Hotel Union Øye ligger i den fredelige bygda Øye ved Norangsfjorden, en fjordarm til Hjørundfjorden på Sunnmøre. Midt i de vakre naturomgivelsene – med Sunnmørsalpene ruvende på alle kanter – er det vakre «fjordslottet», i sin sjarmerende sveitserstil, iøynefallende.
Hotellet ble bygget i 1891, og er medlem av «De historiske hoteller og spisesteder» i Norge. På Union Øye tar man del i en annen tidsepoke – med en atmosfære, rom og interiør som forteller om en svunnen storhetstid. Selv hotellpersonalet går kledd i tradisjonelle klesdrakter som arbeidsuniform. Hotelldirektør Mariann Øye-Mork kan fortelle at hotellet har hatt en rekke kjente personligheter som sine gjester opp gjennom tidene. Alle de 27 individuelt innredede rommene er oppkalt etter historiske personer som har bodd der. Blant dem finner vi kongelige som Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Prinsesse Victoria, Dronning Maud og Kong Haakon, men også forfattere som Karen Blixen, Knut Hamsun og Sir Arthur Conan Doyle, samt komponisten Edvard Grieg og dramatikeren Henrik Ibsen.
Det er imidlertid ikke bare konger og kunstnere som har latt seg imponere av hotellet og de storslåtte naturomgivelsene. På 1800-tallet var det også stor tilreising av engelske fjellklatrere til Norge, og da selvsagt også til Sunnmørsalpene. Hotel Union Øye står sentralt i denne historien. De første årene etter hotellåpningen var det nettopp mange klatrere blant gjestene. Flere av dem kom på besøk mange ganger, og noen også flere år på rad.
– Området har vært et eldorado for fjellentusiaster – omkranset av alpine topper som Jakta (1588 moh), Smørskredtindane, Brekketindane og ikke minst Slogen (1564 moh) – hotellets nærmeste nabo og blant Sunnmøres flotteste topper, forteller Mariann Øye-Mork til magasinet Klatring.
Tradisjon: Hotelldirektør Mariann Øye-Mork forteller enasjert om hotellets historie. Foto: 62°NORD
Climbers’ Book – historiske klatreskildringer
– Sunnmørsalpene tiltrakk seg kjente klatrere, og Hotel Union Øye ble en naturlig base for flere klatrere og deres førstebestigninger. Flere av disse klatrehistoriene ble nedskrevet i en bok som har blitt en attraksjon på hotellet – «Climbers’ Book», sier Øye-Mork.
Climbers’ Book inneholder skildringer av historiske klatreturer i Sunnmørsalpene fra 1800- og 1900-tallet, nedskrevet av kjente fjellpionerer som Charles W. Patchell, William C. Slingsby, Gerald Arbuthnot, Edwin C. Oppenheim, Geoffrey Hastings, Helge Hagen, Torbjørn Krohn og Arne Randers Heen. Den første turskildringen i boken er fra 1891 og den siste fra 1993. I Climbers’ Book rapporterte klatrerne om tindebestigningene sine, og ga gode råd og tips til etterfølgende klatrere. Noen hevder at boken stammer fra Charles Watson Patchell, hvor han 4. september 1894 skal ha skrevet i Hotel Union Øyes gjestebok at han hadde lagt igjen en «Climbers’ Book» på hotellet. Andre mener boken ble gitt til hotellet av Gerald Arbuthnot.
Sporløst borte
Climbers’ Book var fritt tilgjengelig for utlån for de som ønsket å studere klatreskildringene nærmere i ro og mak. Til slutt endte dette imidlertid med at boken forsvant sporløst. Da Hotel Union Øye ble kjøpt av selskapet 62 Grader Nord fra Ålesund oppdaget man at boken var borte.
– Ingen visste hvor Climbers’ Book hadde tatt veien. Vi visste kun at boken hadde blitt sett for sju-åtte år siden. I 2010 etterlyste vi den gjennom en reportasje i Sunnmørsposten, men uten at den som sist hadde boken meldte seg, forteller Mariann Øye-Mork.
