Det var på oppdrag fra DNT at hytta ble bygget, der på ryggen mellom Skagadalen og Midtmaradalen. Gårdbruker og fjellfører Thorgeir Sulheim (1840-1925) sto for jobben i 1890. Han eide gården Eide i Skjolden og hadde mange jern i ilden i tillegg til gårdsdriften; iseksport til England fra Eidevannet, han drev skysstasjonen i Skjolden som et overnattingssted frem til 1908 og hadde stølsrett i Utladalen, blant annet på Vormeli, hvor Slingsby i 1876 startet på turen opp til Store Skagastølstind. Ved siden av dette var han også en av de første norske fjellførerne og fikk rosende omtale av både Slingsby, Hall og Therese Bertheau.

Slingsby fremhevet i et foredrag i Alpine Club i 1882 Sulheims slektskap med Harald Hårfagre; «a lineal descendant of King Harald Haarfager with whom I durst tackle any rock-mountain I have yet seen». Fra 1887 var Sulheim også bestyrer på DNT’s hytte på Skogadalsbøen.

LES OGSÅ: Mellom Høibakk og berg

Ut fra DNTs årbøker i perioden 1890-1900 kan det se ut til at hytten, av DNT, opprinnelig var tenkt bygget i Midtmaradalen et stykke på nedsiden av bandet. Hytten er omtalt som den «paatænkte hytten i Midtmaradalen». Men Sulheim valgte altså en mer eksponert plassering på toppen av bandet, antagelig fordi bygningsmaterialene ble fraktet med kløvhest opp Skagadalen. Ola Berge og Iver og Ole Øiene bygget begge ferdig sine respektive hoteller på Turtagrø i 1890 og det er ikke umulig at Sulheim forhandlet/samarbeidet med dem for å skaffe materialer til Skagastølshytten. Hytten sto ferdig iløpet av sommeren 1890, men allerede samme vinter forsvant store deler av den ned i Midtmaradalen i en kraftig vinterstorm. Hytten var antagelig for en 

Sommeren 1893 er DNTs sekretær W. Morgenstierne, på den årlige inspeksjonstur til foreningens hytter. Etter å ha avlagt Skogadalsbøen et besøk får han følge med Thorgeir Sulheim opp til bandet den 15. juli. Sekretæren får selv bevitne «de sørgelige levninger» av Skagastølshytten. «Jeg henstillede indtrængende til Sulheim nu at få denne hytte opp igjen». 

LES OGSÅ: Hurr(a)ungene

Året etter er DNTs nye sekretær Edvard Aanesen, igjen på den årlige inspeksjonstur. Turen gikk over mer enn en måned, fra 14. juli til 24. august. 8. august når han opp til Skagastølshytten, som han bare omtaler som «foreningens smertesbarn». Den er nå oppført i sten, men fortsatt nokså uferdig; «Hytten manglede endnu meget på at kunne kaldes færdig – således gulv, rapning av veggene og glas i vinduet foruden, jeg havde nær sagt al indredning». Taket var et enkelt bordlag, «hvorigjennem regn og snevand siver ned». Sekretæren omtaler de tre første kvinner som besteg Storen i 1894 litt over en uke tidligere, alle var innom Skagastølshytten: Therese Bertheau den 30. juli, Fanny Paulsen den 31. juli og Miss Evelyn Spence Watson 1. september. 

I årsberetningen for 1895 (fra DNT-årboken for 1896) er det under pkt. 6 notert at hyttens tak ble noe ødelagt av sne, men reparert påfølgende sommer. Hytten ble også bygget om noe innvendig; «Da det var ønskeligt baade af hensyn til damer og for skiftning av tøi at have 2 rum i hytten, er èt tilbygget i 1895».

LES OGSÅ: Kvinner i klatresporten

Sommeren 1897 ble det foretatt en del større arbeider. Hytten ble utstyrt med tregulv og bølgeblikstag og muren ble tettet med «cementpuds». Høsten 1897 var det en kraftig høststorm eller muligens lynnedslag som «anrettet stor skade paa hyttens tag og mure». Først sommeren 1898 blir skadene reparert. I årsberetningen for 1898, pkt. 4: «Nyt tag med et overlag af bølgeblik blev lagt, murene reparert og cementeret og hyttens indre, der havde lidt skade paa grund af den indtrængte sne, utbedret. Over hytten er lagt 8 stærke jernstrenge, som paa begge sider er forankret i fjeldet, saa alt muligt er gjort for at hindre en ødelæggelse som den sidste». 

