"Jeg er overbevist om at dette er den hittil viktigste boka om temaet klatring som er utgitt i Norge."
Da jeg begynte å klatre, etter et kurs hos legendariske Olav Innerdal i Innerdalen sommeren 1973, besto det norske klatremiljøet av noen hundre personer som drev med aktiviteter «normale folk» gjerne karakteriserte med uttrykk som «tullfere», galskap og dødsleik. Det var ikke uvanlig å hevde at klatring, akkurat som skateboard, fallskjermhopping fra Trollveggen og filmen «The Life of Brian» burde forbys ved lov.
Nesten 50 år seinere har mye endret seg. Norges Klatreforbund har fått mer enn 25.000 medlemmer. Godt over 50.000 norske kvinner, menn, ungdommer og barn driver nå med en eller annen form for klatring. Det finnes i dag et stort antall små og store innendørs klatreanlegg i Norge. Klatreforbundet har registrert 210 klubber og idrettslag med grupper som driver med klatring. Møre og Romsdal er på topp i Norge med 20 klatreklubber. Klatring har blitt en folkesport, og de aller fleste klatrer innendørs.
Men klatring er fremdeles farlig. Tyngdekraften stiller sine nådeløse krav i klatrefelt og fjellvegger under åpen himmel, og den gjelder også innendørs. Så enkelt og så alvorlig er det. Norges Klatreforbunds register forteller oss at vi har hatt 31 dødsulykker og mange alvorlige skader i forbindelse med klatring i Norge i tidsrommet 2000 – 2018. Nesten halvparten av ulykkene skjer i innendørs klatreranlegg. Når det gjelder dødsulykker og ulykker med alvorlig skade, dreier det seg utelukkende om utendørs klatring. Aller verst er klatring i fjellet og isklatring. Av 31 dødsulykker i norsk klatring de siste åra har tre skjedd i klatrefelt, resten står fjell- og isklatring for.
Boka går grundig til verks. Gjennom 14 kapitler omtales buldring og klatring innendørs, sportsklatring utendørs på faste bolter og med naturlige sikringer, fjellklatring og is/vinterklatring. I den første delen av boka er det i tillegg egne kapitler om risiko ved ulike typer klatring sammenliknet med andre aktiviteter, om menneskelig svikt, fallets krefter og konsekvenser, utstyrssikkerhet og om gode sikkerhetsvaner. Gjennom hele boka får vi konkrete eksempel på ulykker med kommentarer vi kan lære av. Dette er stoff hentet fra Norges Klatreforbunds grundige innsamling av rapporter om klatreulykker gjennom flere tiår.
"Boka bør leses og brukes av alle som nylig har begynt med klatring, men også av veteraner som i tillegg til lang erfaring kanskje har skaffet seg noen farlige illusjoner og uvaner. Sammen med Stein Tronstads «Innføring i klatring» utgitt i 2009, bør Geir Evensens bok være obligatorisk lesing for alle i det norske klatremiljøet."
Selvsagt er boka ikke feilfri. Omtalen av Edelrids «Ohm», dingsen som hjelper lette sikrere når de skal sikre tunge klatrere, inneholder upresise formuleringer som jeg regner med vil bli rettet i neste opplag. Ohm er ikke «selvlåsende» og stopper ikke tauet, men bidrar til oppbremsing og gjør dermed jobben lettere for den som sikrer. Jeg syns nok også at Geir Evensen er vel kategorisk og unyansert når han på side 84 slår fast at assisterte taubremser «ikke fungerer til fjellklatring/naturlig sikring». Noe annet finner jeg ikke å kikke på, bortsett fra at tittelen på boka med fordel kunne vært Sikrere klatring. Helt sikker klatring er nok en umulighet. Klatring kommer aldri til å bli ufarlig. Vil du være hundre prosent sikker på at du ikke skal falle og slå deg, bør du selvsagt velge en annen hobby enn klatring.
Dette rokker på ingen måte ved at boka Sikker klatring er ei god kilde til økt kunnskap, bedre ferdighet, høyere sikkerhet og ikke minst en inspirasjon til livsviktige og konstruktive diskusjoner i det norske klatremiljøet. Så får vi håpe at dette i neste omgang også vil slå ut på ulykkesstatistikken.
Om dere absolutt må ha terningkast: 6!
