Boka handler om de første årene, den gangen Tindegruppa i NTHI var det toneangivende klatremiljøet i Norge – ja, på enkelte områder de fremste i verden.

TINDEGRUPPA

Tindegruppa ved Norges tekniske høgskole  i Trondheim ble startet i 1959 og var Norges første, åpne klatreklubb. Den ble begynnelsen på det som ledet fram til etableringen av et stort antall lokale klatreklubber, og til at klatring, både ute og inne, nå er utbredt i hele landet. Boka  om de ti første årene inneholder et mangfold av fortellinger, både om de bratteste, de vakreste og de farligste turene, og om fjellklatring som helårsutfoldelse og som livsform. Redaksjonsgruppen har forhåpning om at det har blitt en bok for alle som er glad i fjell og friluftsliv og i frodige, rystende og poetiske beskrivelser.

Boken kan bestilles fra TG-kameratene DA v/Fridtjof Thokle Madssen, Dæliveien 31 B, 1383 Asker eller tmadssen@online.no

Pris: 300 kroner pluss porto/frakt.

Annonse

– Den store internasjonale innovasjonen var at vi begynte å regne på hvor farlig det var å falle. Det var i 1959. Folk rundt oss hadde skjønt at vi drev med livsfarlige greier og anklaget oss for å forføre kamerater til  ta livet av seg. Vi fant ut at vi skulle regne ut hva som stod på spill og hvordan vi skulle dimensjonere sikringsmidlene. Ralph Høibakk var den som var den teoretisk fysiker og stod bak regnstykkene, forteller Nils Faarlund, som kommer innom Fri Flyt og Klatrings lokaler med ryggsekken full av bøker.

«Tindegruppa ved NTH – granittballett og bratt beregning» er navnet på boka. Ideen kom da Tindegruppa feiret 50-årsjubileum i 2009.

– Vi var flere av stifterne som gikk glipp av jubileumsmiddagen. Jeg syntes anledningen var et seminar verd. Da de flittige studentene ikke hadde tid til slikt, spurte Ralph og så Per Vigerust om vi skulle lage en bok, og så tenkte vi at vi burde ha med noen yngre,

Både han, Høibakk og Vigerust har for lengst kommet opp det som for de fleste er pensjonsalder. Knut Støren, Jon Bruskeland og Jon Voll representerer den noe yngre garde.

– Vi seks har arbeidet med denne teksten siden 2010.  Vi har hatt det så trivelig, så det hastet ikke å bli ferdig, det er så hyggelig å grave frem historier.  Vi har møttes omtrent annenhver måned i tre år, delvis hjemme hos Knut og delvis på ulike steder i byen, på kaffistove, på Forsvarets institutt og på Idrettshøgskolen, forteller Faarlund.

I 1959 kom det første oppslaget på en tavle på Gløshaugen i Trondheim. En tindegruppe som var åpen for alle var noe nytt. 

– Vi hadde en klubb – eller club –  i Norge, og den var lukket, nemlig Norsk Tindeklub. Vi hadde et anstrengt forhold til NTK, ikke bare var de lukket, men de var ikke så interessert i å klatre heller - bortsett fra kjente og kjære ruter et par uker om sommeren.

De unge entusiastene lagde øvingsfelter i Korsvika og Tikneppen i Trondheim og dro til Fosen og Innerdalen for å klatre lengre ruter. Klatringen foregikk året rundt.

– Vi mente at en hver dag er en dag for tindebestigere. Vi tok været som det var og det var aldri snakk om å klage, sier Faarlund, som senere forlot ingeniøryrket for å starte Norsk Høgfjellsskole i Hemsedal.

Alt fra utstyrsinnovasjoner til bladet Klatring har sitt utspring i Tindegruppa. Faarlund og kameratene hadde et bevisst forhold til hva de holdt på med. Tekniske hjelpemidler skulle ikke brukes før man hadde passert grad seks, og det var ansett som ukameratslig å falle. Samtidig ble det klatret nye ruter. 

– Vi var ute etter å klatre der ingen hadde vært før. Underforstått med at det ikke var god stil å klatre etter en som hadde gått en rute før. Hvis man skulle gå en etablert rute, måtte man ikke ha med noen som hadde vært der før. Det beste var å gå en ny rute. Vi var veldig ute etter å oppdage nytt. Det var til forskjell fra NTK som var veldig trofaste mot det etablerte.