DNT fikk hvert år et statsbidrag («et bidrag fra det offentlige»). For budsjetterminen 1888/89 var det på 4000 kroner, og for 1889/90 var det på 5000 kroner. Budsjetterminen gikk fra 1. juli til 30. juni. Av statsbidraget er det notert i DNT-årboken for 1890 under pkt. 3 at det i årene 1888-1890 er bevilget tilsammen 350 kroner til oppførelse av en hytte i Midtmaradalen med inventar. Ni år senere, i DNT årbogen for 1899, er det notert at DNT, for budsjetterminen 1897/98 på nytt måtte bevilge 350 kroner av statsbidraget på 5000 kroner til «antagelige utgifter ved en ny utbedring av Skagastølshytten». 

«Skagastølshytten er i sin nuværende skikkelse og med sit nuværende udstyr en prægtig refuge, og jeg føler mig forvisset om at den – saalænge tidens tand ei har gnavet for haardt paa den – vil staa sikker mod større ødelæggelser»

I 1899 er DNTs sekretær Edvard Aanesen på en ny inspeksjonstur og gir følgende rapport i DNT-årboken for 1900: «Skagastølshytten er i sin nuværende skikkelse og med sit nuværende udstyr en prægtig refuge, og jeg føler mig forvisset om at den – saalænge tidens tand ei har gnavet for haardt paa den – vil staa sikker mod større ødelæggelser». Sekretæren bemerker at hytten er den eneste «av vore hytter, Leirvasboden og Høgronden undtagen, som henstaar uden stadigt opsyn». Da han kom opp på hytten «fandt han hytten helt optaget og begge rum fyldte med udrustningsgjenstande, proviant etc. Alt tilhørte tvende englændere, som nu i 14 dage havde opholdt sig her og herfra foretaget bestigninger; i samme anledning var de ogsaa borte den dag». I DNT-årboken for 1900 er det registrert at «58 reisende» har besøkt hytten i 1899. Sekretær Aanesen foreslår i DNT-årboken at «tillatelse til et længere ophold» på Skagastølshytten «bør meddeles av direktionen» for å få en viss kontroll med lengden på oppholdet.

LES OGSÅ: Tindeguttas historie

I 1910 blir hytten for første gang utstyrt med vedovn og ble nok dermed et ennå mer populært overnattingssted enn tidligere. Veden ble transportert med kløvhest opp Skagadalen fra Turtagrø. Om besøket på Skagastølshytten i 1937 (i DNT årboken for 1938) er det notert 192 (156) dagsbesøk og 39 (20) overnattinger (tallene i parentes kan være ikke-medlemmer). Takstene for overnatting var i 1937; kroner 1,50 for medlemmer og kroner 3,00 for ikke-medlemmer. Losji-inntektene for Skagastølshytten i 1937 er oppført i regnskapet med 36 kroner. Ifølge overnattingstallene skulle inntektene vært mer enn det dobbelte; 88 kroner og 50 øre. Det var antagelig en del av de som er oppført som overnattende gjester som ikke betalte, i forbindelse med for eksempel oppsyn, men det må også ha vært en god del som skulle betalt, men ikke gjorde det.

de seks årene etter 2 VK, 1944-1949 var de samlede losjiinntektene på 143 kroner. For året 1949 var det bare 3 kroner som ble innbetalt for overnatting selv om det dette året er registrert 36 overnattingsdøgn på hytta. Årene etter krigen var nok en tid hvor ingen hadde noen overflod med penger, men det er likevel urovekkende mange som ikke har betalt et rødt øre for oppholdet. Hytta er i DNTs regnskap for 31/12-1948 oppført med en bokført verdi på 100 kroner (i 1937 var den bokførte verdien 250 kroner). Gjendesheim hadde, til sammenligning, en bokført verdi på 170 000 kroner i 1948. 

