Er det så ille, tenkte jeg, beskjemmet. Min sele er ikke all verdens brukt og ser ikke utslitt ut. Overhøvlingen ga likevel støtet til å sjekke ut hva gamle slynger - som i stor grad kan overføres på ditto seler – tåler.
På nettet og blant klatrere er det ulike teorier om slyngers holdbarhet ute og går. Enkelte mener at riktig oppbevart, varer slynger nesten klatrelivet ut, mens rådet fra butikker og produsenter er å kaste slyngene etter fem–ti år, uansett bruk.
Vi ringte SINTEF i Oslo som sa seg behjelpelig med å teste slyngene og fikk tak i vel 40 slynger av ulik årgang. De eldste hadde vært med på tur siden 1984. De nyeste var noen få år gamle. De fleste av slyngene var i vår egen besittelse, men undertegnede har det med å rydde opp i fjellet og på sportsklatreklipper.
Noen av disse etterlatenskapene med ukjent alder og levemåte var også med. Noen hadde tydeligvis vært snufester (spor etter taufriksjon). Andre hadde trolig hengt lenge på ulike felt.
I tillegg fóret legenden Aslak Aastorp med flere oss med godbiter, samt at jeg lot noe av utstyret etter Arnstein Myskja (som var svært aktiv på 80-tallet) ryke, deriblant Kevlar-tau som i flere år nærmest var i daglig bruk i Romsdalsfjella.
På SINTEF-labben sto Frode Grytten og Alaa Mourad, som jobber i avdelingen «Polymerer og komposittmaterialer», for testingen.
Slyngene ble hengt opp i to klatrekarabinere for å få en belastning likest mulig det vi opplever under klatring. Det er samme metode UIAA ber produsentene om å bruke.
– Karabineren gjør at belastningen på slyngene blir svært ujevnt fordelt. Den ytterste delen av slyngene får mye større belastning enn den delen som er i kontakt med karabineren. Derfor vil slyngene stort sett ryke ved karabineren, forklarer Grytten.
De fleste slyngene røk som beskrevet, med unntak av Kevlar-tauene som røk ved knuten.
Vi testet slyngene statisk til de røk, altså med gradvis større belastning. I klatresporten kommer belastningen vanligvis brått (dynamisk), noe som kan påvirke bruddstyrken i negativ retning.
Tester gjengitt på utstyrsprodusenten DMMs hjemmeside viser at type belastning har særlig stor betydning for selvknyttede slynger. Statisk belastning gir sterkere holdbarhet enn dynamisk belastning fordi knuten gradvis strammes.
Solen er slyngenes verste naturlige fiende. Fra klatreutstyrsnestor Erik Enitch har jeg fått vite at UV-stråler tærer hardt på det som er laget av kunstfiber, deriblant klatreslynger.
Sintef-forsker Frode Grytten forklarer at solen gjør molekylstrukturen kortere. Skitt og støv som kommer inn i slyngene kan også gradvis slite over fibrene. Varme (for eksempel friksjonsvarme når tau dras direkte gjennom slynger) kan også svekke slyngene, selv om de to slyngene med friksjonsspor røk ved karabineren.
I tillegg trekker Grytten fram stor belastning:
– Om slyngene får gjentatte belastninger opp mot det de tåler maksimalt, kan de svekkes varig.
Og selvsagt må slyngene ikke komme borti etsende kjemikalier.
I sikringskjeden bruker klatrere i hovedsak slynger av nylon i ulike polyamid-kvaliteter, eller Dyneema og Spectra som er laget av polyetylene med «ultrahøy molekylvekt».
Over årene er nylonslyngene blitt sterkere og mer slitesterke. Samtidig forsøker ulike produsenter å finne frem til enda sterkere molekylstrukturer som kan brukes i fibre som igjen veves til slynger eller tvinnes til tau.
Spectra og Dyneema er merkenavnet på to slike sterkere alternativer.
En del tradklatrere bruker også tau (på kiler); enten statiske polyamid-tau eller Spectra-tau. Før Spectra og Dyneema kom på markedet, var Kevlar-tau det sterkeste man kunne få tak i. Det hadde i tillegg en stivhet som gjorde dem velegnet som tau i kiler. Etter hvert kom det bilder som viste tau på bare 5,5 mm trukket tvers gjennom metallet på kilene.
Hvorfor er da ikke Kevlar lenger å finne blant taurullene i klatrebutikker? Kevlar har to store ulemper: Det er svært lite motstandsdyktig mot UV-stråler (sollys), og når fibrene gnisser mot hverandre oppstår usynlige friksjonsskader og brekkskader, for eksempel om man bøyer tauet mange ganger. Kevlartauene som ble laget for klatring er dog beskyttet mot sol og til dels støv av en nylonstrømpe.
