Hvorfor er det få seniorer i konkurranseklatring i Norge?

Ved å se på resultatlistene fra 2020 og 2019 på klatring.no, er seniorene underrepresentert i forhold til juniorklassene. Dameklassene har tidvis kun fem-seks deltakere, men herreklassene har flere. Uansett er trenden at juniorklassene er klart overrepresentert enn seniorklassene. 

Mange seniorer vil heller konkurrere i NM enn norgescup 

Vi spurte flere tidligere og eksisterende konkurranseklatrere om de har sluttet å konkurrere, og i så fall hvorfor. Stian Christophersen har konkurrert i mange år, forfatter av Klatrebibelen og er en ivrig klatrer. Han gikk lei av konkurranser: – Jeg har ikke sluttet å konkurrere helt, jeg er med på de norgesmesterskapene som motiverer meg i både buldring og tau. Jeg konkurrerte nasjonalt og internasjonalt gjennom hele ungdomstiden og ble veldig lei i slutten av tenårene og ga meg i 2003 for å fokusere på reiser og utendørsklatring, sier Stian. 

Martin Mobråten har også gjort sin andel av konkurranseklatring. Han er også forfatter av Klatrebibelen, og han har også ofte vært rutesetter på nasjonale klatrekonkurranser. Han sier at han konkurrerer av og til men ofte så skrur han. Han deltar heller på NM enn norgescup dersom han ikke skrur, men da deltar han mest for det sosiale aspektet. 

Håvard Helgesen var på juniorlandslaget i sin tid, men slutta med konkurranser. Han støter heller hardt utendørs. Håvard sier at konkurranser ikke motiverer han: – Grunnen til at jeg ikke konkurrerer er enkelt og greit at konkurranser ikke motiverer meg. Det er mye venting, lite klatring og stress gjør at motivasjonen blir lav, sier Håvard. Han forteller videre at han kan delta på NM på hjemmebane dersom det skjer (altså Sogndal).  

Ragnhild Eriksrud har konkurrert i mange år, men hun er nå mer gira på å klatre ute og reise: – Jeg har ikke helt sluttet å konkurrere, men etter 10 år er det andre ting som frister mer. Det koster en del å konkurrere, og treningen blir ikke like kontinuerlig i perioder. I tillegg er jeg mer gira på uteklatring og reising, sier Ragnhild. 

Tina Hafsaas, en av våre fremste konkurranseklatrere i Norge, konkurrerer fortsatt, men hun satser mer internasjonalt og deltar stort sett bare på NM: 

– Jeg konkurrerer primært internasjonalt, og deltar på NM så lenge det ikke kolliderer med en annen viktig konkurranse. Norgescuper har det blitt lite av de siste årene, men jeg er som regel med når det er i kjøreavstand fra Oslo. Grunnen til at jeg sjeldent er med er fordi de arrangeres over to dager, og det koster mer enn jeg får igjen. Å bruke tre dager på å klatre fire ruter på nivå under grad 8 føles meningsløst ut når jeg trener for å prestere på konkurranseruter av grad 8c. NM synes jeg derimot er veldig gøy, og det er fordi det er mesterskap, som regel flere deltagere med og internasjonal rutesetter, sier Tina. 

Sunniva Haave er også en senior som konkurrerer fortsatt aktivt nasjonalt og internasjonalt: – Jeg konkurrerer fortsatt aktivt både nasjonalt og internasjonalt. Jeg elsker å klatre, og konkurranser har jeg holdt på med siden 2012, så føler mange venner er i samme miljø, sier Sunniva. 

Sunniva deltar i det meste av norgescuper, NM i led og buldring, World Cup i buldring, EM, VM og nordisk. Med andre ord, hun deltar på stort sett det som finnes av konkurranser. 

Uteklatring viktigere 

Flere av seniorene påpeker at uteklatring er høyere prioritert enn konkurranseklatring. Det kan tenkes at det har blitt en kultur for at det er uteklatring som gjelder og spesielt når man blir eldre. Tina Hafsaas er ikke helt enig i det resonnementet: – Uteklatring er viktig for meg, men det er fortsatt plastikk og konkurranser som er viktigst, sier Tina. Det må poengteres at Tina er en av få som satser knallhardt på internasjonale konkurranser og VM. 

