Vi skriver fredag 9. mars. Båtene i Bodø havn ligger trygt gjemt under en presenning og venter på vår. De få som drar på sjøen på denne tida er yrkesfiskere ute etter skrei. Kun i seilbåten «Raptor» er det tegn til aktivitet. Her lastes det ombord utstyr som om vi skulle på ekspedisjon. Ski, fullt vinterrack, klær til seiling, klær til klatring. Soveposer. Mat. Selv om vi bare skal være borte en helg tar det hele plass, men vi konstaterer omsider at det viktigste kom seg ombord. Skiene får ligge i den ene køyesenga.
Bodøvinden har tatt fri i kveld, og vi glir utover et blikkstille hav med kveldssol i ryggen og Sabeltann på stereoen. Planen er en vinterbestigning av Sjunkhatten. Enkleste rute sommerstid ligger rundt 4-tallet, og «Hattbassen» er med det trygt plassert på lista over landets 10 hardeste topper ad normalruta. Vinterstid har vi hørt et gammelt rykte om en vestflanke dekket av deilig, alpin is. Og best av alt, fjellet er kun tilgjengelig med båt.
De siste strålene fra en tilsynelatende evig solnedgang brer seg over fjerne Lofotfjell i vest. Vi runder et nes, Sjunkhatten stiger frem og vi kan endelig ta vestflanken i nærmere øyesyn. Nakkehåra reiser seg, å helledussen for et fjell.
Kristian Vindvik, taubåtmatros og Bodøs store klatresønn, er med som rope gun. Med kikkert i hende og gull i øynene springer han opp på dekk. Men ved synet av fjellet blir gull til gråstein, og planen faller i grus. Den vårlige omformingen har visst ikke ankommet høyfjellet ennå, og det er ikke antydning til is. Alt vi kan se er løst pudder og stein, ikke akkurat ideelt for alpinklatring og i overkant bratt for våre evner som skikjørere. Et kort krigsråd senere, og skuta snus. Seil og støt har blitt til seil og bail. Hva nå? Vi har skrytt uhemmet til venner og bekjente om hvor hardt vi skal klatre i helga, og innser at vi aldri kan returnere til buldrehallen på Alstad med rak rygg om vi ikke i hvert fall prøver å få til noe.
LES OGSÅ: 10 varme ullgensere
Vi har skrytt uhemmet til venner og bekjente om hvor hardt vi skal klatre i helga, og innser at vi aldri kan returnere til buldrehallen på Alstad med rak rygg om vi ikke i hvert fall prøver å få til noe.
Kursen endres igjen. Dodo’s Delight skrus på fullt og vi seiler inn Mistfjorden for å søke etter nyturpotensiale. Jeg har vært innover her tidligere på vinteren og har trua på at det kan finnes muligheter. Innen vi når ankringsplassen har mørket lagt seg over Nordland, og nordlyset flakker over himmelen. Engelskmannen Matt utgjør den siste tredelen av laget og har aldri sett dette før. «F*cking hell, I’m moving here» mumler han mens vi steiker biff og knekker en pils eller to. Dieselovnen fyres opp, båten er varm og tørr. Digg å slippe telt.
Lørdags morgen. Alarmen går 0600 – at tre mann på 15 kvadratmeter kan slumre seg gjennom dette slår meg som utrolig. Omsider kaller naturen og jeg må opp av posen. Vi koker kaffe og steiker egg. Kulde og solskinn slår oss i ansiktet når vi åpner luka ut til verden. Linja for dagen gir seg selv; Rett opp fra ankringsplassen skyter ei renne 800 meter opp i været mellom Nordtinden og Tenørtinden. Kristian mener det ser kult ut. Jeg har mest lyst til å spy, men prøver å ikke vise for mye angst. Matt har stjerner i øynene.
LES OGSÅ: UTEs test av vintersoveposer
Midt i noe bannskap glipper foten, så øksa, is raser og før jeg vet ordet av det henger 80 kilo nordnorsk sjømann og dingler ved siden av standplass. Skruene holdt, og isen var heldigvis bratt nok til at ingenting satt seg fast på veien ned.
