Eira (7+) på Andersnatten

Thomas Horgen og Jon Olav Grepstad har pussa fram og bolta en ny rute på Andersnatten, som de førstebesteg våren 2020.

Sist oppdatert 30. september 2020 kl 12.59
Thomas Horgen, Jon Olav Grepstad, Eira, Andersnatten
Thomas Horgen og Jon Olav Grepstad er karene bak Eira (7+) på Andersnatten. Foto: selfie.

Emneknaggen #makeandersnattengreatagain florerte på enkelte sosiale medium, og de vil gjerne få flere folk til å klatre på Andersnatten. 

Målet var å finne en linje på rundt grad 6, men det ble til slutt 7+. 

Eira er rett til høyre for Passo Doble (7+, mix) og venstre for Direkte fra sofaen (7-, nat). Det er fire andre ruter til høyre igjen for Eira. Du kan laste ned miniføreren for Eira nederst i artikkelen. 

Andersnatten, Thomas Kleiven
Andersnatten er et majestetisk fjellformasjon i Eggedal. Foto: Thomas Kleiven

–  Når så dere ut linja første gang? Hvor lang tid brukte dere på å renske og pusse fram ruta? 
–  Vi dro til Andersnatten med mål om å finne en episk kul linje, rundt grad 6. Det skulle bli østlandets nye klassiker. Det hele var inspirert av Jon Olavs reise til Verdon, og en helt episk giring etter det. Vi studerte veggen fra flere vinkler og avstander, og ble ganske raskt enige om hvor ruta skulle toppe ut, og brukte egentlig bare tyngdekraften for å vise veien ned derfra. Den går ikke helt rett opp, men vi føler linja er ganske tydelig. Ingen av oss husker når vi starta, men bildematerialet på telefonen sier at første tur var 3.juni 2017. Etter det har vi vært der en ganske mange helger, men i 2018 stod prosjektet litt stille på grunn av jobb, sier Horgen. 
– Var det mye å pussing og rensing av ruta? 
–  Ja, det har vært mye å pusse og rense. Vi har jo gått opp alle gangene med alt det vi trenger. Det var først i 2019 at vi lot det henge tau ned hele linja så vi kunne ta kortere og "lettere" økter i veggen. Det veier jo litt når man skal drasse med seg to til fire 60m semistatiske tau, arbeidsseler, brekkjern, drill, sag, limpistol, bolter og kanskje presse inn en snickers og litt vann i tillegg. Også blir jo øktene i veggen lange, det er ikke sånn at du firer deg til bakken for å spise nista.  

Men, ja, vi har tatt ut en del løse steiner, og pussa mye mose. Ikke forvent mosefri klatring og tick-merker, det er ikke helt så mosefri som lokalcragget. Stålbørste fra biltema er fortsatt best, selv om Jordan sin "hestebørste" som vi kaller den også er bra, forteller Horgen videre. 

IMG_4975
Pussing av ruta. Foto: Jon Olav Grepstad

– Hvilken grad trodde dere det ville bli?
–  Gradsmessig hadde vi lyst til å lage en superklassiker på seksertallet. Vi tenkte vi lenge at vi kom til å ende opp på den harde delen av seksertallet, men den drømmen brast da vi kom til det som i dag er femte taulengde. Her fant vi ingen logisk eller enkel vei utenom vanskelighetene. Videre ble drømmen lagt fullstendig i grus da vi pusset frem fjerde og etterhvert tredje taulengde. Alle disse er 7+ tror vi. Det er vanskelig å si sikkert. Ingen er så gode på sva som de var i gamledager. 

Vi tenker at graden kan stemme sånn høvelig bra når Paula Voldner meldte om at hun måtte snu capsen bak frem for å komme tett nok på svaet på fjerde taulengde. Paula er jo ganske så flink på sånne ting, så da er det i hvert fall ikke supersoft. Vi var jo redd for at vi hadde blitt både svake og litt pysete, og dermed gradert helt feil. Under første forsøk på førstebestigningen oppdaget vi for øvrig at siste taulengde var et par knepp hardere enn vi huska fra tre år tilbake. Dette var faktisk første stedet Jon Olav kom til kort under dette første forsøket. Jeg hadde falt av lasset allerede på fjerde taulengde, og følte meg mer som en byrde enn hjelp i forsøket. I ettertid har vi fått tilbakemelding fra andre som har prøvd seg om at denne siste taulengden kan være nærmere 8-. Selv er vi ikke helt enige i det, men det er vanskelig å finne alle takene på aréten oppi der. Også er man jo litt kjørt i både fingre, tær og hode når man kommer hit, sier Horgen.  

– Forøvrig vet vi bare om Paula Voldner og Torstein Øygarden som har gått den på blikk. Noen flere har prøvd, men falt av en eller annen plass, sier Horgen. 

IMG_20200809_162639
Paula Voldner og Torstein Øygarden har andre fribestigning av Eira.

– Er det hardt eller soft gradert?
– Jeg vet ikke om den er soft eller hard for graden. Kan jeg si at den kanskje står i stil til de andre rutene der? Om jeg skal si noe om graden vil jeg kanskje si at den er vanskelig, ikke hard eller soft. For meg er det forskjell på en hard 7+ og en vanskelig 7+. Eira krever at du kan stå på beina, og du får ganske lite igjen for å klare å dra deg gjennom bratta på en 7c+ på et av landets innendørssentre, sier Horgen. 