Sunniva Haave er også en som satser hardt på konkurranser: – Uteklatring er ikke viktigere for meg. I år med stengte treningssentre og få konkurranser har det definitivt fått en større betydning for meg, men mitt hovedmål er fortsatt å prestere i konkurranser, og trener deretter. Får man en dag utendørs er det bare positivt, men det blir nedprioritert for å spare hud til å trene innendørs, sier Sunniva. 

Henning Wang har konkurrert av og på en del år, klatrer primært ute, og har hatt 7-8 sesonger i Spania hver vinter. Han har også vært rutesetter i mange år på nasjonale konkurranser. Men for han er det ute som gjelder: – Jeg har alltid klatret for å klatre ute. Jeg begynte å klatre ute og fokuset har derfor naturlig nok alltid vært der. Slik jeg ser det er inneklatring god trening og tidevis en fin distraksjon, men jeg klarer ikke finne den samme motivasjonen der som ute. Derfor klatrer jeg kun inne når det ikke er vær eller tid til å klatre ute, sier Henning. 

Martin Mobråten presiserer at klatring på stein er mer spennende enn plastikk: – Jeg synes det er mer moro og det tilfører en annen dimensjon enn plast og trening. Konkurranse kan være gøy hvis det er på et kult sted med bra oppmøte. Er det en konkurranse i en av de store byene er hele rammen satt og mange blir med. Da er det gøy. Det er hyggelig å møte folk når man først reiser, sier Martin. 

Stian Christophersen er ferdig med konkurranser og er mer gira på uteklatring: – Inneklatring er en svært viktig del av klatringen min, men først og fremst for å trene for å bli generelt bedre, møte venner og for å trene mot målene utendørs. Jeg er ganske ferdig med konkurranser, men liker utfordringene de gir, og synes fortsatt det er gøy å både trene mot og delta i de konkurransene med kule rammer – som norgesmesterskapene med mye publikum og høy deltakelse. Uteklatringen gir meg mer personlig gjennom totalopplevelsen det gir å være ute på stein, sier Stian. 

For Ragnhild Eriksrud er også uteklatring viktigere: – Det gir meg mer glede, opplevelse og frihet, sier Ragnhild. 

Samme er det for Håvard Helgesen: – Det er ute man får uttelling for all treninga man har gjort inne i buldreveggen, på treningsveggen og på fingerbrettet. Samtidig synes han at buldring innendørs er gøy med varierte, spennende og utfordrende bevegelser som blir bytta ut med jevne mellomrom. Det finner du ikke ute, sier Håvard. 

Hvordan er juniorklatremiljøet annerledes enn seniorklatremiljøet?

Stian Christophersen sier at det er et større konkurransemiljø blant juniorene: 

– Juniormiljøet er mer samlet rundt konkurranser. Det er vanlig at de yngre konkurrerer regelmessig og at flere ønsker å satse mot konkurransene både nasjonalt og internasjonalt. Naturlig nok faller en del fra på veien mot seniornivå, og de færreste satser videre mot internasjonalt seniornivå. Når du er senior uten internasjonale konkurranseambisjoner blir de nasjonale mesterskapene mest for gøy og som en motivasjon for å trene mot et konkurransemål én eller to ganger i året. Den interne konkurransen blant seniorene er høy, men siden man har utendørsarenaen å hevde seg på er det ikke like stort behov for konkurransearenaen, sier Stian.

Håvard Helgesen oppfatter at juniorene er mer innendørs enn seniorene: – Oppfatter at deres fokus i større grad ligger på inneklatring og konkurranser sammenligna med seniormiljøet som kanskje tilbringer mer tid utendørs. Tror dette er grunnet at klatresenteret er lettere tilgjengelig enn cragget for de yngre klatrerne, sier Håvard.  

Tina sier at seniorene ofte har sine egne miljø: – Juniormiljøet på de nasjonale konkurransene er nok mer sosialt. Det er en viktig arena for å knytte vennskap og miljø på tvers av klubbene. Som senior har man allerede sitt miljø, og man drar på turer sammen uavhengig av hvor man bor. Det er nok vanskeligere som junior, sier Tina. 

Sunniva sier også at juniormiljøet er stort konkurransemiljø blant juniorene nå: – Vi var veldig få juniorutøvere da jeg konkurrerte, så dette er jo veldig forandret nå. Nå er det virkelig et konkurransemiljø for juniorklassene, der de har venner på tvers av hele landets klubber. Da jeg konkurrerte fikk man også venner, men det var ikke på langt nær det samme miljøet som man har i dag. De yngre utøverne er med for å få konkurranseerfaring og for å få brynet seg på harde ruter skrudd for de beste juniorklatrerne i Norge, sier Sunniva. 

