Via ferrata heter siste nyhet fra norsk fjellturisme. Fenomenet stammer fra første verdenskrig. Den gangen ble klatrestiene laget med tauverk og plank over Dolomittene i Italia. Hensikten var å frakte infanterister over farlige fjellpartier. De historietunge veiene står den dag i dag; ikke som krigsminner, men som attraksjoner. 

Nå har attraksjonen inntatt Norges fjellheim. Her lages de ikke for infanterister, men for turister. Hensynet er ikke lenger nasjonens beste, men profitt for den lokale befolkningen. Resultatet blir skreddersydde klatrestier til folket. Selv de uten klatreerfaring kan få prøve seg i veggen. 

Annonse

Neste år står en av Østlandets mest verneverdige fjell for tur. Fjellet ligger i Sigdal og heter Andersnatten. Sommeren 2021 skal en via ferrata stå klar på den ikoniske østveggen. Men mange i klatremiljøet har satt seg på bakbeina

Fjellet bærer mye historie. Østveggen er gjort landskjent av maleren og sigdølingen Theodor Kittelsen. Som sådan er fjellet del av Norges nasjonalromantiske kulturarv. I tillegg var fjellet opprinnelig en testarena forbeholdt de mest vågale klatrerne. Marius Morstad har førstebesteget mange av rutene der. Noen av hans ni liv ligger igjen i veggen. Mange av de gamle rutene krever mye. Flere partier er sparsomt sikret. Stedvis er det ingen rom for feil. Et fall på feil sted koster flere av dine ni liv. 

Naturfilosofien til Arne Næss har satt sitt preg på Andersnatten. Klatringen skulle foregå på naturens premisser. Man klatret på det naturen bød på, både av håndtak og av sikringsmuligheter. I alle fall så langt det lot seg gjøre. En og annen bolt ble det satt, men sterk i sjelen måtte du være. Andersnatten skulle ikke være for pyser. De med dårlige nerver fikk holde seg hjemme.

I vår tid har både normalen og normene forskjøvet seg. Der fjellet ikke byr på sikringsmuligheter, er det blitt stuerent å borre sportsruter. Dermed er fjellet blitt åpent for flere. Selv Andersnatten har fått tre lengre sportsruter på sjuertallet (og ei rute som er enda vanskeligere midt oppi via ferrata-traseen). Og nå som fjellet er åpent for sportsklatring, står døren på vidt gap. Turister opp en via ferrata kan virke som et naturlig neste steg.

«Sigdal Aktiv» heter det lokale selskapet bak Andersnattens via ferrata. De har en aktivitetspark i omegn. Her kan du bestille gøyale opplevelser: Actionfylt rafting, fartsfylt gokart, stående padling, villreinsafari og teambuilding. Neste års via ferrata blir toppen av opplevelseskaka - en nervepirrende tur opp selveste Andersnatten. Og til alt bråket fra klatremiljøet, spør selskapet med rette: Hvorfor er via ferrata galt når bolter er greit? 

Inngrepets omfang er blitt nevnt. Via ferrata er et naturinngrep norsk fjellturisme knapt har sett maken til. Bolter er som skjorteknapper å regne i forhold til jernbøyler, plattinger og stålwire. Men likevel mangler poenget overbevisningskraft. Skadeomfanget spørs på øyet som ser, heter det tilbake. Noen mener til og med at bolter er steget for langt. Estetikk er og blir en smakssak

Men en viktigere grunn overses. Bare fordi Andersnatten har hundrevis av bolter i seg, betyr ikke det at via ferrata har grønt lys. Bolter og jernbøyler lar seg ikke sammenligne. Motivene bak er vidt forskjellige. Andersnattens tre sportsruter var utviklet av sportsklatrere, for sportsklatrere. Sånn sett uttrykker rutene sportsklatringens ånd. Derimot stiller via ferrata i en klasse for seg. Klatrestien er et «opplevelsesprodukt» utviklet av lokale forretningsfolk. 1000,- kroner skal det visstnok koste for høydeopplevelsen. Og her ligger problemet: Fjellet blir å ligne en salgsvare for betalingsvillige turister. 

Personlig er jeg ikke prinsipielt imot via ferrata. Men denne «varegjøringen» av fjellet uroer meg. Særlig når det gjelder et såpass historietungt nasjonalikon som Andersnatten. 

La meg antyde grunnen til uroen med en refleksjon. Tenk over følgende: Hva skiller Andersnatten fra Tusenfryd? Først virker sammenligningen fjern. Andersnatten er et fjell, og fjell er ingen fornøyelsespark. «Den hvite stripa» opp Andersnatten er ingen karusell. Sukkerspinn får man heller ikke kjøpt. Hvis ruta ikke leverer varene, finnes ingen kundeservice. Andersnatten er ingen vare, enkelt og greit. Tusenfryd er derimot en vare, et opplevelsesprodukt du betaler for. 

