Historiene er mange, men en av de mest horrible er kvinnen som aldri før hadde hatt stegjern på bena, før hun bega seg mot toppen. Hun ligger der oppe i kulda fremdeles, etter å ha dødd av utmattelse. Antagelig ikke på grunn av stegjernene, men de var nok et symptom på hvor forferdelig galt det hele har tatt veien.
Guidefirmaene tjener store penger på virksomheten. Derfor er det også fristende å se mellom fingrene på kompetanse. Det er jo bare å sende med en ekstra sherpa, med enda flere oksygenflasker, som jo nedsetter reell høyde med flere tusen meter.
At man har klatret Everest sier ingenting om prestasjonen. Hvordan du nådde toppen sier alt. Stil altså. God stil vil si at du gjør jobben selv, og ikke betaler assistenter for å bære alt utstyret ditt og leie deg ned om noe går galt. En sherpa foran og en sherpa bak som slår opp teltet ditt og lager mat til deg. Det er 40 år siden denne toppen første gang ble besteget uten medbragt oksygen, og 200 klatrere har gjort det siden.
Sannsynligheten er vel liten for noen forandring. Barer og kafeer i Base Camp vil nok selge godt i mange år fremover, tross jordskjelv og fremtidige dødbringende ras. Og de som gjør grovjobben – legger opp tau til topps og sikrer isfallet; sherpane, vil nok fremdeles risikere livet for de slantene de får av penger.
Man kan jo bare håpe at menigmann her i vesten får øynene opp for galskapen, slik at færre inkompetente kla-trere med trang til å sette foten på verdens høyeste fjell, går på limpinnen og betaler de flere hundre tusen kronene som turen koster. Når det er sagt må det bemerkes at det også finnes svært kompetente klatrere som tar turen – heldigvis, så vi skal ikke skjære alle over en kam. All honnør til dere.
La verdens hvite mor motta verdige besøk av de klatrere som vet å sette pris på klatresportens dypeste ekthet.
Ha en verdifull sommer.
