Soloklatring har alltid hatt sin egen plass i klatrehistorien. Det har vært ulike motiver for å klatre alene, med eller uten tau. Dean Potter og Alex Honnold startet i det små da de ikke hadde klatrepartnere og ble siden fasinert av den kontrollen de hadde og utforsket etter hvert grensene. Noen ønsker å teste seg selv mens andre i frustrasjon over manglende klatrepartner søker nye veier å komme seg ut og opp på. Men det å soloklatre kan også være en fantastisk naturopplevelse og følelsen av å være alene på en stor eller liten vegg er veldig spesiell.

I god amerikansk ånd må vi slå fast her at soloklatring kan være farlig og ansvaret ligger på klatreren selv. Artikkelen skal ikke ses som en bruksanvisning men en beskrivelse av ulike teknikker brukt for soloklatring. Før man begir seg ut på soloklatring bør man ha erfaring og kunnskap om tauhåndtering, plassering av anker og ha satt seg godt inn i hvordan utstyret virker før man begir seg ut i vertikal retning. Det første de fleste tenker på er risikoen. Denne bør vurderes individuelt i forhold til hva vi føler oss komfortable med. Soloklatring kan deles opp i tre ulike kategorier:

1. Soloklatring uten tau (frisoloering)

2. Klatring på toppmontert tau (clogging)

3. Soloklatring med tau (tausoloering)

1. Soloklatring uten tau

Dette er ikke noe vi skal oppfordre til, men for ordens skyld: Det behøves bare sko, kalkpose en god del selvsikkerhet og forvisningen om at klatrelinjen er for høy til å være et bulder. Inget utstyr kreves, men noen klatrere ønsker dog ofte å ta med noen slynger og sikringer for å kunne sikre seg i veggen skulle det vise seg tøft og de trenger hvile. Men ekte friklatring ses nok som totalt utstyrsfritt med eksponeringen og faren til stede. Det har vært mye imponerende soloklatring igjennom tidene og av de tidligere legender kan nevnes Peter Croft, Dan Osman, John Bachar, Michael Reardon og Derek Hersey hvorav de fire siste alle er omkommet. Moderne soloklatrere som er verd å legge merke til er Ueli Steck, Alex Honnold og Dean Potter. Potter er bakmannen bak «freebase» som er soloklatring med en fallskjerm på ryggen.

2. Klatring på toppmontert tau

Den enkleste metoden å starte med er soloklatring på topptau. Du trenger et tau, et toppanker og en selvlåsende mekanisme (tauklemme) som gjør det mulig å avansere opp tauet men som låser i tilfelle et fall. I teorien kan alle tauklemmer brukes, fra enkle metoder som prusik og Petzl Tibloc, til mekaniske taubremser. Mest anvendt er mekaniske bremser. 

Av de mest brukte ser det ut til at Petzl har tatt føringen med Basic, Shunt, Microcender og Traxion. For å clogge trengs det først og fremst et klatrefelt med enkel tilgang til toppen av rutene og mulighet for å lage et godt toppanker. Etter at tauet er festet i et passende anker, rappellerer man ned på det faste tauet. NB! Pass veldig godt på at tauet ikke ligger over skarpe kanter. På clogging får tauet punktslitasje, ikke som vanlig topptauing der tauet er i bevegelse.

Innkobling: Bildet viser hvordan Petzl Traxion gjerne blir brukt. En god ide er å bruke en strikk fra den øverste taubremsen som festes rundt nakken for å få den posisjonert høyere opp på brystet, og for at den lettere skal bevege seg når man klatrer. Om det brukes en eller to bremser er en smakssak, men spesielt ved isklatring hvor vann og is kan komme seg inn i bremsen gir det en økt sikkerhet med to. Foto: Dag Hagen

Når bremsene er festet på tauet er det en god ide å kveile opp litt tau eller binde sekken på enden av tauet for å stramme det opp og gi det litt vekt. Dette gjør at bremsen enkelt løper opp tauet, og at tauet ikke fester seg i bremsen og løftes opp. Prøv underveis å belaste tauet for å føle hvordan bremsen låser. Noen velger også å binde en sikkerhetsknute underveis slik at skulle bremsen svikte vil man stoppe ved knuten.

