Han ble suverent norgesmester i helga. Som eneste utøver toppet 19 år gamle Leo Ketil Bøe herrenes finalerute, gradert 9-/9, til trampeklapp fra publikum. Men en ting skiller han fra samtlige klatrere – ikke bare de andre deltagerne i konkurransen, men omtrent hver eneste klatrer du ser på et senter, i en vegg eller på lange ruter i fjellet: han har droppet kalkposen.

Jeg kan jo ikke unngå å tenke at hvis han kan klatre uten kalk, så kan alle. Er det sånn at kalkbruken vår er psykologisk, en (u)vane, og at vi kalker opp bare fordi alle andre gjør det? Ikke er det spesielt miljøvennlig heller. Store merker som Friction Labs kommer med lange vitenskapelige artikler om hvordan legge basen for et godt utgangspunkt, de forteller oss om de ulike typene kalk som finnes, og lanserer hashtaggen #chalkmatters. Men kanskje vi har blitt lurt?

Har Leo gjennomskuet noe vi andre ikke har sett? Har han tatt et standpunkt i kalkdebatten som raste på 80-tallet? I et intervju med Norsk Klatring forteller Andreas Fredborg om utviklingen:

– Dette (1983) var midt i den harde kalkdebatten. Nesten alle var mot bruk av kalk, med unntak av Marius Morstad som fikk gjennomgå i Norklatt. Så en vakker dag stod Hans Christian Doseth frem som kalkbruker. Da var diskusjonen over. Alle kjøpte kalkbag.

Les også: Den hvite fare

Kanskje vil Leo bare demonstrere sin suverenitet? Jeg spør han hva som er meningen bak å gjøre noe så provoserende som å droppe kalkposen:

– Mange som lurer på det ja, men årsaken er egentlig bare at jeg ikke svetter så mye på fingrene når jeg klatrer selv. Det har vært sånn helt fra jeg var liten og jeg trenger bare kalke opp før jeg går på ruten, og så er hendene like tørre når jeg når toppen. Så posen er bare ekstra vekt og en unyttig gjenstand å ha med i veggen for min del, og å droppe den er ikke et statement.

– Når jeg klatrer ute kan jeg fort finne på å mer bruke kalk dersom det er vannsig eller varme forhold. Da svetter jeg betydelig mer, men det må være opp mot 20 grader eller sterk sol. Men jeg forstår at det er mange som har et stort behov for kalk.

Litt kjedelig. Kan du ikke si at du ser ned på folk som bruker det?

– Jeg gjør ikke det, for kalk bedrer friksjonen veldig uansett om man bruker lite som meg eller veldig mye.

Men tror du ikke at du hadde hatt enda bedre friksjon om du kalket litt underveis?

 – Nei, det vil ikke ha en effekt.

Har du prøvd?

– Ja, såklart, men det er som å kalke bort svette som ikke er der. Og det ville bare legge seg som et glatt lag med støv. Skape mindre friksjon rett og slett.

Jeg skjønner. Tror du man blir avhengig av det? At jo mer man kalker, jo mer trenger man det?

– Nei, jeg tror mange føler at de må kalke når de kanskje ikke trenger det, men det er betryggende mentalt å vite at hendene er tørre. Og når man kalker får man jo også hvile armen som kalker opp. Samtidig er det vanskelig for meg å si noe om det for jeg har aldri svettet så mye at jeg må kalke omtrent hvert flytt. Jeg ville ikke kalt det for en avhengighet. Kanskje mer en vanesak.

– Jeg har alltid hatt et veldig lite forbruk. Da jeg var liten fant jeg ut at jeg kalket ikke en eneste gang i veggen om jeg hadde posen med meg. Så jeg eide egentlig ikke kalk selv, bare stjal litt fra de andre utøverne en gang og så var de tørre resten av konkurransen. Det var helt naturlig for meg å ikke kalke. De siste årene har jeg har begynt å bruke mer og mer kalk. Nå eier jeg i hvertfall egen kalk og pose, sier Bøe.

Kalkdebatten raste nok som verst i Norge fram til begynnelsen av 80-tallet, men fortsatt er det visse steder der det hvite pulveret provoserer. Både i Elbsandstein (på grensen mellom Tsjekkia og Tyskland), og buldreområdet Albarracin i Spania er det forbudt med kalk. Dette er et spor jeg kan følge, her har forhåpentligvis Leo Bøe gjort seg noen tanker:

Hva tenker du om kalkforbudet som har vært i Albarracin?

– Ikke hørt om.

Mine forsøk på å dra i gang Kalkdebatten 2.0 viser seg å være fånyttes. Leo er dessverre en veldig diplomatisk og hyggelig fyr. Og vi andre sitter igjen med det litt ubrukelige svaret at det er opp til hver og en av oss om, eller hvor mye kalk vi trenger.

Under kan du lese et utdrag fra prologen til Tromsø klatreklubbs 20 års jubileum, skrevet av Ben Johnsen i 1997. Aktørene i diktet er Tromsøværing Svein Smelvær, Ingeborg Harsten og Dag Kolsrud (omtalt som Kolsru’). Verset tar for seg og en skjellsettende episode på Hollenderan på Kvaløya i Tromsø, om da Dag Kolsrud og Hank Levine brukte kalk da de klatret den klassiske ruta Halvmånerisset i 1979.

Ben Johnsen: Prolog til Tromsø klatreklubbs 20 års jubileum, 1997

1978: Kalken kommer

Ingeborg og Svein la ut i verden:
De ville inspisere ferden
til klatrere i fjellet.
Og det var rene hellet,
for der sto gutta med hver sitt bein
midt i grom-ruta til Svein!

Og Ingeborg rettet blikket
mot klatrerne og kikket:
Men de klatrer med hvite hansker,
det må da skape vansker.
De er noen orntlie fjols, du,
jeg tror den ene er Kolsru'.

Jeg skal flå de svina, sa Svein,
og brekke hvert bidige bein.
De kalker i ruta mi,
nå skal de jaggu få svi!

Da hanen gol for tredje gang,
la Svein opp Blåmannsvikdalen i sprang.
I teltet fant han, innerst inne,
to poser kalk han beslagla i sinne.

I leirens ruiner stod lamslåtte gutter:
Dere skal få leve hvis dere slutter
å kalke i ruta mi, sa Svein
og forlangte at de skulle vaske den rein.