Denne artikkelen ble første gang publisert i Klatring nr 137. Du kan lese hele magasinet i vår e-magasinløsning.
For tre år siden fikk han ideen om å bestige Europas 4000-metere, noe ingen nordmann hadde gjort før ham.
– Ingen i Norden, faktisk, sier Granheim til Klatring.
– Jeg har snakket med redaktører og guider i alle de nordiske landene. Det var en finne, Samuli Mansikka som var veldig nære, men han forsvant under klatring i Himalaya og fikk aldri fullført prosjektet.
Granheim hadde tenkt å gjøre alle bestigningene på én sommer, men 2012 fikk det dårligste været på 20 år, så han kom ikke lenger enn halvveis, med 39 topper.
– Året etter fikk det dårligste været siden målingene startet i 1957, og det gav mye motstand, men vi fikk da toppet 26 til.
Værmotstanden fortsatte, og i 2015 ble det fryktelig varmt med bare seks topper som resultat. Ved inngangen til 2016 hadde han 11 topper igjen.
– Dette var det den første «normale» sommeren, så vi fikk da klatret de resterende 11 toppene.
Hvor vanskelig er disse toppene? Ikke vanskelige skal vi tro Granheim.
– Ca en tredel er like vanskelig eller lettere enn Store Skagastølstind. De vanskeligste toppene, f. eks Aret du Diable har ikke et punktkrux hardere enn 6-, men det gir ikke et bilde om hva som er vanskelig med dette. Det er utsatt tinderangling. Er det bra vær, så er redningen 10 minutter unna. Er det dårlig vær, tar det så lang tid det tar før været blir bra igjen, flere dager om så skal være.
Dette er altså ikke uten farer. Fire av syv toppklatrere omkom i en storm i gryta under Mont Blanc du Courmayeur tidlig på 60-tallet. Redning var umulig, og de fire frøs ihjel. Her gjelder det altså (som i alle fjell) å vite hva man gjør. De aller fleste toppene er på tross av farene – eller kanskje på grunn av farene – veldig tilrettelagt for bestigninger.
– Det er hytter på alle fjellene. Et logistikknettverk av landsbyer, heiser, buer og hytter, så man kommer til dekket bord. Men man gjør ikke et slikt prosjekt alene, og jeg hadde med meg ulike personer på alle turene, totalt 20 personer.
«Det sies at det ikke finnes dårlig vær – bare dårlige klær. Men klærne mine beskytter dårlig mot lynnedslag, og min erfaring er forøvrig at regn, frost og snø har en viss innvirkning på fremdriften man kan forvente i høyfjellet.»
Utgangspunktet for alt. Det var her fjellsporten startet, med den første bestigningen, 8. august 1786. I nordvest ligger de letteste rutene via Grands Mulets og Dome de Goûtier. Mot syd vender «Himalayasiden», bratt og høy. Terrenget inviterer til vandringer, klatring og luftsport. Nær toppen finnes BASE-exiter og på dager med god termikk kan man lande paraglidere på fjellets topp.
Men noe av det beste fjellet har å tilby er relativt bratte, nordvendte isbreer, som inviterer skikjørere til å peke tuppene mot dalbunnen og la skia løpe.
Denne massive ryggen berører alle som ser den. Nordveggen er Chamonix’ ikke helt tafatte svar på vår egen Trollvegg. I syd ligger et rotete, komplekst og øde landskap. Det var muligheten for denne utflukten som gav alle følgesvenner stjerner i øynene.
Ideen var hele tiden å traversere den kilometerlange ryggen fra Dent du Geant over Aiguille og Dôme de Rochefort, og så fem mer eller mindre prominente topper, hvorav den siste, Point Walker, er den høyeste og forøvrig letteste – om man velger å gå returruta vår opp. Det sies at det ikke finnes dårlig vær – bare dårlige klær. Men klærne mine beskytter dårlig mot lynnedslag, og min erfaring er forøvrig at regn, frost og snø har en viss innvirkning på fremdriften man kan forvente i høyfjellet. Dessuten er det kjekt å kunne se noen meter fremover for å ta gode rutevalg, bedømme skredfare og unngå å falle utfor kanter eller ned i bresprekker. Kall meg gjerne pysete.
En tidvis ivrig deltager i mitt prosjekt var lektor Nilsen, som overrasket meg med å ta med sin kjære Emma. Han mente nettopp denne turen kunne gi henne en finfin alpin klatreopplevelse. Vi sparte ikke så mye tid på å blande sammen et høyalpint eventyr med en romantisk date, til gjengjeld var vi flere til å dele turgleden.
