Ingen andre av Oslos klatrefelt kan tilby en tilsvarende utsikt, eksponering og antall soltimer som Kolsås. Når sola forsvinner i Østveggen omkring klokken ett er det bare å flytte seg over til Øvre- eller Nedre Sydstup. På varme sommerdager blir forflytningen motsatt vei hvis man da ikke setter pris på å bli kokt levende.

Vinteren er på hell og klippeveggene på Kolsås - inkludert superklassikeren Hollywood - ligger igjen tørre og fristende i vinter/vårsola. Kolsås-sesongen er lang; ofte med start i februar eller mars og mange år kan det være fine forhold i både oktober, november og noen ganger desember. Rekorden for min del, var en klatretur på selveste julaften i strålende solskinn før jeg, med god samvittighet, satte meg ned til juleribba noen timer senere. At vinterne kan brukes til noe annet enn langrenn er ikke noe nytt fenomen. I Norsk Fjellsport 1933 forteller Per Augdahl om et besøk på Kolsåstoppen 3. juledag 1932. Klatreutbyttet var ikke stort denne dagen, fordi det lå is overalt, men lokal presse kunne melde at «tre unge mennesker med stud. jur. Saffe i spidsen hadde benyttet julehelgen til å «trene i klatring» derute». En måned senere var Augdahl og Asbjørn Gunneng på et nytt besøk på toppen og da var forholdene prima med «tørt fjell i overflod». Augdahls moral var: «Trekk i spikerstøvler og dra på Kolsås også om vinteren. En vintersøndag kan ikke anvendes på bedre måte – særlig når der ikke er skiføre». Kolsås kan med rette kalles norsk sportsklatrings fødested.