Anmarsj med gummibåt. Stegjerna kommer på i fjæresteinene, etter noen få høydemeter blir snø til is og tauene kommer ut av sekken. Vi jobber oss oppover is, snø og et par opptak på mose og stein. Hele veien er klatringen OK, men vi kan ikke se uttoppinga og har en snikende mistanke om at den kan by på motstand. Et par av lengdene i midten består av vertikal is, her lar vi vårt nordnorske fantom lede an og vise hva han er laget av. Kanskje like greit, på topptau glipper de britiske øksene og Matt klasker nedover et par meter før tauet tar. Når han ser opp består ansiktet av 70% snø og 30% glis. Evnene er kanskje ikke de beste, men humøret er nå i hvert fall på topp.
Solnedgangen kommer, og solnedgangen går. Hodelyktene må på mens vi ennå er et godt stykke under toppen. Tre små kuler av lys beveger seg sakte oppover. Jeg leder en lang taulengde på snø, og setter stand i en slags ishule. Over oss har vi et 15 meters opptak med vertikal is, før man må runde et hjørne inn i det uvisse. Kanskje dette blir siste lengde? Eller kanskje det blir å si stopp her, og vi må rappellere de 800 meterne ned til fjorden igjen? Jeg er mest bare glad for at det er Kristian sin tur på den skarpe enden.
Nordlendingen vår blir seriøs i blikket. Racker opp med skruer og noen Link Cams. Retter litt på hjelmen, børster snø fra lykta.
Øks. Fot, fot. Øks. Rolig, kontrollert, jobber han seg oppover. Skrue. Øks. Fot, fot. Praten har gått på engelsk hele dagen. Når Kristian går over til stadig breiere nordnorsk skjønner jeg at alt ikke er helt som det skal være. Isen er visst noe «forbainnja mannskit», skjør og upålitelig. Midt i noe bannskap glipper foten, så øksa, is raser og før jeg vet ordet av det henger 80 kilo nordnorsk sjømann og dingler ved siden av standplass. Skruene holdt, og isen var heldigvis bratt nok til at ingenting satt seg fast på veien ned.
Jeg får frysninger, ønsker meg hjem til mamma. Matt er stille og storøyd. Kristian børster av seg, serverer vinternatta noen gloser, og setter øksene i isen igjen. Først litt nølende, så bestemt, så magisk lekende og elegant smyger han seg forbi flaket som løsnet, runder kanten og er ute av syne. Tauene strammes og vi følger på. Kristian kom seg til rett under toppen før han satte stand. Helt på tampen snevrer renna seg inn, over oss flakker nordlyset og vi åler oss gjennom en skulderbrei, isdekt kamin-hule til uttopping og frihet.
Matt mener dette må ha vært en «Typical Norwegian Winter Epic», så da kaller vi ruta det.
Klatreutstyret pakkes ned, fortsatt venter noen timers trasking for å komme oss ned «normalveien» til båten, men nå er vi i hvert fall på forholdsvis trygg grunn. En topplanterne skinner fra langt der nede og sender løfter om varme, mat og kanskje en Laphroaig eller to før soveposene igjen kan inntas.
Søndagen blir rolig. Seilturen tilbake tar ikke mange timene, så vi nyter utsikten til de høye tinder som stuper ned i sjøen. Her er mye uutforsket grunn, og seilbåten er en billett inn i smørøyet. Snøen laver ned, kanskje skiene får kjørt seg neste gang. Tilbake skal jeg i hvert fall.
Matt mener dette må ha vært en «Typical Norwegian Winter Epic», så da kaller vi ruta det. Grader er jo underordnet men vi tror den ligger et sted rundt AI4, M2, 50 snø. 800 meter bestående av snirkling, skraping, hakking, banning og graving, i ville omgivelser. Gleder meg allerede til neste besøk.
LES OGSÅ: UTEs test av hodelykter
LES OGSÅ: En uke i Romsdalen
LES OGSÅ: Nyheter og artikler om klatring