Nærmest for kuriositetens skyld knyttet jeg opp Kevlar-tauene på mine og Arnsteins eldste kiler bare for å se hvor nær døden jeg hadde vært på utallige fjellturer der livet har hengt i en stor kile eller hexentricks.
Noen av de samme problemene er knyttet til Spectra og Dyneema. Ulempen er at fibrene forkortes og brytes ved belastning, noe som over tid svekker bruddstyrken relativt mye. Det illustreres av følgende epost jeg fikk videresendt rett før SINTEF-besøket. Thomas Hetland kaller seg mosjonistklatrer og jobber på en fiskeribedrift hvor de ofte tester bruddstyrke på tau.
Han testet en 240 cm lang 8 mm Dyneema-slynge fra Ocun med bruddstyrke på 22 kN (tilsvarende en last på 2243 kilo). «Jeg har stort sett brukt denne slyngen til standplass på hver klatretur i cirka fem–seks år. Det vil si 20–30 turer i fjellet årlig. Den røk på cirka 1600 kg (15,7 kN),» skriver Hetland.
De gamle slyngene som hadde hengt lenge ute og som var tydeligst påvirket av sol og vær (falmet og stive), var de med mest svekket bruddstyrke, mens de nyere som har sett nesten 500 dager på Hell og Ekne holdt nesten 2 tonn.
Petzl-slyngene med deiligrosa 80-tallskulør holdt overraskende mye med cirka 13 kN. De som var innkjøpt sju–åtte år senere holdt vesentlig mer.
Forskeren oppsummerer resultatet:
– Jeg forventet at de nyeste slyngene skulle ha større margin i forhold til oppgitt styrke. Halvering av styrken er ganske dramatisk, men reststyrken er likevel ganske brukbar.
Det mest overraskende for undertegnede var styrken til Kevlar-tauene og Spectra-tauene. Selv 30 år gamle, velbrukte tau hadde en styrke som langt overgår kilenes oppgitte styrke.
Å bytte ut ekspresslyngene er en enkel og relativt rimelig øvelse. Noe helt annet er slyngene som leveres påsydd ulike kamkiler som Friends, Camalots, Aliens, Dragoncams osv.
Her viste testen at slyngene, også den som hang på Aslaks utslitte globetrotter-Alien som har besøkt både Sydpolen, Trollveggen og Yosemite, langt overgår selve kammens bruddstyrke. Slyngen røk på ca 11 kN.
Her er det viktig å bemerke at slyngene ble testet med belastning i to karabinere, ikke mellom wire og karabiner, som er belastningen man får når man faller i dem. Da kan wiren skjære inn i slyngene.
Flere produsenter har derfor slyngen trippelt rundt wiren. Hos andre produsenter er slyngen tredd gjennom stammen med dimensjoner omtrent som på en karabiner (for eksempel gamle Friends).
Alle slyngene tålte minst 10 kN (ca 1 tonn). Dermed ville de holdt et fall på de fleste kiler (wiren ryker rundt 6 – 10 kN på de fleste kiler). Noen ganger kan belastningen på ett ledd i sikringskjeden komme over 10 kN selv om den normalt er rundt 5 kN. Moderne bolter tåler mellom 20 og 30 kN avhengig av metall, fjelltype og kvaliteten på arbeidet som er gjort.
– Hva koster en slik slynge? spør Frode Grytten.
– Fra 20 kroner og opp til rundt 200, svarer jeg.
– Ja, da er det ikke vits i å spare for sikkerheten, repliserer forskeren.
Slynger, tau og seler skal oppbevares mørkt, tørt og ikke for varmt.
Skal du knyte slynger selv?
Slyngebånd: Bruk nylon, IKKE Dyneema, og knyt med overhandsknute eller trippel fiskeknute og stram til skikkelig ved å stå i slyngene og ha lange nok tamper.
Til tau: Bruk dobbel eller trippel fiskeknute og stram til skikkelig for eksempel ved å stå i tauene.
Vil du erstatte slyngene som kom med dine kjære kamkiler gjør Black Diamond det (kun Camalot) for 8 dollar kammen. Mountain Tools gjør det samme for alle typer kammer, bolter og ulike kiler. Sjekk «resling» på mtntools.com.
Produsentene måler bruddstyrke i kilogram (kg) eller kilonewton (kN). Kg er vekten en slynge skal tåle, mens kN er kraften den skal tåle. I praksis tilsvarer 22 kN ca 2200 kilogram i vekt (2243 kg for å være nøyaktig) og 25 kN kan man tilnærmet si tilsvarer en vekt på 2500 kilogram. Det er den internasjonale klatreorganisasjonen, UIAA, som har satt 22 kN som minimumskrav til sydde slynger.
