Klatring på Selnes i Trøndelag

Jeg savner ikke akkurat køen man gjerne opplever i Lofoten på sommeren, men det hadde ikke vært feil å møte flere klatrenisser når jeg først tar turen over fjorden fra Trondheim. Det er jo hyggelig å se litt folk der. Sporløs ferdsel, for all del, men litt mer slitasje hadde ikke vært feil. Vi roper ikke hurra for mosedotten i våre dager.

Noen av rutene hadde nok hatt godt av å få børstet seg litt, noe vi allerede har startet med i sommer. Nå skjønner du kanskje hva som er min misjon. Jeg ønsker å løfte de gamle klassikerne fram i lyset, og muligens hinte om noen nye. 

Selnesklippen er like fantastisk som den alltid har vært. Sesongen starter så fort solen begynner å varme en tidlig vårdag. Hvis man ser bort i fra litt mygg og klegg midtsommers, så varer sesongen til en fin høstdag i oktober. Muliges litt lenger om du mangler litt selvinnsikt, noe jeg tydeligvis gjør da jeg knakk både ribbein og stoltheten ved et forsøk på Hastverkcruxet under krispe forhold.

Med andre ord, det er godt vi har flere ribbein å ta av når gradestokken kryper ned mot null, og man henger midt i veggen. Sett bort i fra en klatrenisse med dårlig fotarbeid og enda dårlige selvinnsikt, så har Selnes mye å by på.

Det er ikke mange klipper her i Norge som kan by på flertaulengders kvalitetsklatring så tidlig på sesongen. 

Historien bak klatringen på Selnes

Klatringen på Selnes begynte på tidlig 60-tallet av medlemmer ved Tindegruppa. Denne ble etablert i 1959 med initiativ fra Nils Faarlund. Etter å ha klatret i området nær Trondheim og Munken på Fosen, begynte de og utforske andre nærliggende klipper langs kysten.

Dette resulterte i at Nils Faarlund og Erik Stoltenberg-Hansson klatret øvredelen av Himmelstigen første gang i 1964, med trekiler som sikringsmiddel. Faarlund klatret senere hele Himmelstigen fra bunnen av, sammen med Ralph Høibakk. Himmelstigen er det åpenbare diederet midt på hovedveggen, en klassisk linje som avsluttes med noen av de fineste lengdene på hele veggen.

Dette var noe av den fineste rissklatringen Faarlund hadde gjort i Norge på den tida.

Erik Opdal gleder seg til å følge tidenes fineste #4-riss, (ikke 5#!) på siste taulengde av Himmelstigen. Foto: Marius Kveseth

Det ble lagt stor vekt på friklatring, og at man ikke skulle falle. Det var nemlig ukameratslig å falle. Denne holdningen gir mening når tekniske hjelpemidler ikke skulle brukes før grad 6. Dette er kanskje noe å tenke på med dagens rack.

Mesteparten av rutene ble etter hvert gått i fri på 80-90 tallet, hvor blant annet Andromeda var den første ruten med bolter. Meningene om klatreetikk var nok et like aktuelt og ømt tema da som det er nå, men om via ferrata er klatring eller ikke, var åpenbart ikke en del av diskusjonen.

For å opprettholde klatreetikken, ble svaene på Andromeda boret på led, mens Hastverk ble gått ground-up første gangen, og senere boltet opp. Dog med noen få bolter. De som har vært på Selnes vet hva det er snakk om, og folk som kommer for å klatre stige, bør ha med seg en veldig lang clip- stick. 

En kan undres over om det var klatrerene på 80-tallet som var beinharde, eller om det er vi som har blitt softe, og bryr oss mer om å ikke bli stempla som joika. De fleste vil vel være enige i at intro-svaet på Hastverk er spennende første gang på led. Avstandene på de nye boltene fra 2002 er slik at det kribler litt i magen, men det er ikke verre enn at panikken og livsangsten uteblir.

