Om graviditet og klatring

«For a female climber, starting a family was widely seen as not only a career killer, but also a lifestyle-destroying choice.»

Dette er kanskje overdrevet for de aller fleste av oss som ikke lever av å klatre harde ruter, men til en viss grad er det vel mulig å kjenne seg igjen: du må dele kroppen din med en annet menneske, og du må gi opp mye av fritiden din som kunne ha gått med til å klatre eller trene. Rodden skriver om frykten for å bli droppet av sponsorer, og hvordan det å bli gravid ble sett på som et problem. Hennes løsning ble å prate om det. På sosiale medier skrev hun åpenhjertig om tankene sine omkring temaet, og hun forteller at hun ble kontaktet av flere atleter som – uansett idrett – ville ha råd om hvordan de kunne beholde sine egne karrierer.

Jeg tok en prat med noen av våre egne sterke damer. Noen som snart skal få et barn, og noen som allerede har blitt mor. Alle har klatret i minst ti år før de ble gravide, og de er noen av våre aller fremste buldrere, sportsklatrere, storveggsklatrere og tradklatrere. Flere av dem har konkurrert og oppnådd svært gode resultater, og alle er kjent for å være over middels gira, sterke og dedikerte klatrere.

Jeg spurte dem om trivielle ting som om hvordan gravidselene er og hvordan de trener, til de litt større tingene som hvordan det påvirker psyken og om lysten til å klatre er like sterk. Her er noen av svarene jeg fikk:

Caroline Løftingsmo (uke 34):

Jeg har aldri tenkt tanken på å utsette et svangerskap på grunnlag av at jeg vil gjennomføre noen klatrerelaterte prosjekter først. Jeg føler at jeg har brukt årene mine godt, hvis man kan si det på den måten. Jeg har reist på mange fine turer og opplevd mye variert klatring. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært på min siste klatretur. Både jeg og min partner er klatrere, så det ligger i kortene at vi legger feriene til steder med klatring og surf.

Det blir nok fort noen turer til Font eller lignende familievennlige steder. Bohuslän er jo i og for seg et familievennlig sted, så litt trad blir det nok. Jeg kan jo merke at jeg generelt blir litt feigere med årene, og at det også blir påvirket av svangerskapet. Akkurat hvordan jeg kommer til å bli som mor vet jeg jo ikke, men jeg ser ikke for meg at jeg vil utsette meg for alt for mye risiko. På den annen side kjenner jeg jo at det er godt å "leve litt på kanten", men jeg kjenner mine egne begrensninger godt og kommer nok til å forholde meg til de i stor grad. Tipper jeg kommer til å holde meg på ganske lave grader og nyte opplevelsen med familien, mer enn å pushe mine egne grenser når det gjelder grader og risiko.

Gravidselen jeg har brukt fra Petzl er ganske kjip. Fikk prøve en Beal sele, som jeg likte veldig godt, som det var mye mer komfortabelt å bli firt ned i. Følte at jeg satt mye bedre i den, i stedet for å bli hengende som en potetsekk.

Se også: Test av kropsseler

Hvis jeg kjenner på savnet etter å være sterk og gå en spesifikk rute, kan jeg enkelt tenke at linjen, steinen eller fjellet ikke går noe sted, så det er jo bare å trene seg opp og stikke dit hvis jeg virkelig vil en eller annen gang!

Jeg blir veldig glad de dagene jeg får klatret. For øyeblikket bor vi på et sted der det ikke er veldig kort vei til senteret, dermed får jeg ikke klatret like mye som jeg ønsker. Vi har en buldrevegg i låven, men den ble rett og slett alt for bratt og tung. Magemusklene forsvinner jo i stor grad, så topptau på vertikal vegg har vært den beste formen for bevegelse for min del, sammen med fine gåturer i naturen. Jeg har opplevd å få en del vondt i bekkenet ved visse bevegelser i veggen og særlig hvis det blir litt bratt og jeg må trekke med tærne, så det må jeg bare holde meg unna. Hvis jeg pusher det, kan jeg ende opp med å ha ganske vondt dagen etter. 

Eller funker kroppen greit. Har god matlyst og får rørt på meg. Nå mot slutten merker jeg dog at jeg trenger mer hvile, så blir litt rolige dager.

