Lederen i Klatring 136 er fremdeles aktuell, etter siste besøk på Klatreverket og samtale med andre klatrere:

En jul for noen år siden tok vi turen til Tenerife. Formen var grei – vi hadde trent godt på Vulkan i Oslo hele høsten. Første dag dro vi opp i den klassiske dalen Arico, og fant oss en fin oppvarmingsrute på 6c+. Det skulle vel være en grei sak som en starter. Ruta bød på motstand og jeg måtte virkelig konsentrere meg og jobbe hardt. Jeg var aldri nær på å tryne, men heller ikke solid. En hard oppvarming var vel konklusjonen da jeg nådde ankeret, men riktig, den ville nok stått i grad 7 på Vulkan (som graden 6c+ tilsvarer).

Vel nede på bakken måtte vi sjekke føreren, for min kjæreste syntes dette så litt tungt ut til å begynne med. Hun peker på ruta i føreren og spør undrende om det virkelig var riktig. En nærmere titt, og jeg ser jeg har tatt feil rute. Ruta jeg hadde varmet opp på var 7b+. 6c+-en gikk opp til høyre. En høst på Vulkan altså. Der 7-ere forbereder deg til 8-ere ute.

Les også: En grad til besvær – en gjennomgang av graderingssystemer.

Problemstillingen har ikke mistet sin aktualitet. Ikke bare på grunn av at jeg nok er i langt dårligere form og har persa på vekta heller enn i veggen, men også på grunn av at alle jeg treffer sier det samme. Gradene på innesentrene er riv ruskende gale, både på buldring og tauklatring. Røde buldere på Klatreverket er så harde at veltrente klatrere med full fokus på sporten må bruke både hele økter eller flere dager på å klare dem. Selv sto jeg hoderystende og prøvde på noen røde, uten sjans, da jeg fikk øye på en som Adam Pustelnik hadde satt. Polakken er en av Europas virkelig anerkjente rutesettere. Jeg prøvde, og flashet den! Det måtte altså en kar fra et annet land til for å sette tilnærmet riktig grad på en bulder. Men gleden var kortvarig. Neste ut var en gul bulder, skrudd av samme mann, som sikkert ville stått i minst 7B utendørs. Sist jeg sjekket så hadde den fått påskrevet «Rød» på den gule teipen. Enda godt. Den burde selvsagt vært svart.

Vel ute på «konkurranseveggen», det vil si den store hvite veggen i resepsjonen på Klatreverket, testet vi en rute med foreslått grad 6. Folk hadde enda ikke rukket å gi sitt tips til grad, på en lapp på veggen under ruta, slik man gjorde før på Klatreverket (denne muligheten er nå borte). Min klatrepartner, som ute har god på kontroll på 7-, og har klatret grad 8, måtte henge fire ganger før han kunne klippe ankeret. En 7+ vi prøvde ville vel helt greit kunne stått i grad 8 på Fetsund, som har ca samme bratthet. En annen kamerat som er i storform, kunne fortelle at det bare var så vidt han klarte å karre seg opp en syver på samme vegg. En 6- som vi avsluttet økta med, var både kip og faktisk pumpende. Hvordan en 15 meter lang rute med 4-5 meters overheng, uten noen hvilepunkter har endt opp på denne graden, kan en jo bare undres på. Til slutt kunne en av Lier-entusiastene stadfeste at om han klarte å jobbe inn grad 8 på Klatreverket, var han i stand til å klatre grad 9 på Bergflødt (Lier utenfor Drammen).

En 6- som vi avsluttet økta med, var både kip og faktisk pumpende. Hvordan en 15 meter lang rute med 4-5 meters overheng, uten noen hvilepunkter har endt opp på denne graden, kan en jo bare undres på.

Et naturlig spørsmål er om graden er så viktig. Nja, det er rutas kvalitet som er viktig, og de fleste av de nevnte rutene er fine, de er gøy å klatre på og godt skrudd. Men hvorfor kan ikke gradene være riktige? Må de være feil? Er det en målsetning å gradere for hardt, «sandbagge» som man sier? Jeg tror ikke ruteskruerne på Vulkan eller «Verket» feilgraderer bevisst. Jeg tror enkelt og greit at de er så vant med å klatre inne, at de ikke lenger er «kalibrert», de tror rutene er mye lettere enn de egentlig er. De er blitt gode på plast og tenker at takene er store. Det er lett å gå i den fella når man skrur, jeg har skrudd mange ruter selv, så jeg kjenner litt mekanismene. Takene ser så gode ut når man henger der og skal sette dem på veggen, men akk så mye dårligere de blir når man klatrer fra bakken. Jeg tror også et viktig moment, så enkelt og banalt det høres ut, er at rutene skrus med rene tak. Nyvasket og med god friksjon. Det tar ikke lang tid før slike tak er sauset inn, og langt vanskeligere å henge på. Dette gjelder spesielt buldere, der slopere er vanlig.

Takene ser så gode ut når man henger der og skal sette dem på veggen, men akk så mye dårligere de blir når man klatrer fra bakken. 

Ute får man som regel alltid hvilt i ruta. Det er sjelden det er som inne; at underarmene får konstant bank. Ruter opp til grad 7 har som regel kun passasjer som er vanskelige. Er de kontinuerlig pumpende får rutene en langt høyere grad. Det er dette som ruteskruerne ikke tar inn over seg. Inne får man typisk ikke hvilt underarmene, og rutene blir da mye mer spesifikt pumpende.

På Verket hadde de – som nevnt over – tidligere et stemmesystem, der klatrerne i felleskap kunne bestemme graden på ruta. Ruteskruer satt da opp tre alternativer, for eksempel 6, 6+ og 7-, så kunne man sette et kryss på den graden man mener ruta er. Dette funket veldig bra, for man får da frem hva klatrerne synes. Resultatene viste en klar tendens: På så å si samtlige ruter var det nesten bare den hardeste graden som velges. Bare unntaksvis hadde ruteskruer valgt riktig grad, som da skulle være graden i midten. På mange ruter hadde til og med klatrere lagt til en ekstra grad, altså grad 7 i dette tilfellet. Ruteskruerens 6+ var altså egentlig en syver. Er det rart man blir forvirret?

Så kan man si at gradene dermed er riktige; de er stemt fram av klatredemokratiet. Jeg tror feilgraderingene har forplantet seg hos innegenerasjonen, slik at gradsystemet har blitt et par knepp hardere. Inneklatringens enkelhet har medført fysisk mye mer krevende ruter.

Jeg oppfordrer skrusjefer i det ganske land til å kjøre en liten «samling i bånn». De burde få sine skruere til å forstå hva gradene faktisk er. Om graden er notorisk feil, så må man omkalibrere slik at det blir riktig. Og de riktige gradene finner man ute, på fjell, kalibrert gjennom flere tiår.

En friidrettsutøver aksepterer ikke feil tid eller lengde, en vektløfter aksepterer ikke feil vekt på vektene og en klatrer skal ikke tvinges til å akseptere uriktige graderinger. Det er dette vi holder på med. Gradene betyr noe. Det er det vi måler oss etter.

Ha en fin vinter – forhåpentligvis uten for lave grader.

Ny rute: Det ække meninga å dingle. Men det måtte vel mange av de som trodde graden var ca 6. De fleste mente den var 7-. Foto: Dag Hagen