– Hva er kjennetegnene og karakteristika på ruta? 
– Den starter som et enkelt sva og endrer seg ganske raskt til å bli et litt mer teknisk sva. Den blir nesten helt vertikal når den går ut et lite overheng, etter dette er det teknisk og morsom klatring. Man må bruke takene og strukturene på morsomme måter, og noen ganger må du bare ha trua på at fottaket faktisk ER der, og at du KAN stå på det. Den har liksom alt. Det er sva, det er veggklatring, det er et par-tre små overheng der, litt traversering, litt dieder og litt aréte klatring. Den har til og med en liten sekvens som føles litt som nedklatring, sier Horgen entusiastisk. 

IMG_1941
Jon Olav Grepstad på Eira. Foto: Thomas Horgen

– Er Eira helbolta? 
– Ja, ruta er helbolta. Vi vurderte om den skulle være miks. Det ville jo stått litt i stil til mange av de andre rutene der. Men, desto mer vi så på det desto mer enige ble vi om å helbolte. For oss er miks fint hvis det er innslag av bolter. Da har man med seg et slags fullt kilerack, også klipper man de få boltene som dukker opp. Om Eira skulle vært miks hadde kanskje én av ti sikringer vært naturlige, mens de ni andre ville vært bolter. Da syntes vi at miks mister litt av sjarmen. Så ja, ruta er helbolta, og rigget med rapellfester på alle standplasser. Alle standplasser har hyller, men de er nok så små at vi trygt kan si at det er hengende stand på så godt som alle. Det er også limbolter hele veien. Helst ikke spør om hvorfor vi valgte å bruke lim, bare sett pris på resultatet. Vii bolta den med tanke på egen psyke. Det er litt lenger mellom boltene er der er lettere, og litt tettere der det er hardt. I tillegg er det ett sted det ofte er litt vått så der har vi lagt på en strategisk plassert bolt slik at fransk-fri skal være mulig. Den er 100% gåbar når det er litt vått forøvrig! Det er femte taulengde, og man kan unngå alle de våte takene. Bare hold hodet kaldt, sier Horgen. 

– Ut ifra ruta dere har etablert, så dere åpenbare nye linjer som man kunne pusse frem?

–   Andersnatten er en perle. Virkelig. Den ligger der som en ensom majestet i Eggedal, langt fra folk og fe - Thomas Horgen. 

Det er en del linjer som er gått der, og de er beskrevet i diverse førerverk. Riktignok er det litt vanskelig å finne god informasjon da førerne som har blitt laget de siste årene er rimelig...hva skal man si...rævva. Potensialet for flere ruter er definitivt tilstede, men det er klart at Morstad og de andre heltene fra hine hårde dager har gått de mest opplagte linjene i hovedveggen. Det er muligheter på sidene, men det blir nok lengre mellom de fine taulengdene og rutene får i større grad innslag av hyller. Jeg tipper dog at hvis noen har lyst og inspirasjon kan man fint lage et knippe enklere naturlig sikrede eller miksruter til høyre for Eira. Det som er sikkert er at det er mange kule formasjoner oppi der, men det er kanskje vanskeligere å linke sammen en kontinuerlig kul linje fra bunn til topps. Det største spørsmålet er jo om folk gidder å lage noe eller bare gjøre en heltemodig førstebestigning. Jan Petter Brenfelt laget jo Andersnatten 2000 i ca år 2000, Olav Vestlie laget Den svarte stripa rundt 2010 kanskje, også kom Eira nå som et tilskudd nå i 2020. Man kan ikke akkurat si at det er stor utviklingsaktivitet der oppe, sier Horgen. 

Han forteller videre om andre muligheter på Andersnatten

–  Andersnatten har riktignok ikke bare hovedveggen! Det er en langt mer tilgjengelig vegg like ved parkeringen. Her er det muligheter for kortere ting, og det er muligheter for hardere ting. Det er også et enormt buldrepotensiale. Jon Olav og jeg har til og med brukt Andersnatten som destinasjon for kortreiste rando-turer på vinteren. Det anbefales! Også er jo Den Hvite Stripa en ultra-klassiker på vinteren de årene den bygger seg stor nok, forteller Horgen entusiastisk. 

– Og sist men ikke minst, synes du ruta er fin? (kanskje litt ledende spørsmål men.) 
– Nei ruta er ikke fin... JO, selvsagt er den fin! Den er til og med oppkalt etter datteren til Jon Olav, så fin er den! Vil ville jo ikke investert massevis av timer og penger for å lage en dårlig eller stygg rute. Vi har lagt mye arbeid slik at klatringen følger en naturlig linje, pussa mye mose og fjerna mye stein. I tillegg har vi brukt en del tid på å sette boltene på rett plass. Vi ville lage en rute som kunne bli stående uendret i mange år. Vi digger ruta, og alle de andre som har gått den er fulle av lovord. Det føles litt som der Den Hvite Stripa møter Pinslibeisen (7/7+) på Hellerud og Prosessen (7+/8-) på Hauktjern. Den har alt, og krever at du kan klatre. Både fingre og tær får kjørt seg, poengterer Horgen.

Her kan du laste ned miniføreren for Eira.  

Publisert 30. september 2020 kl 12.59
Sist oppdatert 30. september 2020 kl 12.59
annonse
Relaterte artikler
annonse

Norsk-klatring.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Tore Meirik

Kommersiell leder: Alexander Hagen