For meg ser jeg på det å bli mor som en større ting enn å gå et prosjekt eller bestige et fjell. Eller, sagt på en annen måte, det å bli mor er som å bestige et fjell i seg selv. Det er, slik jeg har forstått det, bare begynnelsen på en lang ekspedisjon med opp- og nedturer. Det er jo masse spenning bare i det!

Hvis jeg kjenner på savnet etter å være sterk og gå en spesifikk rute, kan jeg enkelt tenke at linjen, steinen eller fjellet ikke går noe sted, så det er jo bare å trene seg opp og stikke dit hvis jeg virkelig vil en eller annen gang! Dessuten er jeg nok generelt sett mer orientert mot natur / kulturopplevelsen og det sosiale rundt klatring heller enn selve bestigningene. Når det er sagt, er det jo klart jeg liker å føle meg sterk og gå ting. Jeg husker jeg slet litt i begynnelsen av svangerskapet da jeg begynte å legge på meg. Jeg følte jeg ikke fikk til noen ting, at jeg ikke hadde kontroll på armer og ben i veggen og at jeg selv mente at jeg burde være flinkere og sterkere enn jeg var. Sammenligning med tidligere versjon av seg selv eller andre er det verste jeg gjør mot meg selv. Som regel klarer jeg fort å snu fokuset, heldigvis, men av og til trenger jeg litt oppmuntring fra de rundt meg.

Hannah Midtbø (uke 32):

Det å finne et riktig tidspunkt å få barn på tror jeg er vanskelig, og jeg tror i grunn man aldri blir helt klar for å bli foreldre. Det å bære fram et barn påvirker selvfølgelig klatringen, likevel føler jeg at jeg allerede har opplevd mye med sporten og er klar for et nytt kapittel.

Jeg begynte å klatre da jeg var 10-11 år gammel, og jeg er glad for hvor stor del klatring har hatt i livet mitt de siste 20 årene. Klatringen har vokst med meg, formet meg som person og naturlig endret seg i takt med det som har motivert meg innenfor sporten. Jeg har drevet aktivt med konkurranseklatring samtidig som jeg har reist på lange turer verden over, fått prosjektert, gått ruter og buldere jeg tidligere bare kunne drømme om. Dette har vært min store drøm og jeg er glad for at jeg valgte å følge hjertet og levde drømmen ut. Selv om det er masse mer jeg vil oppleve med klatringen har jeg de siste par årene kjent et behov for å gjøre noe nytt og at det jeg tidligere ble motivert av ikke har gitt meg samme glede. Det å få et barn å dele fokuset med tror jeg kan gi nytt liv i lidenskapen.

I oppveksten min dro vi på klatreturer med familien. Jeg husker spesielt sommerferiene da vi år etter år kjørte gjennom Europa med fullpakket bil for å oppleve små klatreperler i vakre Sør-Europa. Dette er noe som både dyrket klatreglede samtidig som det knyttet familien sammen. Uten dette tror jeg ikke klatring hadde vært en så stor del av meg. Jeg ønsker å legge til rette for at mine egne barn skal kunne oppleve den samme kjærligheten for sporten som jeg har.

Uten klatringen hadde jeg nok kjent et sterkere behov for å stifte familie tidligere. Jeg er heldigvis glad for hvordan livet mitt har formet seg rundt klatring, og at alt er blitt som det er blitt. Jeg gleder meg til å tre inn i klatringen på nytt, denne gangen som mor.

Det har aldri vært et alternativ for meg å ikke trene

Det å klatre med en tyngre kropp er nok det mange forbinder med det verste ved å gå gravid. Utenom kvalmen er det for min del delte magemuskler som utgjør den største utfordringen når det kommer til trening. Særlig nå som magen virkelig begynner å ta form. Strammer jeg bukmusklene presses bukinnholdet som en svær bul mot midten av magen. Det kan nok minne om et stort brokk. De som opplever delte magemuskler bør unngå å gjøre aktivitet der magen buler for mye for å hindre varige skader i bukmuskulaturen. Det gjør at mye av klatringen min blir begrenset til stadig mindre bratte vinkler og til å holde bena på veggen.

Jeg buldret cirka fire måneder ut i graviditeten, men i etterpåklokskapens navn ville jeg nok avsluttet med dette tidligere. Jeg trodde i utgangspunktet at ukontrollerte fall var det eneste som potensielt kunne være skadelig for fosteret. Da jeg fikk vite at økt buktrykk, som ved kontrollert hopp ned fra et bulder, kan gjøre at morkaken løsner fra livmoren, avsluttet jeg med vanlig buldring. Når det er sagt er det umulig å si hva som er greit og ikke.

