Frykten for å falle er noe vi alle kjenner til. Den snikende uroen. Ubehaget og tvilen. Redselen for at fallet skal ende stygt. Etterfulgt av irritasjonene over at en ikke får bort disse irrasjonelle tankene. En er jo godt sikret. Utstyret skal tåle vekten av en bil eller to. Mange har tatt fall her før meg. Alle de gode grunnene til at dette er helt trygt. Allikevel er frykten der.

Frykt for fall er i utgangspunktet sunt og naturlig. Fall er jo potensielt skadelig og i ytterste konsekvens dødelig. Den type fall bør man jo frykte. Men når den frykten sniker seg helt inn i oss. Når vi vet at dette fallet er helt trygt, men allikevel er vi redde og klarer ikke å følelsesmessig skille mellom de fallene vi trenger å være redde for og de som er harmløse. Dette er spesielt vanskelig som nybegynner og er ofte et stort hinder for progresjon. Og som om det ikke var nok ser alle andre ut til å ha overvunnet frykten og lært seg å skille på når man ikke trenger å være redd og når man virkelig bør være redd. Men det er også mange drevne klatrere som opplever frykt. For ikke å snakke om de som har vært utsatt for et bakefall eller som skal gjøre comeback. På mange måter er det enda tøffere for dem. De har jo opplevd hvordan det var å ikke ha denne frykten. Hvordan det var å ha god psyke og kunne fokusere på klatringen, ikke på frykten. Uansett hvilken situasjon du er i kan det virke som en nesten umulig oppgave å overvinne denne frykten. Og for å gjøre saken enda vanskeligere; det eneste rådet man får er som regel: «Du må ha mer falltrening». Men det er ikke alltid så lett å følge det rådet, det er noe som stopper en. I tillegg hender det at en tar fall på fall uten å kjenne at man får noe særlig bedre psyke. For mange klatrere kan dette bli et mysterie som stjeler all klatreglede. En gåte som må løses. Løsningen ligger i kjernen til problemet. Opphavet til frykten. Nemlig amygdala.

Les også: Slik kan det gå om du griper etter slynga når du faller

Amygdala er en struktur i hjernen. Den består av mange små kjerner eller deler og det er her følelsene dannes. Denne lille kulen er plassert midt inne i hjernen, sammen med mange andre strukturer som står for den automatiske reguleringen av kroppen. Med andre ord er den plassert slik at den kan overstyre de mer rasjonelle delene av hjernen og raskt sende signaler til kroppen. Dette er egentlig en fordel, for hvis amygdala oppdager fare kan den si i fra hurtig slik at vi kan komme oss unna. Og den sier fra nettopp ved hjelp av frykt.

Med andre ord er det amygdala som «tolker» situasjonen som farlig når vi klatrer. Den observerer høyden og melder dermed fra at dette er en situasjon vi ikke bør være i. Problemet er at den vet veldig lite om sikringsmidler og er attpå til litt tunglært. Det er her falltreningen kommer inn. For hvert fall får amygdala «erfaring» med at det ikke er noen grunn til bekymring. Og gradvis minsker frykten. Men det er bare om det faktisk er fallet du er redd for.

For tenk om du faktisk ikke er redd for å falle, men egentlig redd for å mislykkes. Redd for hva andre tenker. Eller redd for å miste kontrollen. Da er på mange måter falltrening feil trening. Det er som å trene på slopere når du prøver å bli bedre på å krimpe. Du vil få noe effekt av det, men ikke på langt nær så god effekt som hvis du hadde trent på det du faktisk ønsker å bli bedre på. Hvis du faktisk trener på å takle det du frykter. Så hvis mange økter med falltrening ikke minsker frykten din, kan det være lurt å undersøke om noe annet er årsaken til frykten.

Det finnes mange forskjellige former for frykt. Frykt for å ikke lykkes. Frykt for å ikke strekke til. Frykt for å miste kontrollen. For å dumme seg ut. Tanker om at du bør prestere bedre enn du gjør. Kort sagt er det mye å velge i og ofte er det veldig personlig. Frykten for å ikke lykkes kan være en av de kraftigste. Det er han lille karen som sitter på skulderen din og hvisker inn i øret ditt: «ikke drit deg ut». Gjerne etterfylt av: «…Mens alle ser på», eller «dette burde vært lett for deg». Kanskje han til og må kaste inn en liten: «Og du kaller deg for klatrer?» etter at spådommen hans på mirakuløst vis har gått i oppfyllelse og du henger skjelvende i tauet. Kort sagt han som nedvurderer og rakker ned på oss. Han som overdriver viktigheten en enkelt rute har.