LES OGSÅ: Tindebestiger og drapsmann

Styret i DNT besluttet i 1949 å endre navnet på hytta til Skagastølsbu. Årsaken til navneendringen var nok byggingen av Norsk Tindeklubs hytte iSkagadalen i 1938. Tindeklubens hytte hadde flere navn; Tindehytta, Tindeklubens hytte i Skagadalen, men det «offisielle», og mest vanlige, navnet var Skagastølshytten. Navnet Skagastølsbu, som en benevnelse på hytta på bandet slo vel aldri helt an på annet enn kart og i bøker. Blant fjellinteresserte var nok det mest brukte navnet «Hytta på bandet». Allerede Arthur W. Andrews som besøkte Skagastølshytten i 1899 omtalte bare hytta som Hytta på bandet.

Innehaveren av Turtagrø, Ola Berge, hadde oppsynet med Skagastølshytten, fra den sto gjenoppbygget i 1894 frem til sin død i 1928. Ved hans bortgang tok datteren, Kari Berge, over tilsynet med Skagastølshytten frem til hun gikk bort i 1952. Da ble tilsynet med hytta overtatt av Kari Berges søstersønn, Johannes Berge Drægni, som samme år overtok driften av Turtagrø. Helt siden hytten ble gjenoppbygget i 1894 frem til en gang ut på 1960-tallet var det altså Turtagrø som hadde oppsyn med Skagastølsbu. Transporten opp til hytta foregikk med kløvhest, men engang ut på 1960-tallet ble de fleste av hestene i Fortun og Skjolden byttet ut med traktor, og transporten opp ble da vanskelig å få gjennomført. Johannes Berge Drægni forsøkte i noen år å bære ved og annet på ryggen, men det ble for tungt og tidkrevende. Turtagrø sa derfor fra seg oppsynet med Skagastølsbu en gang på 1960-tallet.

Mange av dem hadde i beste fall et distansert forhold til DNT. For noen av dem var kanskje DNT «den store stygge ulven»

Da Skagastølshytten ble bygget i 1890 så skulle den, ifølge DNT-årboken for 1890, være et tilbud til både «de specielle tindebestigere i Horungtinderne», men den skulle også «gjøre det lettere for andre at foretage små excursioner op i denne vilde fjeldtrakt». Utover på 1900-tallet kan det virke som det i en større og større grad var norske og utenlandske tindebestigere som benyttet Skagastølshytten. Mange av dem hadde i beste fall et distansert forhold til DNT. For noen av dem var kanskje DNT «den store stygge ulven», som hadde gjort det til sin oppgave å tilpasse og regulere fjellnaturen med røde T’er, stisystemer og et, etter hvert, anseelig antall hytter i den norske fjellheimen. For noen av de som besøkte hytta «gikk det kanskje sport i» å ikke betale for oppholdet.

LES OGSÅ: Erobringen av Store Skagastølstind

Engang på slutten av nittitallet er begeret fullt for pengefolkene i DNT. Hytta gjøres om til en nødbu. Ovnen, køyesenger og det meste av inventaret blir fjernet og transportert ned til søppelfyllinga. Den tidligere todelte stalldøra blir erstattet av en hel dør, som gjør det vanskelig og svært tidkrevende å komme inn i hytta vinterstid. Utedoen bak hytta blir avlåst og var ikke lenger mulig å benytte. DNTs begrunnelser for å gjøre om hytta til nødbu var flere. En stor del av de som overnattet på Skagastølsbu betalte ikke for oppholdet. Det er noe som kommer klart frem i de årlige regnskapene i DNT-årbøkene. Det var nok også bare et fåtall som «vasket seg ut» av hytta, så renholdet var dårlig. En annen av DNTs begrunnelser var fraværet av en sikringsbu. Hvis Skagastølsbu brant ned til grunnen så kunne det medføre tap av menneskeliv selv om folk klarte å redde seg ut av hytta. De fleste av DNTs hytter har en tilliggende sikringsbu folk kan redde seg i inn hvis hovedhytta brenner. 

BANDET: Matias Soggemoen, Ole Øiene, Fr. Lange, Jørg. Forchhammer og Carl Hall foran Skagastølshytten sommeren 1894. Foto: C. Lange

At hytten skal stå slik den gjør idag, som en ribbet nødbu, uten mulighet for oppvarming, med en innvendig kledning som sakte, men sikkert går i oppløsning pga fuktighet og råte, er en svært dårlig og lite verdig endelikt for en hytte som har vært et kjært og populært tilholdssted for klatrere i mer enn hundre år. Hytten fortjener en annen og bedre skjebne enn det. 

