Ved fall på led blir som regel fall-lengden mye større enn runouten skulle tilsi. Er du en meter over bolten stopper du ikke før du er både to og tre meter under. Med to meters runout er det ikke uvanlig med fall på rundt åtte meter. Dette skyldes tauslakk, at sikrer slurer med bremsen og at sikrer dras etter når du bremser opp.
Sett nå at noe skjer med siste festepunkt under oppbremsing – at bolten eller slyngen ryker. Man håper da at neste bolt stopper fallet. Men står den nært nok til å gjøre det? Jeg mener at man ved majoriteten av tilfellene smeller rett i bakken. Enten direkte, uten at tauet i det hele tatt bremser fallet, eller etter at tauet har begynt å stramme seg. Dette skyldes den vanlige avstanden mellom bolter – særlig på klipperuter av kort eller moderat lengde.
Situasjonen er kanskje mer reell enn man skulle ønske. Man setter all sin lit til at den ene bolten og slyngen holder. Det vil si at karabinen ryker, sjansen for at bolten må holde, at begge karabinerne holder, at webbingen holder, og at ingen av karabinerne klipper seg ut. Oppi alt dette må selvfølgelig sikrer gjøre jobben sin.
Vips så er snapperen åpen. Karabineren tåler radikalt mye mindre i en slik tilstand – helt nede i 600 kg.
Karabinbrudd har jeg hørt flere tilfeller av. Det skal ikke mye til; stor belastning samtidig som snapperen er åpen. Hendelsesforløpet er gjerne slik: Slyngen legger seg inntil veggen, snapperen over en kant og taudraget drar slyngen til siden. Vips så er snapperen åpen. Karabineren tåler radikalt mye mindre i en slik tilstand – helt nede i 600 kg. Ligger den over en kant tåler den gjerne enda mindre. Fra Kalymnos har det hendte det for noen år siden at det ble satt bolter med feilproduksjon – og man ble frarådet å klatre på en mengde navngitte linjer. I Thailand smuldrer bolter som ikke er av titat opp pga korrosjon – jeg har selv flere ganger trukket bolter ut med hånda. Og her i Norge er det eksempler på at boltearbeidere ikke blander limet til limbolter riktig, slik at bolten rett og slett ikke sitter.
Jeg bare synes det er unødvendig med slike farer når man snakker sportsklatring.
«Klatring skal ikke være trygt», «klatring skal innebære risiko», «klatrer er selv ansvarlig», «du må selv vurdere om det som trygt å klatre ruta» – slike utsagn møtes man gjerne med når temaet tas opp. Jeg er ikke uenig i slike synspunkter. Jeg bare synes det er unødvendig med slike farer når man snakker sportsklatring. Naturlige linjer er etter mitt syn arenaen for å utfordre seg selv – et naturlig potensielt langt fall eller endog bakkefallpotensiale er noe man må møte om man ønsker å bestige spesielle ruter – slik har naturen skapt dem. Men la sportsklatringen være herlig fri fra reell ulykkesfare, her er det jo vi som setter boltene og som selv aktivt bestemmer farenivået.
Nå er det heldigvis slik at ulykkesfrekvensen innen klippeklatring er liten – det er den tryggeste delen av sporten, bortsett fra buldring. Men ulykker skjer og jeg mener vi må ha et mål om å eliminere så mye risiko som mulig. Det handler ikke om å fjerne spenningen – lange runouts kan man ha mange av, men da så høyt oppe i veggen at neste bolt stopper bakkefall – vel og merke om fallet er rent. På sva og i hyllete terreng er jo lange runouts farlig.
Dette innebærer altså tettere bolting; jeg mener at to av de innklippede boltene skal hindre bakkefall.
Ha en trygg sportsvinter!