Allikevel begynner de to å bli urovekkende like. Særlig når en via ferrata oppføres av en lokal bedrift, i håp om å drive høydebutikk. Hvilken fundamental forskjell gjenstår da mellom Andersnattens via ferrata og SpaceShot på Tusenfryd? Begge er attraksjoner tross alt; skreddersydde opplevelser for et betalende publikum. Dermed får Andersnatten en språkdrakt som minner om en fornøyelsespark. 

Er det egentlig en god idé å utsmykke Andersnatten med en høydeattraksjon? For å avgjøre om idéen fortjener å bli virkelig, vil jeg fordype motivene og tankegodset som ligger bak idéen. Dersom idégrunnlaget skurrer, er idéen tvilsom i beste fall. 

Hva er så motivet for å ville åpne Andersnatten dører på vidt gap? Motivene er åpenbart verken naturhensyn eller naturvern. Snarere er motivet et lokalt ønske om å bygge merkevaren «opplev Sigdal». Men idéen om å avgjøre fjellets inventar med profitthensyn, er kun ett symptom på et spindelvev av tvilsomme idéer. 

Motivet er symptomatisk for en såkalt «markedsliberal» tenkemåte. Logikken er enkel: Alt bør gjøres til gjenstand for kjøp og salg. Goder man ellers ikke får kjøpt for penger, som for eksempel vennskap, kjærlighet og naturopplevelser, bør gjøres om til forbruksvarer, eller «opplevelsesprodukter». 

Baktanken er at markedet skal ta hånd om hvert tenkelige behov. Det skal finnes produkter for hele behovspyramiden til Abraham Maslow. Produkter skal gi en opplevelse av sosial tilhørighet, anerkjennelse og selvrealisering. Alle skal ivaretas på alle mulige måter, så lenge man betaler for seg. Etikken her er enkel: «You name it, we’ll sell it». Alt som er god butikk, har folket godt av. Og når det vises interesse for via ferrata, så betyr det at folket trenger høydeopplevelser. 

Slik tenkning underbygger den moderne tilværelsens livsoppskrift. Veien til lykken er brolagt med uavbrutt forbruk. Det gjelder å forsyne seg grådig av livets koldtbord. Gode liv har dem som har opplevd mest, sett mest, reist og smakt mest. Med disse livsnyter-brillene på, blir Andersnattens via ferrata seende ut som en god fornøyelse – en fristelse man nødig vil gå glipp av. Sett slik gir det mening å drive fornøyelsespark på Andersnatten. 

Idébakgrunnen trenger ingen nøyere utpensling. Bildet er klart nok til at vi kan skimte en urovekkende trend. Naturen trender mot å bli en forbruksarena der opplevelser skreddersys og tilrettelegges for alle og enhver. Alle skal få. Derfor må naturen «bjuda på» alle sine muligheter. Hvorfor ikke gondol opp og ned? Eller hva med ølservering underveis og badestamp på toppen? Denne trenden kan vi kalle for «gondoliseringen av fjellheimen». Og det eneste som styrer gondoliseringen, er for øyeblikket lokale ildsjelers karisma, kapital og teknologi. 

Hva er så galt med en gondolisert fjellheim? kan man lure på. Hvorfor ikke kjøre på med chipping av tak, jernstiger og gondoler? Hvorfor er det bedre med kaffe på termos enn skjenkestue på toppen? Hvor ligger problemet med en skreddersydd Andersnatten? Er det ikke bra å gi så mange som mulig adgang til østveggen? Og hvorfor er platting i veggen «rasering» fremfor «oppgradering»?

Problemet ligger i hva som går tapt. En vesentlig idé i klatringens ryggrad er truet. Fjellet skal være en dannelsesarena; et åsted som finsliper vår karakter, og ikke et kjøpesenter der folk legger igjen penger. Skal du til topps, behøver du hva grekerne kalte «dyd», kvaliteter som gjør deg til et bunnsolid menneske. Du må vise deg verdig ved å oppvise både mot, klokskap og varsomhet. Du skal returnere som et bedre menneske; mer stødig, forbilledlig og velutviklet. Det skal være utenkelig å se vesentlige likheter mellom Andersnatten og Tusenfryd. 

Til dette kan man protestere: En via ferrata er da mye mer enn en høydeattraksjon. Den krever sitt, særlig for de utrente med høydeskrekk. De òg må holde hodet kaldt for ikke å stivne i dødsangst. Også de må grave dypt i seg selv. Dermed er via ferrata i tråd med hva klatring burde handle om.

Joda, en via ferrata byr òg på sine mestringserfaringer. Men tapserfaringen stikker dypere. Naturerfaringen går også tapt, særlig når en via ferrata dukker opp på sagnomsuste fjell som Andersnatten. Slike fjell har en storhet over seg som stiller mennesket i et bestemt lys. 

Steder som Andersnatten bør åpne oss for hva filosofen Immanuel Kant kalte for naturens «sublime» karakter. I østveggen kan vi erfare en voldsomhet som overgår fatteevnen, en beundring og aktelse av noe ubegripelig storslagent og fryktinngytende. Slike steder er som vinduer ut mot naturens allmektighet. Møter som dette gir mennesket en respekt for naturen. Mennesket blir den underlegne, og fjellet den overlegne. Andersnatten blir den mektigere part, den mennesket må orientere sine behov og ønsker etter. Med andre ord, fjellet fremmer et virkelighetsnært natursyn.