Det er dessverre lite informasjon tilgjengelig, og man får like mange ulike svar som antall fagpersoner man spør. Selv om det neppe vil være en god ide å starte med buldring i det man blir gravid, vil nok erfaring og utgangspunkt være individuelt for hvor mye man tåler.

For min del har det vært viktig å akseptere at kroppen går inn i en ny modus. Dette er ikke tiden man skal nå nye høyder idrettslig. Jeg er glad for at jeg har klart å senke forventningene til meg selv. Gleden av å klatre og å være i bevegelse har i seg selv vært bra nok.

Det har aldri vært et alternativ for meg å ikke trene. Men varierende dagsform med kvalme, trøtthet, en kropp som blir tyngre for hver økt som går og bevegelser som begrenses av manglende bukmuskulatur gjør at det er utfordrende å planlegge trening. Treningen min har endret seg gjennom hele svangerskapet. De første månedene hadde jeg ingen klare begrensninger annet enn mye kvalme. De siste ukene har øktene jevnt over blitt kortere, klatremessig dreid seg rundt topptau, lave buldere og mye dødheng.

Det å vedlikeholde fingerstyrke har helt klart vært den viktigste prioriteten for min del. Når det kommer til overarmstrening har jeg måtte finne kreative løsninger for å unngå for høy aktivering av buk. Lock-off´s- og pullups-trening med bena på en stol, strikk eller en person som holder, har vært løsningen for meg. Min erfaring er at alle opplever graviditeten veldig ulikt, og selv om det er fint å dele forskjellige opplevelser, tror jeg det viktigste er at alle finner sin egen måte å komme seg best mulig gjennom disse ni hormonfylte månedene på.

Se også: Svanger etter klatring

Eline Næsheim (sønn på 9 måneder):

Jeg har kronisk dårlig tid som småbarnsmor, men fikk litt tid etter Leo hadde sovnet. Synes det var så fint at temaet belyses at jeg gjerne vil bidra!

Jeg har utømmelig med mål og steder jeg gjerne skulle reist til og ruter jeg ville prøvd, særlig siden jeg akkurat er ferdig med en lang og krevende utdannelse, men vet ikke om målene ville blitt færre hvis jeg hadde latt det gå noen år. Man kan ikke planlegge alt i livet, og timingen ville aldri blitt perfekt uansett. Er nok noen høye vegger jeg gjerne skulle besteget som jeg må vente med noen år eller la forbli med drømmen, men mye er fortsatt mulig, tror jeg.

Etter jeg var med i NM fikk jeg vondt i et håndledd. Hadde nesten ikke sovet dagene før og fikk ikke varmet opp skikkelig før finaleruta fordi jeg måtte amme i isolatet. Kanskje ikke et sjakktrekk å delta i NM så raskt etter fødsel men det var utrolig gøy!

Jeg har helt instinktivt fått en større frykt for å skade meg etter fødselen og etter å bli mor. Mangel på irrasjonell frykt har kanskje vært en av mine sterkeste sider som tauklatrer. Merket allerede i graviditeten at jeg plutselig var blitt redd for høyder! Klatret topptau i Spania da jeg var rundt 7 måneder på vei, og i løpet av turen ble det mer og mer nervepirrende bare å snu og bli firt ned. Hvis det var litt ekstra luftig på toppen var det nesten uutholdelig og jeg sjekket knuten min mange ganger. Allikevel var jeg veldig tidlig på, ledet min første sportsrute ute 2-3 uker etter fødselen. Det var en 6c med store runouts som jeg hadde øvd inn flere ganger på topptau, det ville vært helt uaktuelt å falle og jeg var livredd!

Tradklatring er kanskje noe av det jeg har savnet mest etter at jeg ble gravid. Har ikke hatt så mye mulighet til det foreløpig etter fødselen, men vi hadde tre eventyrlige dager i Bohuslän i sommer, da gutten var ca to måneder. Bohuslän er perfekt for topptauklatring, noe som passer bra for en barselkvinne. Klarte ikke holde helt igjen, siste dagen ledet jeg 7+ onsight. Tror det hjalp på oppdriften at jeg hadde lite lyst til å falle!