Når toppen nåes må bremsen koples ut og man kopler seg inn en taubrems som ATC eller Gri-gri for å rappellere ned igjen til en ny omgang. Ved bruk av to klemmer, kan den ene koples ut mens man henger i den andre og kopler inn i bremsen. Ta med en slynge så du kan selvforankre deg ved bytte.

Les også: 10 steder du bør klatre i sommer

3. Soloklatring med tau

Ved tausoloering kreves helt andre teknikker enn ved vanlig klatring. Grunnprinsippet er at man nå begynner å klatre i andre enden av tauet, i bakenden så å si, i forhold til vanlig leding. Man fester tauet nede og mater ut tau selv, gjennom mekanismen man er koblet inn i, og det er ikke uvanlig å klatre med hele tauet i en sekk på ryggen, som man mater ut fra ettersom man avanserer opp veggen. Om man faller, vil fallet arte seg som et vanlig førstemannsfall, bare at «sikreren» nede er et fast anker, og at taubremsen befinner seg i din sele. Ankeret der nede må altså tåle kraft rettet oppover, i tillegg til å fungere som et vanlig anker. Belastningen på dette ankeret blir også større siden klatreren faller som på led, men faller rett i en fast forankring, versus en sikrer som gjerne gir litt mykere fall ved å bevege seg i det fallet bremses.

Avhengig om det klatres på bolter eller om du setter dine sikringer selv, kreves langt større erfaring og margin enn å klatre med en partner. Man bør også ha god margin på graden man velger – det er tross alt en hel del mer «mekk» som du må tenke på mens du leder. Den tradisjonelle måten å tausoloere på er å binde løkker i tauet for hver 3-5 meter som man kobler seg inn i. Dette krever en del tukling og at man har en bra standplasser underveis. Eventuelt at man står så godt at man kan lage ny knute med en hånd, for så å koble ut den andre.

Det finnes dog smidigere løsninger som lar tauet løpe igjennom ved klatring, og som bremser ved fall. Felles for alle er at de lar klatreren bevege seg i begge retninger på tauet men låser ved belastningen av et fall. Det finns positive og negative aspekter ved alle som bør vurderes ved kjøp.

Les også: Ny sjef i Varingskollen

Gri-gri er en gammel kjenning som brukes til alt fra sikring til rappel og soloklatring. Den lar enkelt tauet gli i begge retninger og låser ved et fall. En av fordelene med gri-grien er også at man enkelt kan rappelere ned etter å ha nådd toppen. Den låser også uavhengig av hvordan man faller. Den største ulempen med gri-gri som er grunnen til at den ikke brukes så mye er at den ikke automatisk mater tauet igjennom. Klatreren må hele tiden hive tau ut etter hvert som han avanserer, som kan slitsomt og vanskelig på krevende ruter.

Rock Exotica er eneste produsent som fremstiller utstyr spesielt til soloklatring. De har tre modeller: Solo-Aid, Soloist og Silent Partner. Den første virker som en Gri-gri og tauet må manuelt mates igjennom når du klatrer. Solois og Silent Partner er automatiske.