Mot juletider i 2013 dukket plutselig den historiske boken opp igjen, da den ble levert på døren til den tidligere hotelleieren Per Ola Ratvik. Nå er boken med de originale klatreskildringene tilbake på hotellet hvor den hører hjemme.
– Gleden var stor da Climbers’ Book ble levert tilbake. Det ville vært veldig synd om en slik verdifull skatt skulle gått tapt. Heretter vil vi passe godt på boken så den ikke forsvinner igjen. Likevel ønsker vi at besøkende skal kunne lese de fantastiske skildringene fra fjellpionerene. Vi vil derfor lage en kopi av boken som kan ligge tilgjengelig for alle besøkende, sier Øye-Mork.
Vakkert: Ærverdige Hotel Union Øie fra 1891 ligger i Øye ved Norangsfjorden. Foto: Magnus Nordstrand
Eget rom på hotellet
Britiske Charles Watson Patchell var en av de første fjellpionerene på Sunnmøre, og sannsynligvis den tilreisende klatreren som fikk aller størst tilknytning til Øye. Patchell kom første gang til Sunnmøre i 1890. Dette besøket må ha gitt mersmak, for i perioden fra 1892 til 1914 kom Patchell tilbake til Hjørundfjorden hvert eneste år.
– I de årene Patchell besøkte Sunnmøre hadde han sin base på Hotel Union Øye. Han disponerte faktisk sitt et eget rom som ingen andre fikk leie, forteller Mariann Øye-Mork.
Patchell besteg en rekke topper på Sunnmøre, og i området rundt Hjørundfjorden er 14 førstebestigninger knyttet til ham. Han skal ha skrevet i Climbers’ Book hele 27 ganger, fra 1891 frem til 1932. På grunn av Patchells pionerturer til Sunnmørsalpene reiste også en rekke andre britiske klatrere til Øye.
En av de som kanskje kjenner best til klatrehistoriene på Sunnmøre er 90 år gamle Dagfinn Hovden, sannsynligvis blant Norges eldste nålevende klatrelegender. Hovden har vært medlem av Norsk Tindeklub i mer enn 50 år, og har selv vært med på å føre klatrehistorien videre gjennom førstebestigninger, spesielt på vinterstid. I boken Tindekliv på Sunnmøre fra 2012, skildrer han de første kjente klatreturene i Sunnmørsalpene helt fra 1866 frem til i nåtid. I boken forteller også Dagfinn Hovden at Patchell selv fikk høre om Sunnmøre på en reise til Jotunheimen i 1888. På den tiden var Jotunheimen det eneste fjellområdet i Norge han hadde hørt om. Ved Røysheim møtte han tilfeldigvis en fjellvant dame som fortalte at han måtte besøke Sunnmøre. Dette rådet fulgte Patchell, og i 1926 skrev han i DNTs årbok at han ville være henne skyldig for alltid for rådet, og at det hadde gitt ham noen av de beste dagene i hans liv.
I tillegg til å være en aktiv fjellpioner var Patchell også en ivrig initiativtaker. Sammen med lokalbefolkningen på Stranda og Øye fikk han bygget Patchellhytta på 1920-tallet. Hytta stod ferdig i 1927 og ligger ovenfor Hotel Union Øye, like ved foten til Slogen i Habostaddalen. Den gamle hytta er senere blitt restaurert, og i tillegg er det blitt bygget en ny Patchellhytte med sengeplass til mer enn 50 personer. I dag er den gamle og den nye Patchellhytta selvbetjente hytter som tilhører Ålesund og Sunnmøre Turistforening.
