Den spennende og velskrevne debutboken Risiko av fjellklatrer og forfatter Sven G. Simonsen som kom i 2020, starter med klatreulykke i Thailand der psykologen Liv Erikssons makker Olav, plutselig faller ned fra en fjellhylle et stykke oppe i veggen, og dør.
Etter hvert viser det seg at han i egenskap av etterforsker i Økokrim, var viklet inn i en svær og ulovlig internasjonal finansoperasjon, iscenesatt av noen tidligere venner. Hans plutselige dødsfall var kanskje ikke en ulykke?
I forsøket på å finne ut av hva som faktisk skjedde med kjæresten, lar den sørgende Liv seg invitere med finansvennene på tur til Middelhavet.
Der får hun etter kort tid bruk for både sine eminente klatreferdigheter og råsterke fysikk for selv å berge livet. Simonsen skildrer i denne thrilleren noen vertikale scener som i alle fall fikk undertegnede til å svette i håndflatene.
I forrige uke startet jeg årets utendørs klatresesong på Kolsås. Samtidig hadde jeg psyket meg opp til noen nye heftige taulengder med verbalklatring i Simonsens andre thriller som nettopp er kommet.
Med tittelen Crux, som blant klatrere jo er kjent som det vanskeligste punktet i en rute, hadde jeg sett for meg en ny variant av The Eiger Sanction eller noe lignende, der hele dramaet utspiller seg i fjellveggen.
Men så viser det seg at forfatteren isteden har klatret flere steg videre, og plasserer begrepet «Crux» i sin opprinnelige og utvidete betydning, sitat The Cambridge Dictionary: «The most important or serious part of a matter, problem, or argument».
Hovedpersonen er igjen Liv Eriksson, en godt tegnet og uforutsigbar karakter. Fysisk råsterk («Hun slåss som en mann!»), men psykisk sårbar og ustabil.
Hun sliter fremdeles med savnet av Olav, og har pådratt seg diagnosen PTSD etter alle de traumatiske opplevelsene hun utsatte seg for i kjølvannet av hans tragedie. I Crux vikler hun seg inn i nesten-drapet på en nyutnevnt utviklingsminister som i likhet med henne selv (og forfatteren) har en variert bakgrunn som bistandsarbeider.
Samtidig er hun fremdeles aktiv klatrer på 8’er-nivå, og støttekontakt for en ungdom fra Eritrea som er i ferd med å bli slukt av en kriminell ungdomsgjeng.
Cruxet for en krimforfatter er gjerne den andre boken. Med et såpass sprikende og ambisiøst plot kunne det endt med et solid førstemannsfall.
Men Simonsen greier etter hvert å flette trådene sammen på så elegant og troverdig vis, at det verken virker konstruert eller søkt. Mot slutten bygger spenningen seg kraftig opp, og jeg har for lengst glemt at crux skulle ha noe med klatring å gjøre.
Isteden møter alle de viktigste personene i boken på hver sin måte sine livs mest avgjørende passasjer, selve sannhetens øyeblikk.
For noen innebærer det befrielse og begynnelsen på et nytt liv, for andre slutten. En vesentlig årsak til at Sven G. Simonsen med denne boken nå befester sin posisjon som dreven kriminalforfatter, er også at han skriver særdeles godt.
Dialoger, miljø- og personskildringer er både nøkterne og levende på samme tid – og kjemisk frie for klisjeer og spekulative elementer. Det samme gjelder de actionpregede scenene som ruller like effektivt som på film.
Ja, hvorfor ikke? Film – et nytt crux?