Værmeldingen var tipp topp, men da ettermiddagen kom var det en overraskende kraftig utvikling av cumulus over tinderekken som bærer navnet Aiguilles des Chamonix, nord for oss på andre side av brebassenget Valle Blanche. Jeg ba i mitt stille sinn Tor med hammeren om å spare oss denne gangen. Skyene vokste og kom nærmere. De pakket Vertes topp inne, og jeg fryktet at en tankbil lastet med flytende nitrogen på nytt skulle krasje inn i min umiddelbare nærhet. Kanskje litt negativt, men jeg må innrømme at jeg tenkte at det antagelig ville være rimelig stusselig å se ut som en snømann når det første lynet traff meg. Men værmeldingen var heldigvis riktig, og snart kunne vi igjen nyte utsikten uhindret i alle retninger. Etter å ha vandret ned til en italiensk landsby dagen etter, skulle det vise seg at det vanskeligste på denne turen var å returnere til Chamonix. Vi hadde lagt igjen passene våre for å spare vekt, dermed lot det seg ikke gjøre å kjøpe bussbiletter. Hvem var det som sikret oss haik med en privatbil gjennom Mont Blanc-tunellen? Emma så klart. Eldste trikset i boka.
«Først føltes klatringa som å befinne seg på toppen av den alt for store softisen til en liten gutt, på den aller varmeste sommerdagen, og vi fryktet bare å bli smurt utover T-skjorten hans. Skredfare max med andre ord.»
Duforspize er den høyeste toppen i Monte Rosa-massivet, og kalles derfor også Monte Rosa. Massivet er det høyeste samlede området i Alpene over 4000 meter, har hele 18 topper på lista, og byr på mange typer klatring og skikjøring, fra enklere vandringer til det mer avanserte. En skikjører som meg så med store øyne på Liskamms nordvegg og Marinellicouloiren, som styrter ned mot italienske Macugnaga, fra nettopp Duforspitze.
Jeg husker godt følelsen av å nå denne toppen, på en måte «mission acomplished», på den andre side gikk returen via enda en aldri så liten bonustopp, og deretter tusentalls høydemeter utforbakke, før vi måtte krysse en stor isbre, og avslutte med en sur motbakke. Vi var altså langt i fra ferdige for dagen.
Kryptonitt. Massiv motstand. To ganger hadde jeg vært her på snutur. Først med Sterke-Glenn, da vi besøkte Aiguille Verte og Grande Rocheuse, to høyere topper lengre nord på samme rygg. Verte’n er kjendisen i området, godt synlig fra Chamonix. Men på veien langs ryggen ble vi truffet av en underkjølt vind, som bød på en fascinerende lav såkalt effektiv temperatur, umiddelbart forvandlet oss til snømenn og gav en opplevelse av å være den onde terminatoren fra James Camerons 90-tallsklassiker Terminator 2, Judgement Day – vandrende i flytende nitrogen. Situasjonen minnet oss på fjellregelen om å snu i tide.
Nøkkelen var å finne og ta seg gjennom en bratt og løs kamin. Med svak psyke håpet jeg tauet var langt nok til at Oskar Brodén kunne lede gjennom alle vanskeligheter. Jeg mistenkte da jeg tok dette bildet at han håpet tauet var så kort at det var naturlig å ta stand på første og beste hylle. Dessverre var tauet bare 50 meter. Humøret mitt snudde såklart da jeg tok over den skarpe enden og strakk opp neste taulende uten å få øye på så mye som en eneste borret eller banket bolt på cruxet. Her var det løse blokker, råtne flak og DMM Dragon Cams som regjerte.
Værmeldingen hadde advart om en kraftig aftenstorm, noe som gnagde forsiktig på sjelene våre for hvert sekund vi sløste bort underveis. En dag som starter to om morgenen har mange sekunder. Det var rimelig digg å krysse bergschrundten og komme av akkurat det fjellet, i det de første regndråpene begynte å tromme på hjelmen. Tordenværet som fulgte var av den intense typen.
«Romsdalen gjør noe med folk, med store fjell, masse kompetanse og overdreven beskjedenhet over egen kapasitet.»
Det blir ikke lettere når man blir sterkere. Det blir bare at man kan klatre lengre, høyere og fortere. I følge med filmskaper Lothar har jeg brukt de to foregående dagene på å klatre 13 topper. I dag er ambisjonen å klatre fem til, hvorav denne er nummer to. Det er fortsatt tidlig morgen og kroppen sliter litt med å akseptere at vi allerede har logget 1000 høydemeter.
Margarithahytten er Vest-Europas høyeste bemannede turisthytte, og ligger på selve toppen av Signalkuppe. Utsikten fra hyttetrappa er verdt en egen reise.
Zermatt omkranses av et 40-talls firetusenmetere. Skal man velge kun én er ikke Zinalrothorn noe dårlig valg. Steinkvaliteten er usedvanlig solid for området, og selv normalruta byr på en opplevelse av vedvarende og til dels eksponert klatring på det lette tre-tallet. Etter å ha fått utallige stein mot hodet fra uvørne klatrere på Dent d’Hernes, og listet meg på tå opp sandhaugen som bærer navnet Täschhorn, var det digg å kunne dra i stenen uten å frykte for å falle av fjellet.
Dessverre har det her blitt plassert flere borrebolter, uten annet formål enn å få opp hastigheten på de mange gruppene som prøver seg fra Rothornhütte.