Høydepunkt: Fra Slogen ser man havet, romsdalsfjella og langt mot øst. Foto: Oddbjørn Flø
Slingsby på Slogen
Stig Helset, en ivrig klatrer og friluftsmann fra Ørsta, har også god kunnskap om klatreskildringene fra Sunnmøre. Sammen med Helge Standal bistod han Dagfinn Hovden med å inkludere nyere historier til boken Tindekliv på Sunnmøre. Sammen med blant annet Dagfinn Hovden var Stig Helsets far, Olav Helset, blant etterkrigstidens store klatrere på Sunnmøre. Lidenskapen hans for klatring har smittet over på sønnen Stig, og også han har latt seg fascinere av de historiske skildringene.
– William Cecil Slingsby var også en berømt tindebestiger som ble imponert av Sunnmørsalpene. I likhet med Patchell var også Slingsby en flittig gjest på Hotel Union Øye. Han skal blant annet ha omtalt utsikten fra Slogen som en av de stolteste i Europa, forteller Stig Helset og fortsetter:
– I England var Slingsby medlem av den ærverdige Alpine Club. I utgangspunktet klatret engelskmennene i Alpene, før de i 1870-årene også begynte å oppdage Norge. Litt før Slingsby kom til Øye, så hadde den engelske klatreren John Robert Campbell vært på Sunnmøre, blant annet på Kvitegga. Campbell skrev boken How to see Norway i 1871, og Slingsby hadde lest denne. I 1872 reiste Slingsby til Norge, og gjorde blant annet førstebestigningen av Store Skagastølstind i 1876 – noe mange regner som starten av norsk tindesports historie, forteller Helset.
I Sunnmørsalpene var Slogen en favoritt hos Slingsby, sammen med Kvitegga og Kolåstinden. I Tindekliv på Sunnmøre kan vi lese Dagfinn Hovdens nynorskoversetning av Slingsbys skildring av Slogen:
«I mange år hev eg gjeve uttrykk for den meining at Slogen er det vakraste fjellet i heile Noreg, og at utsynet litt ovanfor prestegardshusa på Sæbø, der ein ser Slogen rise opp med storlagde, nesten endelause stup frå enden av Norangsfjorden og slutte i ein kvass pyramide, er utan like i Noreg, og kan hende i kva land som helst.»
Slogen ble første gang besteget normalveien rundt 1870 av bygdemannen Jon Klok fra Urke og broren hans, Bernt, som bare var 13 år. I 1884 kom Slingsby til Øye sammen med sin kone, søsteren og svigerbroren Ecroy. Slingsby og Ecroy ønsket å bestige Slogen, og en augustdag under dette besøket fikk de hjelp av Jon Klok til å føre dem opp normalveien til Slogen.
– På den tiden var det ikke vanlig blant lokale folk på Sunnmøre å gå i fjellet på denne måten – før 1900 gikk lokalfolket for det meste kun i fjellet i forbindelse med saue- og geitesanking. Til tross er det påvist at en god del topper, deriblant Slogen, var besteget av lokale eventyrere som må ha funnet en glede i det. Selv sa Slingsby til Jon Klok at han var glad Klok fikk bestige sitt eget fjell først, forteller Helset.
Følget gikk opp Slogen fra Urke, og det var da Slingsby oppdaget at det fantes en mulig klatrerute fra nordvest – Nordvestegga på Slogen.
Testpiece: Slogen frå fjorden i vinterdrakt. Armstrong-Vigdal-gjølet midt i bildet. Foto: Eirik Vaage
Nordvestegga på Slogen
I 1899, 15 år senere, kom Slingsby tilbake til Øye. Da ville han forsøke å klatre ruten som han hadde sett seg ut. Patchell var på Øye og skulle egentlig være med på denne ruten, men måtte brått reise hjemover til England. Den ledige plassen ble i stedet fylt av Geoffrey Hastings. Hastings hadde egentlig en garnspinneribedrift i Bradford og startet å klatre med Slingsby i 1885. Sammen med Slingsby besøkte han Norge fem ganger mellom 1889 og 1901.