Sunniva sier videre at hun antar at for seniorene er det sosiale aspektet viktigere enn selve konkurransen. 

Aldersgrense på juniorer og seniorer 

Når du er 16 år kan du konkurrere i seniorklassen i Norge. Du er definert som senior det året du fyller 19 år. Internasjonalt er du en senior det året du fyller 20 år. Det vil si at du konkurrerer et år nasjonalt før du kan konkurrere internasjonalt. Til neste år skal NKF gjøre slik at aldersgrensen til være senior er likt internasjonalt, altså 20 år. 

Tina Hafsaas mener det er ingen fordel: – Nei det tror jeg ikke er en fordel. Det er positivt at juniorklassene vokser, men norgescuper bør være et springbrett ut i verden og da burde motstanden hjemme være så utfordrende så mulig. Den største fordelen med ordningen vi har for juniorklassene i dag er at de kan begynne å konkurrere et år før de er junior internasjonalt og de er senior et år før de er senior internasjonalt. Med den ordningen får man en forsmak av det nasjonale nivået før man går ut internasjonalt. Jeg synes det er spesielt dårlig for de yngste, med mindre det blir opprettet barneklasser i tillegg, sier Tina.  

I henhold til barneidrettsloven kan man konkurrere nasjonalt det året man fyller 11 år.

Hun sier videre at det blir sett på som en uting å gå ut av juniorklassen for å være senior: 

– Som utøver skal man alltid gjøre det som er best for seg, og det å konkurrere mot de som er bedre på mer utfordrende ruter vil alltid være det beste for utvikling. Med et labert oppmøte fra seniorsiden på norgescuper vil det ikke nødvendigvis gi så mye å bytte klasse fra junior til senior, men på et NM med stor deltagelse som det ofte er, vil det være bedre for juniorenes utvikling. Det ideelle er at NM for junior og senior arrangeres på ulike dager, sånn at juniorene får deltatt i begge konkurransene. Dette er også positivt for seniorene, fordi de beste juniorene hever det generelle nivået i seniorklassen, sier Tina. 

Eksempelvis viste junioren Per Ravlo-Caspersen at det var for lett å vinne norgescupen i Molde. 

Martin Mobråten er enig i at man bør splitte junior og senior-konkurransene: – Man burde ha konkurranse i byer, og splitte senior og junior konkurransene. Da kan juniorene stille på begge, sier Martin.  

Hvordan skal man få flere juniorer til å fortsette? 

Det er mange som begrunner at man får mange andre ting å tenke på når man er 18 år. Man blir senior det siste året man går på videregående, og man er muligens mer opptatt av studier og andre ting. Flere sier at de ble lei av konkurransene og ville heller begynne å klatre ute. 

– En grunn til frafallet av juniorer kan være at de ofte flytter på seg etter fullført videregående, begynner å studere og får nye interesser. Jeg tror at når man er i slutten av junior-perioden må man velge om man vil satse på klatring eller ikke. Derfor er det kanskje kun de mest gira som fortsetter, og jeg tipper man ser det i andre idretter også, sier Håvard Helgesen. 

Men hvordan skal man bevare juniorklatrerne? Ikke minst med tanke på når Norges klatreforbund har som mål å få deltakere til neste verdenscupfinale i klatring:  

–  I en internasjonal skala handler det nok først og fremst om mangel på gode juniorer, men også at overgangen til senior er stor, og uten et støtteapparat er dette en overgang man må stå i alene. Som senior er man akkurat ferdig på videregående, og det er mange som føler på utdanningspress, så det å rettferdiggjøre en satsning er nok vanskelig for mange. Det er også veldig dyrt å satse. Det jeg tror er viktig for juniorer å tenke på er at en seniorsatsing er en lang prosess. Selv om det finnes mange eksempler på utøvere som er blant de beste i verden allerede som førsteårssenior, eller kanskje fortsatt som junior, så er det ikke normalt. Det er vanlig å bruke flere sesonger på å slå igjennom, og det er viktig å ha i bakhodet når man nærmer seg overgangen til senior, sier Tina. 