Soloist er en enkel men svært effektiv brems. Tauet glir enkelt igjennom mens man klatrer. Den må brukes sammen med en brystsele eller en improvisert brystesele av en slynge. Som man ser på bildet festes den i selen med et 8-9 mm tau og i brystselen med en karabin. Tauet settes inn i åpningen og kammen og splinten settes inn og sikres med karabinen. Ved fall presses den innvendige kammen sammen om tauet likt en Gri-gri. Fordelen med Soloisten er at den er svæt lett og plasseringen foran brystet gjør at tauet lett mates igjennom. Man glemmer nesten at man har den på. Ulempen er at den ikke tar fallet om man faller med hodet først. Om vinkelen mellom sikringspunktet og Soloisten blir for stor klemmer ikke kammen ned på tauet. Den er derfor ikke egnet til slak svaklatring og det bør som med alle bremser brukes sikringsknuter på tauet. Soloist har en åpning på baksiden og presser man tauet igjennom denne og setter igjennom en karabin (se bilde) brukes den som taubrems. Vær oppmerksom på at taudiameteren som anbefales er rundt 10 mm men vi har brukt ned til 9.4 uten problem.

Soloist: Taubremsen festes i selen og med strikk rundt nakken for å holde den oppe. Foto: Dag Hagen

Silent Partner er bygget opp på en helt annen måte enn andre sikringsbremser. Den er aksellerasjonsstyrt så når tauet når en viss fart gjennom bremsen låser den. I motsetning til de andre er den heller ikke retningsbestemt og kan belastes i begge retninger. Silent Partner er derfor heller ikke følsom for om man faller med hode ned eller i svake helninger. Farten gjennom bremsen bestemmer når den låser. Den er dog noe følsom på taudiameter og mykhet. Tauet bør ikke være for tynt og et mykt tykt tau bremser enklere enn et stivt tau.

Silent partner: Låser når hastigheten blir stor nok. Foto: Dag Hagen

Silent Partner brukes ved å åpne bremsen og legge et dobbelt halvstikk rundt tromlen. Den lukkes og festes med to karabiner i sitteselen. Da er den klar til bruk. Den kan virke litt klumpete å bruke i starten og behøver noe tilvenning, men den fungerer veldig bra ved fall. I motsetning til Gri-gri og Soloist som låser når man legger vekten på tauet og med en gang gir følelsen av å holde deg, trenger Silent Partner at du faller i tauet før den låser. Dette kan virke litt usikkert i starten.

Når man tausolerer starter man som tidligere nevnt med å bygge et solid anker som tåler også oppadgående kraft. For entaulengders ruter er det vanligste er å bruke et tre eller om ruten er boltet, sette tauet i en skrukarabin i nederste bolt. Lages et naturlig anker er det viktig å teste dette godt. Vær oppmerksom på at klatring medfører taubevegelse, så pass på at ankere er stabilt. Etter at ankeret er satt og tauet er koplet riktig i bremsen klatrer man som vanlig og klipper bolter eller setter sikringer som om det skulle være på vanlig led. Tauet som går fra ankeret kobles inn i sikringspunk- tet som ellers. Når du når toppen må det her bygges et nytt anker som du kan rappellere ned på og fjerne alle sikringer og karabiner. Dernest må ruten klatres clogges tilbake for å få med bunnankeret, sikringer og karabiner. Ved tausolering må alle ruter derfor klatres to ganger. Når man kommer opp til toppankeret kan man da fortsette på samme måte om det er tale om en flertaulengders rute.

Den enkleste måten å holde styr på overflødig tau er å ha det i en åpen sekk på ryggen. Det kommer da ingen motstand på bremsen og man unngår tausurr. Etter hvert som man avanserer og man er langt ute på tauet, vil vekten av dette begynne å trekke ned det du har i sekken, gjennom bremsen. Det er derfor en god ide å sette prusikkknuter eller en Tibloc innom en sikring litt oppe i ruta, for å bære vekten av tauet.

Sikkerhetsaspektet må man alltid passe på, uansett klatreform. Dog er det slik at man soloerer fordi man er alene. Om det skulle skje noe, er det derfor ingen der til å varsle. Tenk derfor godt igjennom utstyr og teknikker før du starter og ta med mobiltelefon og nødbluss. Når det er sagt byr soloklatring på mange flotte opplevelser og det er en spesiell mestringsfølelse og frihet ved å gå en flertaulengders rute på egen hånd.

Les også: Nyheter og artikler om klatring