Klatrelaget opp Nordvestegga på Slogen bestod av Slingsby, Hastings, brødrene Alfred og Erik Todd, samt lokale Sivert Urke som var med et stykke på veien. På denne turen gjorde de det som ble den første klatreruten på Nordvestegga på Slogen. I boken sin skrev blant annet Slingsby (her oversatt av Hovden i Tindekliv på Sunnmøre):
«(…) Sjeldan hev eg sett ein meir ugodsleg fjellvegg enn denne på Slogen, og det tyktest vera lita von om å lukkast. Han minte Hastings og meg om den ville veggen på Petit Dru når ein fyrste gongen ser honom frå eggja. (…)»
Slingsbys klatreskildringer ble blant annet nedskrevet i Climbers’ Book, men også i Alpine Clubs tidsskrift Alpine Journal – her skrev Slingsby om sine opplevelser i Norge og anbefalte det for andre engelske klatrere. I 1904 ga han også ut boken Norway: The Northern Playground som handlet om turene hans i Norge mellom 1872 og 1903.
Ifølge «Tindekliv på Sunnmøre» avslutter Slingsby skildringen av ferdene sine i Sunnmørsfjellene på en måte som vitner om hans begeistring for landskapet: «(…) Få distrikt i Noreg, eller nokon annan stad for den del, kan på so lita vidd syne fram slike trollslege fjelldalar, botnar og ville tindar som den halvøya som ligg millom Hjørund-, Vartdal- og Søkkelv-fjordane og Folstaddal. Det er det fullkomne stròk for einkvar hardfør fotgjengar.»
«I de årene Patchell besøkte Sunnmøre hadde han sin base på Hotel Union Øye. Han disponerte faktisk sitt eget rom som ingen andre fikk leie»
Den tids vanskeligste norske klatrerute
– Like før Slingsbys, Hastings og Todd-brødrenes første klatreferd på Slogen, hadde Arthur S. Rideout, H. Rowse Armstrong og Johannes Vigdal forsøkt å komme seg til Slogen via Nordvestegga. De forsøkte imidlertid å klatre direkte fra fjorden, og ikke via Urke og Langsæterdalen, som Slingsby. De startet fra hotellet på Øye og klatret direkte opp i et skar, og gikk opp det som senere ble kalt Armstrong-Vigdal-renna, men etter en 11 timers kamp i renna snudde de, forteller Stig Helset.
Sommeren 1903 kommer de engelske fjellklatrerne W. Norman Ling og Harold Raeburn til Øye. De var blitt kjent med Slingsbys klatreskildringer og anbefalinger av Sunnmørsalpene. Disse to mennene skulle også komme til å skrive seg inn i klatrehistorien – for å ha gjennomført kanskje den tids vanskeligste klatrerute i Norge; Slogen fra fjorden.
– Raeburn og Ling var på Øye en måneds tid denne sommeren, og det var endeløs sol fra skyfri himmel – akkurat slik som den norske sommeren i fjor, forteller Helset, og sier videre:
– Etter grundige vurderinger gyver de løs på Slogen fra fjorden. Raeburn og Ling hadde lest de tidligere skildringene i Climbers’ Book, både om Armstrong og Vigdals klatring, samt om Slingsby og lagkameratenes seier på Nordvestegga. Raeburn og Ling kliver seg opp i Armstrong-Vigdal-renna som de kjenner til. I stedet for å gå opp i skaret klatrer de rett opp på sørryggen som vender mot fjorden, og følger den hele veien oppover til de møter de veldige toppeggene som ligger midt i sørsiden.
I Tindekliv på Sunnmøre omtaler Dagfinn Hovden denne klatrebragden fra 1903 som «utan jamføring den lengste og vanskelegaste klatreruta som var kliva i Noreg». Raeburn var en av de fremste alpinistene i verden i sin tid, senere kjent for å ha vært med på den store Everest-ekspedisjonen til Mallory på 1920-tallet. Raeburn hadde vært i Alpene og klatret, og selv han skrev at ruten Slogen fra fjorden krevde «meir verkeleg klatring enn nokon av dei Dolomit-toppane me kjenner, og langt meir enn det krevst på den Italienske eller Schweitziske sida av Matterhorn».
