Sunnmøre er en plass som kanskje er mer kjent for sine fine skifjell enn vinterklatring. 

Dersom forholdene er der, er det mange ubestegne linjer, og det har Sindre Selvig & co gjort noe med. 

Annonse

Jeg pakket den gamle skranglete volvoen i Trondheim og flyttet til Ålesund for to og et halvt år siden. Høsten kom med et kaldere drag i lufta og var jeg veldig ivrig etter å finne noe god is i området. Sunnmørsalpene er kjent for de fleste som en fantastisk skidestinasjon, og det er gode beskrivelser av skifjell i alle mulige retninger. Når det gjelder is- og alpinklatring er det derimot ikke mye som er beskrevet. Jeg var vant med Oppdal som framskutt basecamp, og bortskjemt med en fyldig isklatrefører og en generelt stabil issesong i Drivdalen. 

Når man kommer til et nytt sted hvor man ikke er kjent, føler man seg litt naken. Man er vant til å ha et par kort i ermet uansett om det blåser fra øst eller vest, om det er varmt til fjelltopphøyde eller kaldt til havnivå. Samtidig er følelsen av å famle litt i blinde litt av gleden ved å komme til et nytt sted. Man har muligheten til å utforske og oppdage på nytt. Studere kart og bilder, kikke på linjer når man kjører bil, eller sitter på fergen med kjeften proppfull av sveler med smørkrem.

Medvinden har ført meg til Sykkylven hvor jeg kombinerer ingeniørjobb i Ekornes samtidig som jeg går Nortinds Tindeveglederutdannelse. I Ekornes er jeg heldig med et knippe særdeles ivrige kolleger og en relativt fleksibel jobb. Det var nettopp på en skitur etter jobb i mars i fjor at jeg begynte å utforske Skopphornets vestside. Vi hadde planlagt en tur opp den ikke så ukjente vestrenna. Det var stabile fine forhold, myk, spenningsløs fokksnø med lommer med ubundet snø i skjerma formasjoner. Ettermiddagssola strøk over Hundatinden før den senere gikk ned i havet. Det var rett og slett kjempestemning innover Megårdsdalen.

Som alltid på nye steder går øynene nesten i kryss mens de speider etter nye ting å gjøre. På vei opp dalen så vi en litt skarpere skilinje som kunne være mulig litt lenger nord enn vestrenna vi hadde planlagt å gå opp og kjøre ned. Og i tillegg til dette var det da sannelig feit og fin is oppi der og, var det ikke det da? Jeg tok massevis av bilder mens resten av Stressless Ski Squad ristet på hodet. «Hold fokus nå gutt.» Vi er her for å kjøre på ski! 

Vi gikk til topps opp hovedrenna og delte oss på nedkjøringen. Petter og jeg gikk for linja lenger nord. Det var et eventyr av en skilinje på ca 700 høydemeter med spennende omgivelser, nydelig lys, fin snø og en fantastisk utsikt. Et hverdagseventyr på Sunnmøre var ved veis ende, men det var sådd frø for mange fler!

Skikjøring
Ski og klatring på Sunnmøre er en fin kombo!

Starten på årets skisesong har vært varierende, og vi har hatt en relativt tørr november og desember her på Sunnmøre. Øksene var allerede blitt luftet i fjellet ved noen anledninger, men det har vært litt for mildt i lavlandet til å danne seg noe særlig is. Endelig en søndag i desember var det på tide å sjekke ut noen av linjene jeg hadde sett året før.

Jeg fikk jeg med meg Conrad Ankers litt mindre meriterte navnebror, turnuslegen og min gode kamerat Anker Stubberud. Jeg kunne ikke love gull og grønne skoger, men kanskje et lite eventyr. Med et avmålt, men forventningsfullt humør, trasket vi innover Megårdsdalen i grålysningen. 