En via ferrata er alt annet enn et møte med det sublime. Opplevelsen skal tross alt være kundevennlig, og brukervennligheten blender oss for fjellets mektige karakter. Fjellet går fra å være en dannelsesarena, til en opplevelsesarena spekket med fornøyelser, attraksjoner, forbruk og underholdning. 

Men hvorfor er denne sublime erfaringen så verdifull da? kan man innvende. Hvorfor kan ikke fjellet tilby både de mest sublime erfaringene, den fornøyelige Tusenfryd-stemningen og alt imellom? 

Slike harmonisøkende løsningsforslag virker fornuftige - alle får sine ønsker oppfylt. Men forslaget er ikke harmløst. Det beror på et kynisk natursyn. Fjellet skal bøye seg for brukernes vilje. Det skal stilles til rådighet for å tilfredsstille våre mangfoldige behov. Østveggen skal være der, for meg, «on demand». Fjellet blir et speil på menneskets ønsker, aspirasjoner og fantasier. Problemet er altså natursynet dette fremmer - at fjell og natur eksisterer for å dekke menneskers opplevelsestrang.

Ingen har godt av et slikt natursyn. Legg bare merke til hva det gjør med hodene våre. Psykologisk sett åpner ikke natursynet for dannelse. Tvert imot åpner det for en regresjon, et forfall i vår mentale modning. Fjellheimen synes å være der for å tilfredsstille våre behov. Denne måten å oppfatte omverden på – både naturen og andre mennesker - fostrer en selvsentrert ønsketenkning som hører barneårene til. En blir fiksert på seg selv og sine egne umiddelbare behov, akkurat som barnet på mors bryst. Naturforholdet blir som et mor-barn-forhold. Mor natur er der for å blidgjør meg. Får ikke jeg oppvartningen jeg har krav på, protesterer jeg i skuffelse, koker av forakt og hikster i gråt. Likevel er naturen alltid der for meg, til tross min motstand, klar til å ta meg imot. Et slikt naturforhold er like umodent som det er virkelighetsfjernt.

Hittil har jeg skissert farene av en overtilgjengelig fjellheim. Skissen lyder som følger: «Vår trang til å skreddersy fjell og natur etter våre behov, virker ødeleggende på oss selv.» Motivet bak har jeg kalt opplevelsestrang. Vi kan nå se at denne trangen til å oppleve naturen, også er trangen til å ødelegge naturen. Bulldoseren er et passende symbol her, fordi den både tilrettelegger og ødelegger naturen. Terrenget jevnes med jorden. Landskapet havner bokstavelig talt under våre føtter. Floraen som gir stedet sin karakter, forsvinner. Hele stedsopplevelsen forringes. Tilbake står et slags ikke-sted, et areal vi mennesker kan bruke til det vi mener er verdiskapning.

Via ferrata er mer enn metallbøyler, plank og stålwire. Det former måten vi omgås og erfarer stedet. Og jeg frykter at en via ferrata får en bulldosereffekt på Andersnatten, slik at stedets egenart går tapt. Tilbake står et naturfiendtlig fantasibilde, en morsfigur av et fjell som er til for vår skyld. Et slikt naturblikk og en slik stedserfaring gjør ingen godt. Særlig ikke nå, i vår tid, med naturødeleggelser verden knapt har sett maken til.

Både lokalklubber og Norges Klatreforbund bør enes om dette: Vi må tilrettelegge for naturmøter der vi påtreffer naturens sublime karakter, og fjellferdsel som fremmer omhu, varsomhet og respekt for naturen. Fjellet er ingen fornøyelsespark, ingen kjøpesenter, ingen ettergivende morsfigur som gir og gir, uten selv å kreve noe tilbake. 

Idéer må tas alvorlig. De blir fort virkelige. Andersnattens via ferrata er bare en idé, for øyeblikket. Snart blir den virkelig. I mellomtiden er det betimelig å sitere Stetind-erklæringen, et øko-filosofisk manifest. Det fanger klatringens ånd og aspirasjoner. En smakebit taler for seg:

«Vi vil
Arbeide for en fornyet forståelse
av forholdet mellom natur og menneske

La denne forståelsen prege våre valg,
både som enkeltmennesker og som fellesskap 

[…]

Menneskets muligheter er store, både til å skape og legge øde.
Vi vil i denne skjebnetid vise ansvar og forplikte oss
til en tenke- og levemåte som tjener livet.»

Emil Faugli (31)

Filosof og klatreinstruktør for Klatreverket i Oslo.  

Klatret siden 2011, driver med sportsklatring, fjellklatring og buldring. Har klatret rutene Andersnatten 2000, Den svarte stripa, Eira og Den hvite stripa på Andersnatten

Emil Faugli Andersnatten
Foto: Privat