– Klatreruten Slogen fra Fjorden ble regnet for en særdeles stor bragd, og av de klassiske rutene som er skildret i Climbers’ Book, er nok dette den vanskeligste, forteller Helset.
Ifølge Tindekliv på Sunnmøre skal Raeburn blant annet ha sagt følgende om førstebestigningen:
«(…) Kunde me greie fjordsida på Slogen, vilde det verte den største fjellkliving nokon av oss nokon gong hadde vore med på, endåtil i Tyrol. Me sette oss føre å freiste. Kl. 0700 for me frå Union Hotell, gjekk ned til dampskipskaia, og derifrå rett opp til foten av dei bratte sveda som ligg som eit belte rundt tinden. (…) Vårt fyrste mål var å nå opp til den ryggen som avgrensar Armstrong-Vigdal-renna på austsida (…) Kl. 1130 gjekk me tvert over renna og kom oss opp på den store ryggen gjennom ei heller ubekvæm, utoverhengande renne. (…)
Om lag kl. 1640 nådde me ein spiss liten topp på høgde med skardet på Nordryggen, som me no hadde utsyn til tvert over fjellsida. Høgd 4000 fot. Her tok ryggen vår so og segje slut, meddi han kvorv i den digre fjellhammaren på Slogen si brattaste side, og frå vår ståstad såg me 1000 fot rett ned til snøven i renna. (…) Klivinga vart no for ålvor vanskeleg, og herifrå og til topps var der eit slikt mangfelde av spanande tilstemne at det er uråd å koma i hug alle. (..)
Rett nok såg fjellet over oss hoggande bratt ut, ja halla heller utover, men me fann ei spannande renne som enda i ein sprekk som hadde skilt ei diger fjellblokk frå veggen. Då denne var greidd, var sigeren oss nære på viss. På ny opp ei loddbein renne, 2030 var me på toppen, 50 fot lågare og 100 meter lenger aust enn varden. (…) I ei snøggvende var toget ihophespa og støvlane påkomne og me sprungne opp til varden. Her naut me ein halvtime det storslegne utsynet og den omhugsamt sparde nistematen. (…)»
«Sjeldan hev eg sett ein meir ugodsleg fjellvegg enn denne på Slogen, og det tyktest vera lita von om å lukkast.»
Trente opp lokale fjellførere
– Blant de mest spektakulære klatrebragdene fra Climbers’ Book finner vi altså Nordvestegga på Slogen og ikke minst Slogen fra fjorden. I tillegg bør absolutt Edwin C. Oppenheim og Gerald Arbuthnots klatring på Nordøstegga på fjellet Råna (1586 moh) nevnes, forteller Helset og sier videre:
– Oppenheim og Arbuthnot hadde også lest Slingsby sine beskrivelser, og kom oppover til Ålesund og videre til Øye, gjennom Hjørundfjorden, sommeren 1897. Også Oppenheim og Arbuthnot hadde en utrolig flott sommer. De gjorde en rekke forskjellige bestigninger, men den som virkelig er framstående av dem er Nordøstegga på Råna.
Oppenheim og Arbuthnot gjorde to forsøk – først via en bre, til de kom til det de kalte for «Skuffelsens skar», ved foten av den bratte Nordvestegga på Råna. Den egga hadde de ikke sjanse på. De ga seg imidlertid ikke, men tenkte mer og kom deretter tilbake. Samme sommer klatret de Nordøstegga på Råna. Ruten er ikke så vedvarende og bratt som Slogen fra fjorden, men er en veldig lang og luftig klatrerute, og en bemerkelsesverdig klatrebragd.