På buldring var jeg håpløs, psyket helt ut på ukontrollerte flytt og dårlige tak og klatret alltid ned fordi jeg følte at kroppen ikke ville tåle å falle. Psyket ut mange ganger hvis det begynte å bli litt høyt og jeg hadde litt lite margin på flyttene. Nå, 9 måneder etter fødselen, kan jeg slappe litt mer av men liker fortsatt ikke å falle fra toppen av buldere, klatrer heller ned.

(Eline fikk femte plass i NM i ledklatring i Oslo november 2019. Hun bar rundt på sin vesle 6 måneder gamle sønn inne i isolatet).

Gravidselene er litt kjipe. De gnager opp i rumpa og skjærer inn på siden av gravidmagen. Dessuten følte jeg at jeg hang veldig rart, som en sekk. Jeg brukte bare gravidselen de siste ukene før termin, den vanlige selen funket helt greit for meg frem til dette. Det viktigste er at du føler du klarer å holde balansen og at hoftebeltet ikke glir ned over hoftene. Hoftebeltet blir jo dratt utover når tauet belastes så det presser ikke på magen. Jeg turte aldri falle på topptau med gravidselen, når jeg skulle fires ned måtte jeg justere den på en spesiell måte så den belastet på en ok måte mens jeg holdt den unna magen hele veien ned.

Fysisk har jeg vært ganske heldig, har ikke hatt store plager i graviditeten eller etter. Kunne klatre forsiktig på topptau nesten helt frem til termin. Var heldig å få klatret litt i Spania under graviditeten. Så lenge det føltes greit, hang jeg forsiktig på hangboard 1-2 ganger i uka hele graviditeten for å opprettholde vevsstyrken. Vekten økte jo veldig gradvis, og jeg tror dette også har gjort at jeg kan komme tilbake raskere etter fødsel, med lavere risiko for skade. Kjernestyrken var som forventet helt forferdelig hele veien. Skulderstyrken var heller ikke så god. Etter fødselen kom jeg gradvis tilbake, mest ved bare å klatre, og med lette styrkeøvelser.

Etter jeg var med i NM fikk jeg vondt i et håndledd. Hadde nesten ikke sovet dagene før og fikk ikke varmet opp skikkelig før finaleruta fordi jeg måtte amme i isolatet. Kanskje ikke et sjakktrekk å delta i NM så raskt etter fødsel men det var utrolig gøy!

Tid er den store utfordringen nå, særlig siden Leo aldri har vært en typisk sovebaby som liker å ligge på ryggen og se i taket. Å begynne å trene skikkelig har jeg ikke ambisjoner om enda, det tror jeg ikke kroppen hadde tålt nå. Blir lite søvn, mye bæring og ikke alltid tid til skikkelig mat, i tillegg til lite regelmessighet. Da blir det dårlig restitusjonen og høyt skadepotensiale. Dessuten er kroppen fortsatt annerledes etter fødsel og amming. Jeg har derfor unngått veldig harde flytt, og brukt denne tiden til å ha det gøy med klatringen. 

Jeg føler meg mer gira nå enn noensinne. Det har blitt enda tydeligere for meg at jeg virkelig nyter å klatre, uansett nivå. Det er som å puste for meg. Jeg nyter hvert millisekund, hver bevegelse, for det er ikke så mange av dem, disse øyeblikkene mellom veggen og meg.

Det er litt mystisk, men etter at jeg ble mor begynner nå å føle at jeg på en måte har blitt en bedre klatrer. Hver gang jeg har blitt satt tilbake i klatring på grunn av skade eller lignende har jeg lært noe og kommet styrket ut av det. Er naturlig nok ikke sterkere nå, veldig fysiske flytt faller jeg rett igjennom på. Klarer meg bedre på små krimper og vertikal vegg enn store burly flytt i overheng. 

Ved å være fysisk mye svakere i en så lang periode har jeg kompensert med andre egenskaper enn rå styrke, og kanskje blitt en mer raffinert klatrer. Jeg tror også jeg har blitt mer effektiv, på godt og vondt. Alt er på lånt tid. Har for eksempel ikke roen til å finne den beste betaen, må bare gå for noe som funker og komme meg videre med altfor kort pause. Fordelen er at jeg blir utrolig fokusert og gjør det beste ut av hvert forsøk, og kanskje blir raskere til å finne gode løsninger, etter hvert. 

Hilde Bjørgaas (sønn på 3):

For meg kom lysten på barn kom smygende i sakte tempo. Først kom nysgjerrigheten og så kom lysten. Og når den først kom (lysten altså) så var det bare det som gjaldt. Klatring var ikke viktig i sammenhengen.