Etter hvert begynner han å holde deg tilbake. Du tør ikke prøve et crux som sikkert er for vanskelig for deg. Og når andre overtaler deg til å prøve, gjør du det halvhjertet og ukonsentrert slik at du er sikker på at det ikke skal gå. Hver gang du ikke lykkes føler du deg som en litt mindre kapabel klatrer. Du begynner å senke andres forventninger til deg og forteller dem at du antakeligvis ikke kommer til å klare det. Kanskje du også kjenner det i magen. Blir kvalm eller litt ekstra irritabel. Du bekymrer deg mer og mer for at du ikke vil få det til og har helt glemt alle gangene du lykkes. Du slutter til og med å se om andre lykkes eller ei. Alt handler om at du ikke må mislykkes. Det stopper gjerne ikke der heller. Du har jo mange rundt deg som sikkert tenker sitt. Klatrepartneren din er sikkert lei av å se deg knote på de samme rutene. Lei av at du ikke blir noe flinkere og aldri drar på og støter. De kommer sikkert til å slutte å klatre med deg ganske snart. Du mislykkes jo bare, og holder dem tilbake. For ikke å snakke om alle de andre på cragget eller klatresenteret. De står sikkert og himler med øynene når du er i veggen.

Frykten for å mislykkes kan drive oss til å kun prøve de tingene vi vet vi lykkes med. Eller de tingene vi vet vi mislykkes med. Dermed er vi sikret å vite hva utfallet blir. Vi trenger ikke å lure, eller være i tvil. Vi kunne valgt mellomtingen, nemlig de rutene hvor vi ikke vet om vi vil klare det eller ei. De som vi virkelig ikke vet utfallet av og dermed ville fått sett hva vi er gode for, men da kan man jo mislykkes. Nei, da er det bedre å velge en rute som er alt for hard for meg, eller alt for lett.

Denne typen tanker kan være enda mer subtile og vanskelige å identifisere om man har klatret lenge. Spesielt om man har hatt et bakefall og fått «skjelven». Da har man ofte en lang vei å gå for man har et bilde av hvordan det var før frykten kom tilbake. Man har enda klarere tanker om hva man burde klart. For ikke å snakke om antagelsene om andres forventninger. De stolte jo på deg før du tok bakkefallet. Stolte på at du kunne håndtere leden når de trengte deg. For et nederlag det er å bli hensatt til «nybegynnerproblemer». Men verst av alt for den drevne klatrer: «tenk om det aldri går over?»

Bare det å finne ut hva du egentlig frykter vil hjelpe, hvis du er grundig og presis i dine indre formulering av hva du frykter. Men for å komme enda lenger kan det være nyttig å forsøke å ufarliggjøre frykten. Finne rasjonelle grunner og håndfaste bevis på at det ikke er så farlig. «Jeg er redd for at selen skal ryke, men jeg vet at den tåler mange tonn og både jeg og klatrepartneren min har sjekket den». Lete etter emosjonelle motargumenter til frykten: «Vel er jeg redd for at andre skal synes at jeg klatrer for lette ruter, men jeg nyter virkelig å klatre». Finn de som du synes er viktigst og tenk dem inni deg når du klatrer. Men bare tenk på motargumentet. Med andre ord må du snakke deg selv opp. Denne mentale øvelsen er ikke lett, så her må det trenes.

Mental trening handler mye om å lage seg gode klatrevaner og mentale oppvarmingsritualer. Hvis en følger godt med kan en ofte skimte dette «mellom linjene» i klatrefilmer. For eksempel når Chris Sharma skal klatre «Jumbo Love» i Clark Mountain. Langt borte fra allfarvei er han på plass med et helt team som skal filme bragden hans. Alle venter på at han skal gå ruta slik at de kan dra hjem. Men førstebestigningen lar vente på seg og stemningen synker. Teamet begynner å bli utålmodige. Dette går tydelig ut over Sharma som tynges av presset og ikke ser ut til å finne den flyten og lekenheten vi er vant med å se når han klatrer.

Her er det to ting å lære. Det første er at de rundt deg har stor påvirkning på klatringen din, så velg dine klatrevenner med omhu. Det andre er at en må klatre for sin egen del. En må nyte klatringen for det den er. Ofte søker vi ruter på grensen av evnen vår. Poenget er at det er dine evner det er snakk om. Dermed spiller det ingen rolle om alle andre klarer ruten, for du forsøker først og fremst å flytte dine egen grenser. Da er det ikke noe poeng å kaste bort fokus og mentale krefter på å sammenligne prestasjonene sine med andres. Ikke tenk på deg selv som en god eller dårlig klatrer. Ta bort den vurderingen fra identiteten din. Er du en klatrer, ja da er du en som liker å klatre. En som nyter å bevege seg på stein, plast eller is.

IKKE REDD: Henning Wang 70 meter over bakken – helt uredd på en lang runout, mens han topper ut Morgan Adam est une andalouse (8b). Foto: Dag Hagen

Etter at du har omgitt deg selv med klatrere som har positiv innvirkning på deg, og har sluttet å tenke på deg selv som en god eller dårlig klatrer, er det duket for neste trinn: Trene på å komme i flytsonen. Flytsonen er på mange måter målet for mental trening. Denne magiske boblen en trår inn i, hvor alt fokus er rettet mot oppgaven. Ingenting annet distraherer en og alt bare klaffer. Inspirasjonene her må jo være Alex Honnold som i «Alone on the wall» blant annet frisoloerer Half-dome i Yosemite. Hans stålpsyke og grasiøse stil blir bare avbrutt av et sammenbrudd på en smal fjellhylle flere hundre meter over bakken. Men han henter seg inn igjen og fullfører. På mange måter er dette et godt bilde på hvordan vi går inn og ut av fokus. Det er helt naturlig og vi må bare akseptere at vi ikke kan være topp fokusert hele tiden. Jo fortere vi akseptere at vi mistet fokus, jo fortere kan vi gjenvinne det.