Vi hadde sett oss ut en linje like sør for den nevnte vestrenna på Skopphornet. Optimismen var der, men linjene så ganske korte og enkle ut i grålysningen. Det kunne da ikke være lenger enn en taulengde? Oppover i innstegsrenna diskuterte vi om vi skulle rappellere ned etter første og så gå flere linjer når vi først var her oppe.

Skopphornet 2
Mange linjer på Skopphornet-massivet.
Skopphornet
Skopphornet-massivet

Jeg satte i gang og humøret var på topp. Snøvær og litt vind var på vei inn, men dette er jo drømmen! Utforske, oppdage, leke! Etter fulle seksti meter, 4-5 dårlige skruer, 2 løse tricammer og en bankebolt som sa kling og ikke klang, var jeg kun halveis oppe. Kult! Anker følger og tar over føringen videre oppover. Det som venter oss videre, er først 30m med lett klatring opp til en hylle før toppisen. Toppisen viser seg å være litt lenger og brattere enn den ser ut og vi får kjenne på den nydelige følelsen av manglende blodgjennomstrømning i underarmene. Kult! Toppisen er ca 35 meter med flott is. Videre til topps er det 200 meter med lett klyving på bratt snø med noen små korte opptak på klippe. Uttopping rett ved toppvarden. Kult. Et fint lite alpint eventyr og «Solgangsbrisen» 3.tl WI4 M3/4 er et faktum. Og barnet kommer virkelig fram i oss når returen byr på en 700 høydemeters akebakke ned vestrenna. 5 1⁄2 time bil til bil, og bare en liten svipptur hjemmefra. I dopaminrusen kommer ord som «Dette må da være en ordentlig moderne klassiker!» og «Det her er Sunnmøres nye moderate alpincrag». Og som alltid, når et eventyr er over er mange nye frø sådd.  

«Stoken» var høy og jungeltelgrafen gikk. Allerede to dager etterpå ble ruta repetert. Vi var gira på å røske til oss flere nye linjer og tok i bruk både dagslys og kunstig dagslys i mørket de neste dagene. Are og Nils, som var de første til å repetere ruta vår, sneik til seg en finfin linje rundt grad WI4 M3. Eskild, Anker og jeg gikk en linje dagen etter Anker disputerte til doktorgrad. Doktorgradsprisen WI3 M2/3 50 grader snø 600 meter var en passende feiring. Anker var også med på Skumringsisen WI3/4 M3, før fønvinden kom snikende og avsluttet den fine periode med forhold før jul. 

Alle linjene som foreløpig er gått er på den enkle til moderate delen av skalaen og vel så mye fine alpinturer i fantastiske omgivelser som noen store klatreutfordringer, men de er virkelig verdt et besøk.  

Vi har sett oss ut ytterligere 6-7 linjer som både er på den enklere og vanskeligere delen av skalaen, og vi tror alle disse linjene vil fenge det gryende og aktive alpinmiljøet på Sunnmøre. Her er det bare å ta for seg og dra ut på eventyr!

Skopphornet
Dersom noen er interessert i å få mer beta om rutene på Skopphornet er det bare å ta kontakt med Sindre Selvig.

Isen på Skopphornet bygger primært fra sig fra snøsmelting, og derfor bygger den seg normalt større og større utover vinteren. Noen av linjene som nå har miksopptak kan nok senere i sesongen gås som rene islinjer. På Sunnmøre kommer mye av snøen med vind fra nordvest, noe som gjør at det ofte finnes avblåste rygger til anmarsj og snøfylte renner til retur og skilinjer på denne siden av Skopphornet. Likevel må man selvsagt ta hensyns til at alt dette er skredterreng og at snødekket må vurderes deretter.

Ruter som er gått per nå

  • Solgangsbrisen, 3 tl. WI4 M4 - 06.12.20.
  • Doktorgradsprisen, WI3 M2/3 50grader snø, 600m - 11.12.20
  • Foreløpig navnløs (forslag: Ut og stjæle linjer), WI4 M3, – Are og Nils 14.12.20.
  • Skumringsisen, WI3/4 M3 – 16.12.20

Les også om graderingssystemet i miksklatring og isklatring.