Jeg har ikke på noen måte mista suget, det har bare endra seg. Klatring har mye å tilby og jeg tenker at når modighet trer tilbake så trer noe annet fram. For jeg har helt klart blitt reddere og mer konsekvenstenkende. Selv om jeg absolutt har tenkt konsekvens før så har forholdet mellom gåpåvilje og det å holdes tilbake av konsekvensene endret seg. Ikke at jeg tenker på at jeg er mor hele tida, mer at det (for meg) kreves veldig mye vilje og innbitthet for å tørre – og denne viljen har minska. Det er ikke kloke vurderinger og intellektuelle beslutninger som ligger bakom – jeg tenker at det er en endring av den iboende viljen til å risikere. Er fortsatt gira og klatrer masse, men finner kanskje gleden på andre steder i klatringa enn før. Tidligere var det noen ganger da det liksom gjaldt, å være modig, for å få til noe. Nå holder ikke det argumentet lengre kanskje, det skal mye mer til for å tørre. Om det i det hele tatt egentlig noen gang gjelder. Jeg veit ikke, det kanskje føles annerledes om en stund, har ikke testa det så mye egentlig. Noe stopper meg vel nå.  Vanskelig å sette ord på synes jeg. Jeg må dessuten trene mye på å være modig. Kom helt ut av det der et års tid… ikke så lett å hente seg inn igjen.

Man blir dritt lei av råd når man er gravid. Man finner ut av det selv og det er digg.

Før graviditeten tenkte jeg en del på det vi skulle komme til å gå glipp av, og jeg husker at jeg synes det var trist. I blant kan det fortsatt stikke i hjertet når det er september og man får rapporter fra USA, men mye mindre enn jeg trodde. Vi er liksom ikke de som drar til Yosemite og telter og klatrer annenhver dag med barn (hvert fall ikke enda), vi har mer tatt den lette veien med Font. Man liker jo ofte det man gjør, og nå er det Font og langrenn som er greia og fjell og langturer får hvile. Nok en gang er jeg glad for at hjernen tilpasser seg til det nye og setter pris på det som er. Nye gleder dukker opp. Som for eksempel å jobbe på et bulder eller henge alene på Sjöhäller en tidlig morgen med klogg og en kopp kaffe.

Jeg gledet meg til å bli gravid, men var også redd for alt det skulle gjøre med kroppen. Hadde lyst på barn men ville ikke bli stor, visste at det skulle skje men gleda meg ikke så mye til det liksom. Da jeg først ble gravid oppsto det plutselig en slags subtil aksept for alt som skjedde og jeg var på lag med kroppen, var glad og stolt over at magen vokste, ble litt tatt på senga av det faktisk. Takknemlig for alle hormoner som kroppen sendte ut til hjernen. Kjente at jeg ville klatre så det gjorde jeg men det var på kroppens premisser. Har aldri hørt spesielt mye på kroppen tror jeg men det gjorde jeg da. Eller det er sånn jeg kan minnes det i alle fall.

Så – til slutt – spurte jeg dem om de hadde noen råd til vordende mødre:

Eline: Kjenn etter hva som er greit for deg og for kroppen din. Prøv å klatre så mye topptau som mulig i graviditeten (gjerne ute!) og så lenge du synes det føles greit. Ikke stress med å komme tilbake i fysisk form, kos deg med den klatringen du får i graviditeten og tiden etter fødsel. Fokuser på bevegelse og teknikk, mengde fremfor vanskelighetsgrad. Sørg for å fordele tiden til å trene etter fødsel hvis du og partneren din er like gira. Allier deg/dere med andre gira mødre/familier. Barna kan underholde hverandre og de voksne kan hjelpe hverandre. 

Caroline: Jeg liker ikke å komme med råd. Jeg tror det er viktig å kjenne sin egen kropp, motivasjon og sine begrensninger og lytte til disse. Kanskje ett tips fra meg kan være å ikke sammenligne seg med andre (eller bedre versjon av seg selv). Og å holde seg unna Instagram. Jeg blir alt for påvirket av å se alle sterkingene gå ting på Instagram, så jeg prøver å holde meg unna! Utover dette trives jeg nå for øyeblikket veldig godt med bare å få bevege meg litt forsiktig i veggen og glede meg til å møte det nye mennesket (kanskje ny eventyrer?).

Hilde: Man blir dritt lei av råd når man er gravid. Man finner ut av det selv og det er digg.