Stig Helset påpeker imidlertid et viktig poeng:
– Den tidligere nevnte Johannes Vigdal fra Sogn var også med på dette førsteklivet til Arbuthnot og Oppenheim på Råna. Det var Vigdal som tok den harde klatringen, noe som også ble nøye omtalt av engelskmennene som skrøt veldig av han.
Johannes Vigdal ble brukt som fjellfører av mange briter som ønsket å gjøre førstebestigninger. Han var en ledende fjellfører i Norge, blant annet for Slingsby og Patchell.
– Det er viktig å nevne at de engelske klatrerne alltid var opptatt av å ha med seg lokale førere på turen. Dette var en tradisjon de var vant med fra Alpene. Da engelskmennene kom til Sunnmøre tok de derfor med seg unge karer som de trente opp til å være med. Etter hvert ble det også flere folk fra Norge som drev mer eller mindre profesjonelt med fjellføring på si, fortsetter Helset.
Fjellklatring: Åsmund Vaage leder an opp den bratte veggen fra Armstrong-Vigdal til sørryggen av Slogen. Foto: Stig Helset
Lokale klatrere gjør seg gjeldende
Engelskmennene som kom til Norge for å klatre banet vei for etableringen av Norsk Tindeklub i 1908. Etter hvert bredte interessen for fjell, klatring og ski seg her til lands – først hovedsakelig til de øvre sosiale lag i byene, også i Ålesund. Bortsett fra lokale fjellførere var det gjerne de øvre sosiale lag i byene som først gjorde forsøk på nye førstebestigninger og skiturer. Det var gjerne velstående folk som først og fremst hadde tid og penger til slike oppdagelsesferder, fremfor vanlige folk som måtte jobbe hardt for å brødfø seg og sine.
– En lokal klatrer som særlig må trekkes fram er ålesunderen Helge Hagen. I 1930-årene klatret han en rekke nye og vanskelige ruter i Sunnmørsalpene. Han ledet blant annet an førstebestigningene av de spisse tindenålene Sylen ved Kolåstinden og Skårkongen ved Skårasalen, forteller Stig Helset.
– Først etter krigen begynte det å bli et lite miljø for lokale klatrere i Ørsta-området på Sunnmøre. De bestilte utstyr fra Tyskland, søkte og fikk opptak i Norsk Tindeklub, og var aktive tindeklatrere på 1950- og 60-tallet. Lokale klatrere som Olav Helset, Dagfinn Hovden, Hallkjell Buset og Peder Sørheim var med på å føre klatrehistorien på Sunnmøre videre etter pionerene, noe Hovdens bok Tindekliv på Sunnmøre forteller om, sier Stig Helset.
I klatrepionerenes fotspor
Selv er Stig Helset en ivrig klatrer. Han ble inspirert av sin egen far, Olav Helset, og hadde lest hans notatbøker. I dag er Stig blant lokale klatreentusiaster som bidrar til å bringe klatrearven videre. Sammen med andre klatrere har han gått i pionerenes fotspor – flere av rutene har blitt repetert i nyere tid.
I 2009, 110 år etter Slingsby, Hastings og Todd-brødrene var på Nordvestegga på Slogen, ønsket Stig Helset og Helge Standal å klatre ruten. De to skulle hjelpe Dagfinn Hovden med utgivelsen av Tindekliv på Sunnmøre, og ønsket å repetere ruten for å se hvordan engelskmennene tenkte og hvor de klatret på den tiden.
– Det var slik jeg også fikk en veldig interesse for det historiske. Det er fascinerende å se hvordan de tenkte. En del av det de gjorde var virkelig imponerende for sin tid, sier Helset og fortsetter:
– Senere var jeg med på å repetere flere av de klassiske rutene til engelskmennene, slik som Nordøstegga på Råna i lag med Åsmund Vaage og Nordøstegga på Kvitegga i lag med Helge Standal og Harald Kippenes. Sistnevnte fikk sin første vinterbestigning i 2012 med Kjetil Leknes, Endre Klokk og Fred Somby. Men en rute var fortsatt ikke vinterbesteget...
