Det er vel flere enn velkjente Stein P. Aasheim som har undret seg over hvorfor vi klatrer. Det virker jo så meningsløst, men akk så fantastisk. I Klatring 138 trykket vi en liten tekst som Aasheim har skrevet. Denne er det verdt å tenke mer på; bør vi gi et svar på spørsmålet om hvorfor vi klatrer?

Hvorfor klatre, spør du?
Fjellklatring foregår i skjæringspunktet mellom tyngdekraften og det overnaturlige. Det er noe magisk med å bevege seg i et landskap hvor det bare er edderkoppen som kan finne feste, og hvor det bare er ørnen som kan bygge bo.

Annonse

Fjellklatring finner sin mening i møtepunktet mellom skrekk og mestring, mellom fortvilelse og glede, mellom unnvikelse og vågemot. Du må kjenne på skrekken for å oppleve mestring. Du må kjenne på fortvilelsen for å oppleve gleden. Og du må risikere å tape for at det skal gi noen mening å våge.

Det er i overgangen mellom disse ytterpunktene at magien i tindesporten finner sted. For der oppstår også møtet mellom ditt eget lille jeg og livets egen mystikk.
Men så er det nettopp det som kjennetegner det magiske, at i det øyeblikket det blir forklart, i det det framstår som logisk, så forsvinner både magien og mystikken.

Så, hvorfor klatrer vi, spør du?

Mer enn dette kan jeg ikke si dere.