Sunniva poengterer at det er mye som har blitt gjort riktig fordi det er såpass store juniorklasser: – Det er allerede blitt gjort noe riktig ettersom juniorklassene er blitt såpass store, og utviklingslaget til NKF har blitt såpass stort. Da jeg selv var i klassen eldre junior jenter var vi ca 4-5 deltakere per konk, og nå er de ca 20 stk hver konkurranse. Jeg tror bare det at klatring har blitt en større sport i stor grad hjelper oss å holde på flere opp til seniornivå, men jeg tror at det viktigste man kan gjøre for å beholde juniorer over til seniornivå er å vise at det faktisk er noe som skjer også etter at man er blitt senior, sier Sunniva.  

Sunniva konkurrerer også nasjonalt i de fleste konkurranser for å vise at det er «et liv» etter junior: 

– Jeg gjør det fordi jeg ønsker å vise at det er seniorer som stiller opp på konkurranser hjemme også, for at juniorene skal vite at det er noe å se frem til. For å vise at jeg, «som en gang var junior» fortsatt konkurrerer. Jeg tror at det vil bli en positiv effekt av at en viser at de fortsetter, så kommer flere til å se at det er en mulighet, og at fortsetter en fortsetter kanskje to til, osv, sier Sunniva.  

Stian Christophersen poengterer at det må være rett og slett et bedre landslagstilbud og trenerkompetanse: 

– Det må være attraktivt å fortsette! Det må være et mye bedre landslagstilbud for seniorene slik at det er realistisk å hevde seg internasjonalt. Nå er alt opp til den enkelte som ønsker å fortsette fra junior til senior, og det er ikke et seniorlandslag med trenerkompetanse eller støtteapparat som kan trene sammen. Om man klarer å bygge opp et lag med de beste i Norge, gi dem ressurser til å reise på internasjonale konkurranser, sørge for trenere som kan være til stede på treninger, samlinger og konkurranser og et medisinsk støtteapparat, så kan man skape et prestasjonsmiljø der det er realistisk å kunne strekke seg mot et internasjonalt nivå. 

Stian poengterer at de nasjonale konkurransene er bra: 

– De nasjonale konkurransene nå er faktisk veldig bra organisert og skrudd i begge grener, og fungerer som gode springbrett for å delta internasjonalt. Men om det ikke er et tilbud for de som ønsker å satse som seniorer vil mange gi seg som juniorer, sier Stian. 

Ragnhild Eriksrud sier at hvis eliteklatrerne i Norge stiller mer opp på konkurranser så vil det være positivt: –Tror også hvis de sterke deltar er det gøyere og måle seg med dem, men det krever at man først må få eliten til å delta, sier Ragnhild.  

Norges klatreforbund og klubbene må komme mer på banen 

Tina poengterer at mange står alene: – Det burde være et støtteapparat for seniorer på plass. Et seniorlandslag med ansatt trener. Om vi skal få utøvere til verdenscupfinale, som er et av NKFs mål for konkurranseklatring, må det finnes et støtteapparat. Å la utøvere stå i det alene er ikke en seriøs satsning, sier Tina. Hun poengterer videre at det er forskjell i støtteapparatet nasjonalt og internasjonalt: – Det er klubbens ansvar nasjonalt å sørge for støtte, men internasjonalt er det klatreforbundet, sier Tina. 

Henning Wang sier at klubbene må også gi mer støtte til deltakere: – Skal man få folk til å gidde å fortsette tenker jeg klubbene må prioritere det ved å sponse reise o.l. så det ikke blir for dyrt, og nok folk må fortsette så det fortsatt er reell konkurranse og derav interessant å delta, sier Henning. 

Sunniva sier også at pengepremier og konkurranser til plasser det ikke er like dyrt å dra til kan være noen positive bidragsfaktorer til flere seniorer: – Jeg tror også at om NKF stiller med pengepremie i konkurransene, i hvert fall NM kan friste flere seniorer til å delta. Jeg tror nok også at å sette konkurransene til steder det ikke koster mange tusen kroner for å komme seg til kan hjelpe. Men det vil jo bli et spørsmål om hvor i landet man bor, og antall arrangørklubber som kan arrangere en konkurranse, sier Sunniva. 

– Det er NKF sin jobb å skape et attraktivt tilbud for seniorene. Klarer man å samle de beste i landet, og gi dem muligheter til å trene ofte sammen, og å trene med andre landslag, vil et seniorlandslag være det beste stedet å være for å utvikle seg som klatrer – både i konkurranse og utendørs, sier Stian Christophersen.