Med tanke på dagens frykt for introsvaene kan det virke som om tidligere generasjoner hadde baller av stål. Enten det, eller så er dagens klatrere vel fysne på sva. Likevel, når du står ved innsteget på Hastverk og det sluttet å regne for en time siden, så ønsker du kanskje ikke å vinne stein-saks-papir. Jeg vant, og kan med hånden på hjerte si at Selnes kan klatres så fort det har sluttet å regne, selv om tørrvær er å foretrekke.

Hastverk byr på fin og bratt rissklatring med eksponert svaklatring på slutten. En bør kanskje ha hatt brattkort litt lenger enn Pete Whittaker for å klatre på Selnes, men ikke mye lenger. Med dagens små Alien`s og en gul offsetkile på selen, så har Selnes noe for alle, selv om vi alle ikke er like på sva!

Klatrere i kveldssol ved cruxlengden på Hastverk. Foto: Torje Steinkjær

Alt fra sva til bratt rissklatring

Hovedveggen bratner etter hvert til, og går fra sva til bratt rissklatring. Alt fra offwidth og stackhands til tight-finger. Her har vi altså noe for enhver. Typisk kjennetegn for rissklatringen ved Selnes er bratt og teknisk krevende, både for jammingen og balansen. Og om man enda ikke skulle være lei sva når man kommer til den øvre del av veggen, så er det også noen bratte svalengder på 8-tallet som er klar til å spytte deg av.

Hovedveggen på Selnes byr på kremklatring fra bunn til topp, og når du først har kommet deg opp denne, er det også nok å bryne seg på i den såkalte Øvreveggen som ligger rett over Hovedveggen. Her er det entaulengders både på bolt og trad som gjelder.

Bobby Brown og Jammerisset er to test-piecer for de som vil lære seg å jamme. Ellers skriker Vårskriket mot deg; et innbydende riss som slutter før du har kommet deg opp. Dette er en notorisk vanskelig, men herlig klassiker på 8-, hvor du topper ut på et «overhengende» sva. En sandbagga perle som burde fått litt mer oppmerksomhet. 

Det er altså ingen grunn til ikke å ta turen innom Selnes, f.eks. på vei til Lofoten. Selnes ligger på Fosen-halvøya, 1,5t fra Trondheim, og er med litt godvilje, nesten på veien til buldreparadiset Harbak (aka #TrønderThailand ref. Kjetil Grimsæth) hvor man også kan sette kiler. Om du ikke har slitt deg ut etter Selnes og Harbak, kan du kjøre videre til Vingsand og Flatanger som nok er kjent for de fleste. 

Selnesklippen er sørvendt, ut mot kysten. Den fremstår nesten som om en slags miniatyr av Presten i Lofoten, kanskje. Det er synd at klippen ikke blir klatret mer, for den har (nesten) like mye å by på som sin mer kjente storebror. Det er stort potensiale for nyturer både på Hovedveggen og i området rundt.

For å ikke røpe for mye, så kryr det av små klipper og klatrepositive grunneiere i området. Velger du å ta med deg telt eller overnatte på Selneskoia som ligger på toppen kan du i tillegg få noen fine kvelder med Fosenalpene i glødende solnedgang.

Selneskoia ligger perfekt til, og NTNUI Tindegruppa eier og drifter denne lille perlen. Hytta er gratis for medlemmer i Tindegruppa, men ikke-medlemmer kan også overnatte her for 50 kr døgnet.

Hva kan være bedre enn å slippe å gå ned etter å ha toppet ut? Jo, å sitte på toppen med en pils og se rett ned på hovedveggen mens en planlegger morgensdagens prosjekt. Eventuelt kan en se på «joikaene» som har tatt seg vann over hodet etter å ha lest denne artikkelen. 

Make Selnes Great Again!

Over en eng og du finner Selnesklippen. Foto: Andreas Espetvedt Nordstrand