kunne skape en mulighet selv?

Så, med under ett års klatreerfaring hver og tilnærmet null erfaring med naturlige sikringer følte vi oss klare for det de kaller «learning by doing». Vi hadde aldri satt en standplass ute før, og i hvert fall ikke sikret noen fra standplass. I selen dinglet et lånt kilesett og noen karabiner, et par eldre kamsikringer som sikkert burde vært byttet slynge på for flerfoldige år siden, pluss noe greier vi ikke ante hva var. Hver dings gav oss på en måte ett ekstra erfaringspoeng. Sett i ettertid burde antakeligvis noe av utstyret vært donert til Norsk Tindemuseum.

Rutevalget falt på det bratteste og høyeste i området; en lokal foss. Drøye 100 høydemeter og nesten helt tørr i vårsola. Nede fra bakken anslo vi grad fire, og så vidt vi viste hadde ingen klatret der før oss.

Med dansende hjerte sikret jeg kameraten min opp første taulengde. Og med den kom første lærdom: klatring med egne sikringer tar tid. Først etter en drøy time, uten å ha sett klatremakker, stopper bevegelsene i tauet. Da var det visst min tur.

Opp til først standplass var det mye rar klatring. Først ble jeg møtt av noen fine klatremeter opp et uttørket føsseløp. Etter et greit, men tynt sikret sva, kom jeg til en smal, gjengrodd sprekk – som jeg i senere tid har funnet ut kalles kamin på klatrespråket. Denne førte bratt, skrått opp til et einerkratt som klamret seg heltemodig fast i veggen. Gjennom den passasjen ble det mye utradisjonelle klatreteknikker. Men like plutselig som krattet kom, var det over, og jeg sto oppå hylla til sikreren med adrenalin så det holdt.

Derfra var det min tur til å lede. Jeg tok sikte mot den bratteste klippen videre. De første sikringene gikk relativt greit å sette. Der kunne jeg fomle meg fram med begge hendene til et sikringsmiddel som jeg med mine totalt utrente øyne mente ville passe. Fylte det hulrommene i berget, var det bra, tenkte jeg. Rent teknisk foregikk sikringsprosessen grovt sett i å teste ett og ett sikringsmiddel i de mest tilgjengelige fjellformasjonene. Sprekker var bra. Hvis jeg slumpet til å sette en sikring fast, tok jeg meg god tid til å dra i den. Satt den fortsatt fast, klatrer jeg videre med en bønn om at den skulle holde under et fall.

En loddrett vegg vokste opp foran meg, og jeg måtte begynne å på mer teknisk krevende klatring. Jeg fikk satt en av de gamle kamkilene bra nok til å klatre litt videre. Hender og bein var opptatt med klatringa, men en liten kile fikk jeg likevel sklidd ned i en sprekk langt ute til venstre. To meter lenger oppe begynte jeg å kjenne pulsen dunke. Dette var ikke firerklatring. Her var det altfor blankt. Den tanken minnet meg også på at jeg måtte sikre. Problemet var at sprekkene var enten ikke-eksisterende eller overgrodd med gress. Febrilsk begynte jeg å renske vekk gresset for å forhåpentligvis åpenbare noen sprekker. Riss. Hva som helst. Halvpanisk flyttet jeg høyrefoten ut til et tak lenger ute. Og for å gjøre ting enda mer stressende enn de allerede var, bestemte fjellet seg i det øyeblikket for å spytte ut forrige sikring. Nå snakket vi bakkefall, tenkte jeg.  

Ikke kom jeg ned, og ikke kunne jeg falle. Eksamensfokuset jeg hadde strevd utallige timer for å opparbeide meg til de forrige ukenes eksamener kom her på et sekund. Fjellet får fram det uante i oss. I disse nervepirrende sekundene hentet jeg fram fjellsportpionérene fra 1800-tallets tankesett: førstemann faller aldri. Dette gav en nye mening nå. Og på sett og vis klarte jeg å leve ute dette prinsippet. Jeg husker i alle fall at jeg kom meg noen meter lenger opp og fikk satt noen sikringer. Da jeg etter hvert prøvde å bygge meg en standplass, min første standplass noensinne, og pulsen fikk senket seg, var jeg nesten tom for utstyr. Mangel på utlikningsslynger og manglende kunnskap om hvordan jeg brukte det jeg hadde, gjorde det til en møysommelig prosess. Jeg manglet hylle å stå på, og fossen var ikke så tørr som vi trodde her oppe. Den neste timen hang jeg med en jevn strøm av vann ned i nakken og funderte på hvorfor mennesker frivillig utsetter seg for slike øyeblikk. 

Da vi til slutt kom oss opp de siste taulengdene, hadde vi fått mer enn nok å bearbeide. Vi hadde fått en lærepenge i å kjenne utstyr og fjellet vi ferdes i. Men mersmak, det gav det.

Noen uker senere fant vi oss selv lykkelige på Hægefjell, med eget utstyr i selen og en klatrefører i sekken.