For å oppnå en energi stor nok til at du ryker en slynge som tåler 22 kN må du, om du er 60 kilo, falle i 37,4 meter, og stoppe brått i slyngen. Farten din blir da 97 km/t om vi ser bort fra luftmotstanden. Uten dynamikken som er i sikringskjeden ville du med andre ord fått kolossale indre skader om fallet ble stanset med et statisk tau.
I klatring er det en rekke oppmykende faktorer som gjør belastningen på slynger og sikringer langt lavere. I all hovedsak er det klatretauet som fanger opp energien i fallet. I tillegg er det litt friksjon i sikringskjeden (mellom tau og karabinere) og dynamikk hos sikreren som flytter litt på seg når fallet kommer.
Et vanlig fall på cragget med 15 meter tau ute, hvor du står 3 meter over siste sikring gir 3,7 kN i belastning på deg, 1,3 kN på sikreren og 5 kN på sikringen som holder fallet om du er 60 kilo. Om du veier 85 kilo er belastningen: 4,6 kN på deg, 1,5 kN på sikreren og 6,1 kN i sikringen.
Et annet eksempel: Er du 80 kilo og har 30 meter tau ute og faller 10 meter over siste sikring, er belastningen på deg 5,4 kN, 9,2 kN på sikringen som holder fallet og 3,8 kN på sikreren.
Tallene er hentet fra junkfunnel.com/fallforce.
Det er gravitasjonen (g) som skaper oss om til potensielle energibomber. Vår kraft mot moder jord er vår vekt multiplisert med g som er 9,81. For enkelhets skyld runder vi g til 10. Om du veier 80 kilo utøver du en kraft på bakken på nesten 800 Newton. Overført til veggen: når du henger etter en sikring er belastningen 800 Newton eller 0,8 kN.
Om morgenen den 23. oktober 2006 falt den kjente amerikanske klatreren Todd Skinner (47) fra om lag 200 meters høyde etter å ha sjekket ut en mulig ny rute på Leaning Tower i Yosemite-dalen. Under rappell ned pinakkelen røk sentralløkken (innbindingsløkken) i selen – den som man kobler rappellåtteren til.
Det som aldri skal skje, at den viktigste lenken i sikkerhetsskjeden røk, skjedde altså på en av USAs beste og mest allsidige klatrere. Hva skjedde? Undersøkelser viste verken spor av kjemikalier eller at dyr hadde gnagd på løkken (undersøkelser fra sveitsiske Rhodia/Nexis Fibers).
Klatrepartner på Leaning Tower, Jim Hewett, fortalte at selen var svært slitt og frynsete – også sentralløkken som var delvis gjennomslitt minst ett sted.
Som teknisk klatrer hadde Skinner knyttet fast en tauslynge i sentralløkka. Den hindret blant annet jevn slitasje av hele selens innbindingssystem. I stedet ble sentralløkka utsatt for ekstrem punktslitasje.
Nasjonalparkvakt M. Faherty mente at bruddet skyldtes et kraftig rykk. I rapporten fra ulykken står det at også innbindingen til lårløkken var røket over.
Hewet som hang på rappell over Skinner hørte et tydelig «snap».
– Hadde det vært min kones sele, hadde jeg bedt henne om å kaste den, sier Hewet til Will Gadd, ifølge Mens Journal i august 2007.
– Men Skinner og jeg visste at klatreutstyret er overdimensjonert og Skinner hadde overlevd sitt velbrukte utstyr hittil.
Da jeg nevnte for Skinner at selen så slitt ut, sa han: «Ja, jeg vet, det er en ny på vei.»
Den aktuelle selen var en Arc'teryx Targa fra 2002.
Det vi kaller nylonslynger er laget av polyamid. Polyamider består av molekylkjeder som inneholder amidgrupper –(CONH)-. I alifatiske polyamider er amidgruppene lenket sammen med alifatiske seksjoner (CH2)n.
Dyneema og Spectra er polyetylen med «ultrahøy molekylvekt». Polyetylen består av en veldig lang rekke karbonatomer med hydrogenatomer på sidene.
Kevlar er en aramid. Navnet kommer av «aromatisk polyamid», «aromatic polyamide» på engelsk. Aromatiske polyamider har C6-ringer.
SINTEF (Stiftelsen for industriell og teknisk forskning ved NTH) er Skandinavias største uavhengige forskningsorganisasjon – et bredt, flerfaglig forskningsinstitutt med internasjonal spisskompetanse innen teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. SINTEF har 2100 ansatte fra omkring 70 land. 53 prosent av forskerne har doktorgrad.