«Vindmøller» er et koselig ord med en aura av tresko og virksomhet i samspill med naturen. Vindkraft har også hatt et uskyldig omfang i Norge, med noen få, små og ulønnsomme anlegg spredt langs kysten. Moderne vindindustri blir noe helt annet. Oppskalert teknologi og høye subsidier har nå gjort det økonomisk lønnsomt å sprenge ut nettverk av 10 meter brede anleggsveger langt inn gjennom hittil urørte fjell- og utmark-sområder og sette opp vindkrafttårn som rager opptil 250 meter over bakken. Vindmøllene på gårdstunet er blitt til rekker av turbintårn høyt over fjellryggene som lar sine lavfrekvente «svooosj-svooosj-svoosj» høre i kilometers omkrets. Vi snakker ikke lenger om miljøvennlig strømproduksjon, vi snakker om å høvle ned naturen til storskala industriområder. Når klimagevin-sten samtidig virker diskutabel, gjenstår bare spørsmålet om kraftbransjens gevinst forsvarer tapet for naturen og oss som trenger naturen.
Som fjell- og klippeklatrere har vi de flotteste opplevelsene og de dypeste erkjennelsene ute i ville fjellet. Det skjer hver gang vi bryner oss på nye opptak i ukjent terreng eller slukøret rappellerer av i sildrende regn. Det skjer hver gang vi kommer ut og opp uten å høre noe annet enn vinden som rusker i hjelmen og humla som suser. Da kommer det fram at utemmet natur legger en dimensjon til klatringen som vi ikke finner noe annet sted. Å klatre i urørte vegger, i egen ro og naturens buldrende stillhet er et privilegium vi kanskje ikke vet å sette pris på før vi har mistet det. Nettopp derfor sier strategien som klatretinget har vedtatt for Norges klatreforbund at vi skal arbeide for å ta vare på mulighetene for buldring, is-, klippe- og fjellklatring i urørt og støyfri natur.
Nå er tiden inne, for nettopp nå er faren større enn noen gang for å miste det umistelige. Som sikkert kjent har NVE, på oppdrag fra Olje- og energidepartementet, nylig lagt fram forslag til en nasjonal ramme for vindkraft. Her blir i alt 13 store naturområder over hele landet utpekt for utbygging av vindkraft på land, i tillegg til de som allerede er under utbygging. Store deler av Sørlandet, Trøndelag og Vestlandskysten blir tatt med. Her ligger det også mange unike klatreområder, og mange av dem kan bli berørt. Det har allerede skjedd i stor skala på Fosen og i Rogaland, og flere står for tur. Granittparadiset Uskedalen er bare ett av de mange områdene som kan få nye konsesjoner.
Engasjementet er deretter. DNT har gått inn sterkt, klatreklubbene på Vestlandet likeså, med BRV og BKK i spissen. Norsk Tindeklub har allerede levert en omfattende og god høringsuttalelse der NVE-planens konsekvenser for mange klatreområder blir belyst (www.ntk.no). Blant ankepunktene går det igjen at «manglende kunnskap om friluftslivsområder preger vurderingene som er lagt til grunn for mange av områdene som er utpekt som egnede for vindkraft».
Den kunnskapen må vi bringe inn, og vi må gjøre det nå. Norges klatreforbund vil selvsagt bidra, og jobber mot en uttalelse innen fristen 1. oktober. Til den vil vi gjerne ha med informasjon fra alle klatreklubber som får sine områder berørt. Vi oppfordrer klubbene til å sende sine egne uttalelser til NVE/OED, med kopi til NKF. NKF vil i sin tur oppsummere innspillene i vår egen uttalelse. Om vi skal ta klimatrusselen alvorlig – og det skal vi – må vi gjennom en drøy hestekur for å komme over fra fossil til fornybar energi. Men det finnes mange måter å gjøre det på som har mindre konsekvenser for natur, flora, fauna og friluftsliv enn vindkraften har. Hvis vi snur vinden i den retningen, kan vi samtidig bevare noen av landets flotteste klatreområder.
Levende liv og levedyktige samfunn forutsetter ikke bare stabilt klima, det forutsetter også levende natur. Å stabilisere klimaet handler dypest sett om å ta vare på det naturmangfoldet som både menneskeheten og økosystemene er avhengige av. Å ta vare på naturen ved å ødelegge den gir ingen mening. La dette bli hørt!
