Doping kan være et ubehagelig tema og derfor ofte problematisert på et overfladisk plan. Dette gjelder også i klatresporten, muligens ettersom sporten er relativt ung og nesten uten unntak forskånet for negativ oppmerksomhet knyttet til doping. Ikke desto mindre er det naivt å tro at doping ikke allerede har sitt marked i klatring. For å erkjenne at doping sannsynligvis er en del av forklaringen på noe av klatresportens prestasjonstvikling er det grunn til å se nærmere på noen myter om doping og ofte fremsatte forklaringer på hvorfor doping ikke er et fenomen i klatring.

Hvor utbredt doping er i en idrett avhenger av flere faktorer. Dopingmiddelets effekt på prestasjonen er en risikofaktor for misbruk. I klatring avhenger prestasjonen av sammensatte ferdigheter som blant annet styrke, teknikk, taktikk, bevegelighet og mentale faktorer. Klatrerens behov for stor relativ styrke, altså styrke i forhold til vekt, er udiskutabelt og muligens større enn i noen annen idrett. Her ligger også noe av klatresportens sårbarhet for doping. To av de mest misbrukte dopingmidlene, anabole steroider og veksthormoner, er beviselig effektive for økning av muskelstyrke og relativ reduksjon av fettmasse (1) (2). En hyppig referert studie fra 1996 viste at gruppen som fikk tilført testosteron over en 10 ukers periode hadde over dobbelt så stor prosentvis økning i maksimal kraftprestasjon sammenliknet med gruppen som ikke fikk tilført testosteron (3). «Treningsgruppen med placeboinjeksjoner» løftet 21 kilo mer i benkpress etter 10 uker med trening, mens «treningsgruppen med testosteroninjeksjon» løftet 38 kilo mer etter 10 uker.

Den faktiske effekten av dopingmidler på klatreprestasjonen er vanskelig å dokumentere vitenskapelig og er av gode grunner heller ikke dokumentert. Likevel er det grunn til å gå ut fra at de nevnte preparatene ville gitt utslag på klatreprestasjonen. Med tanke på å forutse hvilke idretter som er sårbare for ulike typer dopingmisbruk har man kategorisert olympiske idretter i «risikogrupper» (4). Sammenlikner man klatringens store krav til relativ styrke med kjente olympiske idretter faller nok klatring i kategorien «høy» hva gjelder risiko for nevnte dopingmisbruk.