LES OGSÅ: Det rolige beistet

William Cecil Slingsby besøkte hytten ved flere anledninger. Sammen med fjellføreren Ola Berge, Therese Bertheau, Howard Priestman, George Percival Baker og fjellføreren Elias Hogrenning hadde han en halvtimes matpause på Skagastølshytten i året 1900 før følget forsatte videre opp mot toppen og ruten Heftyes renne. Det var Slingsbys andre bestigning av toppen, han var 51 år gammel. Åtte år senere, midt i august 1908, besøkte Slingsby igjen hytten sammen med sin 15 år gamle sønn, Henry Lawrence Slingsby, Carl Wilhelm Rubenson og Ola Berge. Målet var en tur på Storen, spesielt til ære for sønnen Henry Lawrence.

Sønnen måtte gi seg 300-400 fot på oversiden av bandet og gikk ned til Skagastølshytten, hvor han ventet på faren og de to nordmennene. Berge, Rubenson og Slingsby klatrer opp Vigdals sva, med Ola Berge i tet. Fra toppen av Storen jodler de over til Ferdinand Schjelderup og Knut og Arne Fortun som samme dag gjorde den førstebestigningen av Kjerringa fra Maradalsskaret. På svarene de får skjønner de at bestigningen har vært en suksess. Bestigningen av Kjerringa var, frem til sydveggen på Storen ble klatret i 1927, den vanskeligste klatreruten i landet. Når de kommer ned til hytten har Henry Lawrence ligget på noen fuktige tepper og pådratt seg en forkjølelse. Han ble sengeliggende i flere dager før feberen slapp taket. 

Carl Hall var uten sidestykke den ivrigste tindebestigeren i den vestlige delen av Jotunheimen. Han gjorde førstebestigningen av Austabottind i 1883 sammen med romsdalingen Matias Soggemoen. I årene frem mot sin død i 1908 gikk han systematisk til verks og førstebesteg en rekke av toppene i Hurrungane, som oftest i følge med føreren Matias Soggemoen. Om man blar på måfå rundt i Hurrungane-delen av Klatrefører for Jotunheimen, så er Hall og Soggemoen sterkt representert med mange førstebestigninger. 28. juli 1894 overnattet Hall på Skagastølshytten sammen med fjellførerne Ole Øiene, Matias Soggemoen og Ola Berge. Med på turen var også Halls tre danske venner; C. Lange, F. Lange og Forchhammer.

LES OGSÅ: Hans Christian Doseth – det uovervinnelige søskenbarnet

Mål for turen neste dag var å forsere den bratte hammeren mellom Midtre og Vesle Skagastølstind (hammeren fikk senere navnet Halls hammer). Tidlig neste morgen klatrer de via Berges Chausee opp Slingsbybreen til Mohns skar og finner veien videre opp på Vesle Skagastølstind. På Vesle Skagastølstind deler gruppen seg i to. Ole Øiene og Halls tre danske kamerater tar veien mot Centraltind og Styggedalsryggen, mens Soggemoen, Berge og Hall fortsetter langs Skagastølsryggen mot nord. Fra toppen av den stupbratte, 10 meter høye hammeren firer Matias Soggemoen Hall og Ola Berge ned til ryggen nord for hammeren. Berge og Hall forsøker å finne en farbar vei på nordsiden av hammeren, men har ikke hellet med seg. Tilslutt gir de opp og tar seg ned til Turtagrø via Hall og Soggemoens rute på Midtre fra 1884. Det spesielle med denne turen var at hele tre fjellførere ledsaget Carl Hall. Soggemoen var engasjert og fikk lønn, men hverken Berge eller Øiene fikk honorar, de var med på grunn av egen lyst og nysgjerrighet. Følget overnattet på Skagastølshytten fra 28. til 29. juli 1894, samme år som hytten ble gjenoppbygget. 

I 1887 overnattet Hall, Thorgeir Sulheim og Matias Soggemoen i telt på bandet. Til transporten av telt, proviant og utstyr benyttet de Sulheims trofaste hest. I den bratte bakken på oversiden av det øvre vannet i Skagadalen nektet hesten å gå videre. Den lot seg ikke lokke med hverken havre eller andre godbiter og de tre måtte tilslutt bære pikk-pakket videre på ryggen, opp til bandet. Teltets plassering på bandet var, ifølge Carl Hall i DNT-årboken for 1895, på nøyaktig det samme sted hvor hytten ble bygget tre år senere av Thorgeir Sulheim (se foto av telt NF-1948 s. 202).

