For mange tar det årevis før de drister seg opp på «Demperhylla» på Damtjern, en halvtime sør for Oslo.
Den letteste ruta der er nemlig en cruxete 8-, og rutene har ikke rykte på seg for å være spesielt softe.
PS! Syns du overskrifta til denne artikkelen virker kjent? Vel, den norske versjonen finner du her!
STERKING: Kalle Olsson har gått de hardeste rutene på Demperhylla – en prestasjon de færreste kan matche. Foto: Husch Hansueli Scheidegger
Som perler på en snor ligger det ruter opp til grad 8c bortover, den ene mer krimpete enn den andre. Her finner du Norges første 8+ (Stive Dempere), Norges første 9 (Maraton) og en av Norges første ruter på 9+ (Draumkvedet), i tillegg til en haug med andre harde ruter fra grad 8+ og oppover.
Men noen rusler skamløst opp på Hylla ved Damtjern etter å ha vært i Norge noen uker, og ender med å klatre alle klassikerne på én sesong. Vi tok en prat med svenske Kalle Olsson, tilflyttet fra Stockholm, for å høre hva som er hemmeligheten.
– Grattis med en meget sterk sesong på Hylla. Hva er ticklista?
– Jeg har gått Rå Makt (8-), Sonic Youth (8+), Vestlandsfanden (9), Stive Dempere (8+), Maraton (9), Smutthullet (8+), Styrkebeltet (8), Ayatollah (9-/9) og Draumkvedet (9+).
Kalle Olsson (34) flyttet til Oslo fra Stockholm i september 2020, sammen med sin kone Maria og deres sønn Bertil (4). Oslo pekte seg ut som et fint sted å slå seg ned på grunn av nærhet til bra sportsklatring, muligheter for ski i Nordmarka og ikke minst kort reisevei til Bohuslän. Timingen kunne muligens vært litt bedre, men drømmen om å dra til Bohuslän på en helgetur lever fortsatt.
– Visste du noe om klatring i Oslo-området før du flyttet hit?
– Ja litt, jeg har en del venner som har klatret her, og er kjent med Oscar Råström og Erik Massih som bodde i Oslo tidligere, så jeg hadde hørt en del fra dem om klatringen og klatrerne i Oslo. Jeg hadde hørt om Hauktjern og Damtjern, og rykter om en nærmest mytisk vegg ved navn Lier/Bergflødt. Jeg viste også at det fantes mange flinke og gira klatrere i Oslo så jeg regnet med at det skulle være gode muligheter for klatring.
Jeg var på Damtjern sammen med Maria og Bertil allerede første uke vi var i Oslo. Då gikk jeg opp og så på rutene på hylla, men det føltes alt for eksponert med en 4-åring så vi klatret ikke noe på hylla da.
PERS: Kalle i aksjon på Draumkvedet (9+). Foto: Paula Voldner
Var tilbake igjen i oktober, jeg kjente ikke så mange jeg kunne klatre med da, så jeg begynte å clogge på Maraton. Da møtte jeg Anders Rummelhoff, og jeg hadde tidligere møtt Sebastian Cruz på et annet solomission på Hauktjern. Begge to syns vel at jeg var ganske rar, og at det var synd på meg som ikke hadde noen å klatre med, så jeg fikk henge meg på dem. Anders var allerede gira på å prosjektere Draumkvedet og ville tilbake til hylla. De som kjenner Anders vet at hvis han er gira så er han som et lokomotiv, eller kanskje mer som en sånn isbryter, og det er bare å bli med på ferden. Det var sånn jeg ente opp på hylla stort sett hele vinteren.
– Hva syns du om klatringen på Damtjern da?
– Jeg syns klatring på hylla er veldig kul! Den er kort og intens på bra steinkvalitet, ganske teknisk og fingertung, men noen ruter er også relativt fysiske – brattheten tatt i betraktning. Mye av klatringen i Oslo er ganske lik den som finnes i Stockholm, både i stil, lengde på veggen, kvalitet og gradering. Rent generelt så syns jeg det er mye klatring i Stockholm som holder høy kvalitet (muligens jeg er litt partisk). Det er riktignok ingenting i Stockholm som kan sammenliknes med Lier / Bergflødt, verken med tanke på lengde, eller total mengde av ruter med høy kvalitet. Hvis man også legger til steder som Hvarnes og Andersnatten så må man si at Oslo slår Stockholm med god margin.
– Fortell litt om klatringen din i vinter – hvordan har du klart å holde deg motivert?
– Mye er takket vær godt selskap og gira klatrepartnere! Selv om temperaturen noen ganger har vært ned mot minus 20 så har det vært folk som møtt opp på hylla hver dag denne vinteren. Jeg syns det er imponerende stoke blant klatrerne i Oslo!
Personlig så har jeg stort sett alltid vært veldig gira, men det å komme til et sted der jeg ikke gått en eneste rute før er veldig kult og gir en ekstra motivasjon til å komme seg ut.
KALDT: Ned mot tjue minusgrader var ikke nok til å stanse Kalle Olsson. Foto: Paula Voldner
– Favorittrute på Hylla? Har du noen du ikke har gått enda som du er gira på?
– Den fineste og hardeste må være Draumkvedet. Selv om det kanskje ikke er en iøynefallende linje så er det veldig bra stein, klatringen er teknisk og vedvarende, og man får fint flyt i klatringen når man vel får det til. Jeg syns det er en veldig fin rute og en imponerende FA av Leif Henning Broch Johnsen! Jeg er mest gira på att klatre andre sted nå som sesongen er i gang for alvor, men kanskje Latvia får bli neste vinters prosjekt?
Jeg har hatt mange fine øyeblikk på hylla denne vinteren. Å klippe ankeret på Draumkvedet er selvfølgelig et av dem og representerte ikke bare pers, men også en perfekt avslutning på hyllasesongen. Husker og da jeg og Seb, etter to dager med snø og en dag igjen før det var meldt plussgrader, dro ut for å måke bort snø fra toppen av hylla med håp om å kunne klatre dagen etter. Det var et fint øyeblikk av å dele stoke og galskap med noen likesinnede.
– Hva er neste prosjekt i Oslo-området?
– Alt! Etter 20 år klatring i Stockholm og omegn der jeg i de siste årene for det meste har klatret linkups av ruter jeg allerede gått så har jeg nå steder som Lier, Hvarnes, Sørkedalen, Hauktjern og så videre, der jeg stort sett ikke gått en eneste rute. Gleder meg til å klatre så mye som mulig i alle forskjellige stiler og grader!