Vest av Saas Fee ligger to relativt lette topper, Lagginhorn og Weissmies. Mens førstnevnte er relativt snø og isfri, er sistnevnte preget av en stor og deilig isbre som fristet utrettelige Ole Christian og meg til å ta skia med.
Jeg nøler alltid litt med å anbefale storfjells-skikjøring til alle. Å finne veien mellom bresprekker, unngå snøskred og unngå ramling i «no-fall-zones» er ikke for alle. Når det er sagt, vokser kapasiteten raskt i det norske skimiljøet og Weissmies er bare et eksempel på en deilig og relativt lett skitur av den typen Alpenes høyeste topper byr på.
Ting kan være så ulike. Først føltes klatringa som å befinne seg på toppen av den alt for store softisen til en liten gutt, på den aller varmeste sommerdagen, og vi fryktet bare å bli smurt utover T-skjorten hans. Skredfare max med andre ord.
Geir og jeg presset på – bestemt men forsiktig. Men da tauet vårt ikke var langt nok til å ha minst én mellomforankring klippet inn, og uten mulighet for å benytte det gamle knepet med å hoppe ned på hver vår side av eggen, var det lett å være enige om å snu. Vi hadde strammet strikken grundig, men ikke for mye.
Noen uker senere fremstod det hele som en spasertur, tauet ble liggende i sekken hele dagen.
Lavt og høyt på en gang. Min reseach antyder at de to toppene Punta Baretti og Mont Brouillard er de minst besøkte firetusenmeterne, noe både Geir og jeg kan forstå. Klatrer man disse østfra risikerer man at solen baker snøen til skredfellen fra helvete, derfor var vi mer gira på å ankomme vestfra. Dette valget førte oss inn på nedre del av Mont Blancs italienske normalrute, den såkalte Paveruta. Terrenget er helt «Himalaya», med stenlagt isbre og joggesko som beste valg. Mobildekningen forsvant tidlig. De fleste netter i dette prosjektet har blitt tilbragt i hytter, men her tok vi teltet med for å starte tettere på utfordringene.
Dessverre stemte kart og terreng dårlig, det meste av bretungen vi så for oss å benytte til anmarsj var byttet ut med blankskurt berg, og kjøleskapstore isblokker liggende tett i tett antydet at nattefrost ville være en fordel i dette miljøet.
Videre var det hovedsakelig både løst og kjipt, og lite å anbefale, foruten ensomheten dette området har å by på.
Et sjeldent bilde av Geir. Romsdalen gjør noe med folk, med store fjell, masse kompetanse og overdreven beskjedenhet over egen kapasitet. Geir prater ikke så høyt, men det er få jeg stoler mer på i miljøer som dette. Det er bare så vrient å bevege seg fort nok til å ta et bilde av ham sett ovenfra.
Under oss har vi Alpenes visstnok minst tilgjengelige firetusenmeterstopp, Aiguille Blanche de Peuterey. Over denne ligger nerdenes perle, Grand Pilier d’Angle.
Skaret under Grand Pilier er bare en håndfull meter, men bort til neste topp er det et aldri så lite stykke, vi følger letteste vei hjem, via Mont Blancs topp.
Fem tindenåler som skarpe sagtenner langs en flott rygg, nær selveste toppen av Mont Blanc. Det er nok her man finner flest klatremeter av litt mer sporty type, på den deilige røde granitten som har gjort Chamonix til hele verden fjellsporthovedstad.
Skal du gjøre bare en av disse turene og liker blandingen av trad- og alpinklatring, så er dette det kanskje aller mest spennende valget. Anmarsjen er smidig og relativt kort. Granitten er rød og relativt fast. Ruta fører oppom en håndfull topper, som alle er på lista. Lektoren var derfor topp motivert for å bli med.
Navnet skyldes de to dobbelttårnene som på avstand ser ut som Djevelens horn og inspirerer til eventyr.
Skal man samle norske totusenmetere er det primærfaktor som gjelder – hvor langt det er ned til et skar mellom den aktuelle toppen og en høyere topp. Men for å gjøre ting litt mer interessant benyttes i Alpene også sekundærfaktor – hvor langt er det bort til en høyere topp, målt i både lengde og tid.
Dessuten hensyntaes også både det som kalles topografisk dominans, hvor mye drenerer fjellet? Og sist men ikke minst historisk betydning.
|
Om norsk-klatring.noNorsk-klatring er en komplett kilde til informasjon om klatring, enten du er nybegynner eller dreven. Her finner du reportasjer fra klipper, fjellvegger og buldreområder, først og fremst Norge, men også i andre deler av verden. Møt de toneangivende klatrerne og lese alle de gode historiene som gjør tindesporten unik. Du finner grundige tester av utstyret du vurderer å kjøpe og oppdaterte artikler om sikkerhet. Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Norsk-klatring.no sine reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn. |
KontaktFri Flyt AS kundeservice@friflyt.no Vi svarer raskt på epost. NYHETSBREV Meld deg på nyhetsbrevet ANNONSERE Effektiv og rimelig markedsføring |