«hytten lider af den samme ulempe som teltet i sin tid, at der ikke er vand umiddelbart i nærheden»

Hall skriver i DNT-årboken for 1895 at «hytten lider af den samme ulempe som teltet i sin tid, at der ikke er vand umiddelbart i nærheden». «Den prægtige udsigt udenfor døren: Midt-Maradalen med MidtMaradalselven som en fin, neppe synlig sølvstribe og Stølsnås-, Koldedals- og Gjeldedalstinder i baggrunden, tilfredsstiller derimod alle billige krav i æsthetisk henseende». «Vi tændte et lidet bål – den nytte havde vi dog af den forrige hyttes «rester» – lavede the og fordelte derefter tepper og senge, de tre bræde træbænke. Min seng havde uheldigvis et større knæk på midten, og det varede lidt, før jeg vænnede mig til at sove med kroppen i flere etager». (Foto av følget utenfor Skagastølshytten kan man se i DNTs årbok for 1895, s. 53).

HARD MEDFART? Hytta på Bandet ligger værhardt til. Her er antagelig Therese Berthau foran hytta, en gang på 1890-tallet. Foto: Carl Hall

En annen tidlig overnattende gjest på Skagastølshytten var Arthur Westlake Andrews, førstebestigeren av en av de mest populære rutene på Store Skagastølstind: Andrews Renne. Andrews gikk ruta sammen med Ola Berge og en annen brite, O. K. Williamson sommeren 1899. I en artikkel i Norsk Fjellsport 1948 forteller Andrews om turene og oppholdet på Skagastølshytten. «En god del av tiden lå vi oppe i den gamle hytta på Bandet. Den hadde ikke mye moderne komfort og utstyr, bortsett fra et stort antall gryter og kasseroller. De var uvurderlige ved en anledning da vår hermetiske løk, av et særlig fordelaktig norsk merke, ikke ville stoppe med å svelle ut. Husker jeg riktig, fylte vi dem alle sammen, og resten rant ut gjennom døren». «Hytten lå svært ensomt til, og jeg husker en natt at en bjørn, som jeg antok det var, forsøkte seg på døren. Iallefall så vi sporene hans i snøen om morgenen». (Norsk Fjellsport 1948, s. 24-26, med foto av Skagastølshytten og A. W. Andrews foran døren). Den samme sommeren var DNTs sekretær Edvard Aanesen på en inspeksjonstur til Skagastølshytten. Aanesen bemerket i sin rapport at hytta nå var et «prægtig refuge», men noterte også to briters 14 dager lange «okkupasjon» av hytten. De to britene Aanesen nevner var trolig Andrews og Williamson. Aanesen foreslo i sin rapport til DNT at lengre opphold på Skagastølshytten måtte avtales på forhånd med styret i DNT.

«Hytten lå svært ensomt til, og jeg husker en natt at en bjørn, som jeg antok det var, forsøkte seg på døren. Iallefall så vi sporene hans i snøen om morgenen».

Boss Walther, Bjørn Ræder og Conrad Kroepelien, noen av førkrigstidens fremste norske klatrere, hadde alle flere overnattinger på Skagastølshytten. I Norsk Fjellsport 1948 er det et interiørfoto av Boss Walther fra Skagastølshytten. Fotoet viser Conrad Kroepelien og Bjørn Ræder begravd under flere lag ulltepper under en «hengende hage» av sokker og bekledning, som henger til tørk oppunder taket. Foto er antagelig fra en gang før utbruddet av andre verdenskrig. Da krigen var over var alle tre borte. Kroepelien ble drept i krigsfangenskap mot slutten av krigen, jagerflyveren Bjørn Ræder ble skutt ned over Tyskland i desember 1944 og Boss Walther omkom under byggingen av Arne Næss sr sin hytte Ravnereiret på Hallingskarvet i 1941.

125 år etter hytta på bandet stod ferdig har DNT nå tatt et initiativ i samarbeid med en rekke eldre klatrere. Hyttas tilstand ble inspisert i september 2015 av Odd Eliassen, som i mange år hadde oppsynet med hytta. Innvendig og utvendig lengde-, høyde- og breddemål ble registrert og tilstanden på steinmurene ble fotografert. Det kan nå se ut til at det går mot en snarlig opprustning og restaurering. Detaljene er ikke endelig avklart, men arbeidene vil antagelig starte i løpet av sommeren 2016.