«Det er viktig å nevne at de engelske klatrerne alltid var opptatt av å ha med seg lokale førere på turen. Dette var en tradisjon de var vant med fra Alpene. (…)»
Første vinterklatring - Slogen fra fjorden
Slogen fra fjorden, besteget av Ling og Raeburn i 1903, regnes som tidligere nevnt å være en av de mest krevende rutene som er beskrevet i Climbers’ Book. I 2012 gjorde Åsmund Vaage og Stig Helset to forsøk på å klatre ruten, først i januar, deretter i mars. Helset og Vaage forsøkte å klatre hele ruten på én dag, uten overnatting. Det rakk de imidlertid ikke på grunn av forholdene og vintermørket. Det sies at alle gode ting er tre, og de to klatrerne ga seg ikke.
– I februar 2014 gjorde vi et tredje forsøk på å bestige Slogen fra fjorden om vinteren. Denne gangen fikk vi også med oss en sterk, finsk klatrer, Tommy Räty. Den første dagen klatret vi opp til toppveggen på ca 1350 meter. Der gravde vi en snøhule som vi overnattet i. I løpet av dag nummer to klarte vi så vidt å komme oss opp i toppveggene før det ble mørkt, forteller Helset.
På Hjørundfjordportalen (hjorundfjord.no) forteller Helset om repetisjonen av klatrebragden til Ling og Raeburn:
«(…) Men etter berre kort tid i veggen skulle vi nok ein gong røyne at vinterklatring er noko anna enn sommarklatring. Om sommaren klatrar ein i varme på tørt fjell med svasko og lette sekkar. Om vinteren klatrar ein på snø- og isdekt fjell med stegjarn, isøks og veldig tunge sekkar, særleg når ein overnattar i veggen. I tillegg skulle det syne seg at rutevalet opp toppveggene slett ikkje var opplagt om vinteren, og allereie i første veggen gjorde vi ei feilvurdering som førte oss inn i særs bratt og vanskeleg klatring. Derfor tok det mykje lenger tid enn venta å klatre toppveggene, og på eitt tidspunkt var vi redde for at vi måtte ta endå ei natt der oppe i den etter kvart vindfulle og kalde veggen. Men sanneleg, etter 6-7 taulengder bratt og krevjande klatring, toppa vi ved mørkrets frambrot på ut på ryggen berre 20 høgdemeter under varden på Slogen, nøyaktig på same staden som førstebestigarane kom opp. (…)»
Så vidt man kjenner til har ingen andre klatret denne ruten om vinteren. Dermed ble de tre; Stig Helset, Åsmund Vaage og Tommy Räty de første til å klatre ruten Slogen fra fjorden på vinterstid. En yngre generasjon klatrere fortsetter å skrive seg inn i klatrehistorien på Sunnmøre.
Tre dager – tre topper
– Omgivelsene rundt Hjørundfjorden er svært attraktive for naturelskere og fjellfolk. Vi opplever at stadig flere nordmenn oppdager Hjørundfjordens vakre sjarm, og de mulighetene Sunnmørsalpene gir til aktive opplevelser, sier hotelldirektøren ved Hotel Union Øye, Marian Øye-Mork, og fortsetter:
– Øye er et godt utgangspunkt dersom du er glad i fjellsport. Om du ønsker kan du lett bestige tre topper på tre dager. Slogen er min favoritt. Herifra har du fenomenal utsikt – du ser helt til havet i vest, Romsdalstinden i nordvest, til innlandet i øst, forteller Øye-Mork entusiastisk.
Med Hjørundfjordens spektakulære omgivelser, omkranset av spisse alpetinder fra fjordens start til ende, er det lett å la seg imponere – i likhet med konger og klatrelegender for hundre år siden. Er du eventyrlysten, så inspirerer kanskje skildringene i Climbers’ Book også deg til å følge i klatrelegendenes fotspor?