Men hvordan kommer man seg så inn i denne berømte sonen? En av de letteste måtene er å skape seg et anker. Et anker er noe man tillegger følelsen av trygghet og kontroll. Noe man fokuserer på for å roe seg ned og finne fokus. En av de mest tilgjengelige ankrene vi har er pusten. Pust rolig og dypt med magen. Kjenn hvordan skuldrene kommer ned og fokuser på pusten din. La alle andre tanker passere. Ikke heng deg opp i tankene. Bare tenk dem og la fokuset gli tilbake til pusten. Når du kjenner rytmen i pusten, starter du på ruten.

Grunnprinsippet i falltrening er å starte i det små og øke gradvis. Litt og litt. Ha tålmodighet og ikke tro at du skal kunne ta lange fall til å begynne med. Ta det i passe porsjoner og husk at du kommer til å kjenne ubehag før du tar fallet. Her er et av de viktigste tipsene. Sammenlign følelsen du har før og etter fallet. De fleste har mer ubehag før enn etter. Fokuser på å huske følelsen du har etter fallet og minn deg på den før du tar neste fall.

Clip-drop: Dette er en av de mest effektive metodene for å komme i gang med falltrening. For hver gang du klipper skal du ta et fall. Om fallet er 2 cm eller 2 meter spiller ingen rolle. Ingen fall er for korte til å telle. Hovedpoenget er at du slipper og blir hengende i tauet. I løpet av en rute blir det da like mange fall som det er klipp, men de er alltid etter du har klippet, så du bestemmer selv lengden på fallet. Samtidig lærer du hvor langt en kan regne med å falle i forhold til hvor høyt en var over bolten. Gradvis vil du venne deg til å falle og kan øke lengden på fallet.

Flooding: Dette er det motsatte av den sakte utviklingen i clip-drop. Her klatrer man til topps, lar være å klippe inn i ankeret og slipper. Da vil man få et langt og behagelig fall, for det er mye tau ute som vil strekke seg og ta mykt i mot deg. Man kan også hoppe over klippet før ankeret for å få et enda større fall. Et viktig poeng her er å være på toppen av ruten slik at muligheten for bakkefall er borte. Målet her er å få så store fall at en slutter å tenke på de mindre fallene. Kort sagt skal du ende opp med å tenke at du har da tatt lengre fall enn dette, neste gang du kjenner den snikende uroen.

Call-Fall: Hvis du har en sikrer som kjenner deg og som du stoler på, kan du prøve å få ham eller henne til å si i fra når du skal ta fall. Du klatrer, og sikrer roper når du skal ta fallet. Det er viktig at dere prøver dere frem slik at fallene ikke blir for skremmende i starten. Gradvis kan fallene øke i lengde og til slutt kan sikrer si i fra i kjipe crux hvor du egentlig ikke har lyst til å falle.

Teknikktrening: Til slutt må vi ikke glemme at noen ganger kan forbedring av ferdigheter og økt tro på at du selv kan mestre være det som skal til for å få bort frykten. Tren fotteknikk. Få pent fotarbeid slik at kan finne hviler. Tren også på å slappe mest mulig av mellom flyttene. Gjerne tenk at du skal gripe taket, finne posisjonen og så slappe av. Fokusere på å slappe ekstra av i hendene og eksperimenter med hvor lite krefter du kan bruke før du mister taket.

For å oppsummere: Tren på å falle. Forsøk å lokalisere hva du er redd for. Vær spesifikk og ikke nøy deg med generelle beskrivelser, men virkelig let etter de ordene som passer aller best. Omgi deg med positive mennesker som støtter deg og inspirerer deg i din klatring. Lag deg gode mentale oppvarmingsritualer, som for eksempel å være bevisst på hvordan du slår knuten eller hvordan selen kjennes på hoftene. Prøv å les ruten uansett om du er flink på det eller ei. Finn pusteankeret ditt. Let til du finner det. Start så klatringen og nyt det å være i flytsonen som du har satt deg selv i. Nyt det å klatre. Frykten kommer kanskje snikende, men du lar den bare passere.

Referanser

Clip-drop: Ukclimbing.com

Houston, M., & Cosley, K. (2004). Alpine Climbing. The Mountaineers Books.

Soles, C. (2008). Climbing. The Mountaineers Books.

Hörst, E. J. (2008). Training for Climbing. Globe Pequot.

MacLeod, D. (2010). Nine Out of Ten Climbers Make the Same Mistakes.

Gazzaniga, M. S., & Ivry, R. B. (2009). Cognitive Neuroscience. W. W. Norton.

Bear. (2014). Neuroscience. Williams & Wilkins.

Les også: Fjellvettreglene: Å snu i tide