LES OGSÅ: Storens biograf

HYTTEKOS: Conrad Kroepelien og Bjørn Ræder på Skagastølshytten rett før eller under 2. verdenskrig. Foto: Boss Walter

Historisk møte

Kvinner på Storen: Sommeren 1894 ble hytta på bandet gjenoppbygget av fjellføreren Thorgeir Sulheim fra Eide gård i Skjolden. Hytta fikk en del besøk etter det, og 30. juli i totiden ankom Therese Bertehau hytta sammen med sitt følge. Etter et kort opphold på hytta bærer det videre mot toppen av Store Skagastølstind. Thereses venninne, Antoinette Kamstrup ble værende igjen på hytta – hun hadde lovet foreldrene å ikke forsøke Storen. Klokken syv på kvelden er Therese Bertheau den første kvinne som når toppen av Storen. Samtidig er da døvelærerinnen Fanny Paulsen fra Oslo på vei opp Skagadalen sammen med førerne Ola Berge og Halls trofaste ledsager, Mathias Soggemoen fra Romsdalen. Klokken åtte på kvelden ankommer de hytta på bandet og setter seg til å vente der for å gå på toppen i grålysningen neste dag. Fanny forsøker å få sove, men det blir smått med søvn.

Omkring klokken to på natten kommer Therese Bertheau ned fra toppen til hytta på bandet. Hun og følget brukte omkring seks timer på å tråkle seg ned fra toppen i et tiltagende mørke, men det ble nok aldri helt stummende mørkt. Høyt til fjells i juli blir det aldri helt mørkt, selv midt på natten. 

På hytta på bandet møter de hverandre: Storens første kvinnelige beseirer, Therese Bertheau, og Fanny Paulsen som få timer senere skulle bli den andre kvinnen som besteg Storen. Om de hilste på hverandre og kanskje utvekslet noen høflighetsfraser vet vi egentlig ikke. På høsten skrev de begge om turen opp på toppen. Therese nevner bare at hun møtte på «frøken X» ifølge med to førere, og at hun samme dag skulle bli den andre kvinnen som besteg Store Skagastølstind. Fanny Paulsen nevner Therese Bertheau ved navn, men bare ganske kort og nærmest i en bisetning. Om de senere hilste på hverandre og kanskje samtalte om tidligere eller fremtidige fjellturer er det idag ingen som vet. Det ville jo vært naturlig for Fanny Paulsen å forhøre seg med Therese om hvordan klatreturen hadde vært. Var det luftig og hadde klatringen vært vanskelig? Måtte hun hales opp eller hadde hun klatret for «egen maskin»? Det er ingenting som tyder på at Fanny Paulsen stilte noen spørsmål til Therese Bertheau. Ut fra det begge senere skrev virker det som om de «har gått i ring rundt hverandre», ikke ulikt to boksere som sirkler rundt hverandre i ringen. Fanny var på toppen sammen med to av datidens mest erfarne fjellførere, Ola Berge og Mathias Soggemoen, mens Therese Bertheau klatret opp på toppen uten fører. Det var ingeniøren og klatreren Andreas Saxegaard som ledet an på den vanskelige klatringen fra hjørnet og videre opp mot toppen. Therese gjør et poeng av dette i sin artikkel i Nylænde ved å nevne at «frøken X» gikk sammen med to førere – selv hadde hun gått uten fører.

Det skiller bare 11 timer mellom Therese Bertheaus bestigning av Storen, den 30. juli 1894 kl syv på kvelden og Fanny Paulsen som nådde toppen dagen etter, den 31. juli 1894, klokken seks om morgenen. Om det var en kappestrid mellom dem om å nå toppen først får vi antagelig aldri vite, men det er påfallende hvor nær hverandre de to bestigningene ligger i tid. Dagen etter, 1. august 1894, var det nok en kvinne på toppen: britiske Miss Emily Spence Watson, men hun måtte ta til takke med bronseplassen. I årene frem mot århundreskiftet var kvinnene få, men når vi kommer ut på 1900-tallet så ble de flere og i årene frem mot 1920 var det mange kvinner som klatret til topps på Store Skagastølstind; noen år nesten like mange kvinner som menn.