I en tid før innendørsvegger og borebolter var det ikke helt enkelt for en guttunge i Lofoten å komme i gang med klatrekarrieren.
Som 11-åring fant jeg Norsk Fjellsport 1983 i en lånekasse fra biblioteket, strategisk plassert på nærbutikken der jeg vokste opp. Jeg var nok en aldri så liten lesehest på det tidspunktet.
Men inspirasjon fra en lærer på barneskolen i tillegg til nevnte Norsk Fjellsport gjorde meg til et lett offer da en noe eldre Leif Håvar Kvande var på sommerferie i nabohuset. Jeg ble besatt av klatring! Dette var en besettelse omgivelsene anså som høyst midlertidig, kanskje ikke så rart med tanke på alderen – men den skulle vise seg å være noe helt annet enn det.
I løpet av et par år var den mest grunnleggende kunnskapen noenlunde på plass, og noe utstyr. Brødrene mine og de fleste naboguttene var forsøkt rekruttert, dessverre uten særlig hell. Men kanskje ikke uten grunn. Diverse utflukter på knauser og klipper i hjembygda med heller tvilsomt utstyr skremte de fleste. Men det tok heldigvis ikke motet fra meg. Jeg var nok også blitt litt av en plageånd for de mest aktive i miljøet i Nord-Norge. Jeg var ikke spesielt beskjeden på den tiden, og kontaktet Sjur og Håvard Nesheim, Arild Meyer og flere til jevnlig på telefon for å spørre dem ut om alt som hadde med klatring å gjøre. Jeg tipper at de var ganske lei av meg innimellom.
Jeg var blitt hele 13 år da Leif Håvar var tilbake på sommerferie. Fortsatt med en noe begrenset erfaring fra flertaulengders klatring. Leif Håvar ville klatre Presten, som jeg bare hadde lest og hørt om. Presten var mildt sagt et ganske stort skritt opp fra et par moderate taulengder på Svolværgeita – hovedparten av turerfaringen min. Men Presten ble det. Mye gikk ganske bra, men på slutten blei det i tøffeste laget. Taulengder på 7-er tallet var et godt hakk over mitt nivå, så jeg endte opp med å gå armgang på ett tau mens Leif Håvar dro det han klarte på det andre.
Vi kom oss opp til slutt, jeg med krampe i begge hendene. Det ville være en stor overdrivelse å si at jeg bidro i særlig grad til denne bestigningen, men i ettertid var det vel greit nok for en pinglete 13-åring. Etter den turen sov jeg vel i ett døgn eller noe, men besettelsen fikk rikelig med bensin.
Seier: På toppen av Råna etter å ha klatret Sydveggen. Foto: Kjell Arne Andreassen
I løpet av de neste 2-3 årene fikk jeg klatret en del mer eller mindre klassiske Lofotruter sammen med blant annet Kjell Arne Andreassen og Niels Poulsen. De turene jeg husker best er nok vinterbestigningene av Forsida på Svolværgeita og Sydveggen på Råna. På den sistnevnte hadde jeg min første bivuakk. Sannsynligvis en av de aller mest ubehagelige i hele klatrekarrieren. Suget etter flere lange turer var allikevel fortsatt minst like stort. Det mest spesielle i denne perioden var nok at i praksis var samtlige av dem jeg klatret med minimum 10 år eldre enn meg. Men heldigvis var den delen av miljøet jeg hadde kontakt med utrolig imøtekommende. De så muligens et eller annet som de skjønte var umulig å stoppe?
Det store vendepunktet var nok da jeg ble tatt inn i varmen av Thorbjørn Enevold på Nord Norsk Klatreskole (NNKS) som 16-åring. Året før hadde jeg tilfeldigvis møtt en gruppe svenske klatrere på en av mine mange klatre-/sykkelturer. Deriblant Micke Sundberg, som jeg klatret med noen dager etter at resten av gjengen hadde dratt hjem. Jeg tror Micke kjente seg igjen, han klatret nemlig Rimmonruta i Trollveggen som 16-åring. Så en ivrig unggutt uten alt for mange å klatre med var ingen belastning for han. Micke er dessuten verdens hyggeligste fyr! Han satte meg i kontakt med Thorbjørn, som jeg i løpet av vinteren klarte å overtale til å gi meg sommerjobb. Mang en kursdeltaker blei nok ganske paff da det kom en kvisete 16-åring og skulle være instruktøren deres. Men jeg kom vel noenlunde greit ut av det, stort sett.
Ikke lenge etter jeg begynte å jobbe for NNKS hadde jeg også mitt første besøk i Romsdalen, noe som var både en inspirasjon og en skikkelig lærepenge. At ferdighetene ikke stod helt i stil med ambisjonene ble ganske åpenbart. Med andre ord en sunn lærepenge. Samtidig var lærekurven veldig bratt da hele sommeren ble brukt på klatrekurs og tur. Mulighetene for å tilegne seg kunnskap var også nærmest ubegrenset, og ikke minst skaffet jeg meg sakte, men sikkert en krets med solide klatrepartnere. Potensialet for nye ruter var også uendelig i Lofoten på den tiden, noe som gjorde det hele desto mer spennende. Og dette ble etter hvert en liten hang-up for min del, i mye større grad enn vanskelighetsgraden, noe som egentlig har preget klatreinteressen min i alle år etterpå. Opplevelsen av å se på en potensiell linje, muligheten og deretter gjøre ideen til realitet. Morsomt og spennende på en helt annen måte enn det å repetere en kjent rute.
Bratt søvn: En heller ubehagelig bivuakk på vinterbestigningen av Råna Sydvegg. Foto: Kjell Arne Andreassen
Helt fra starten av hadde bilder fra storvegger vært det som fascinerte meg aller mest, og da spesielt bilder fra Yosemite!
Det var noe jeg bare måtte gjøre en gang. Lettere sagt enn gjort når man er tidlig i tenårene. Men drømmer har en verdi i seg selv, og blir ikke nødvendigvis mindre selv om det går noen år før de blir realisert. Som 17-åring fikk jeg klatret Nordveggen på Blåmannen sammen med Robert Johnsen. Været var elendig, men motivasjonen var mildt sagt høy, og vi peppet hverandre på en bra måte. Dette var en fantastisk opplevelse, og året etter var en tiårs epoke i Yosemite i gang. Endelig!
Først på moderate ruter, men ambisjonene steg raskt. I løpet av noen år fikk jeg gjort flere fantastiske ruter, med blant annet tidlige bestigninger av Roulette (A3, 5.6, 8 t.l.) på Leaning Tower og Jolly Roger (A4+, 5.10) på El Capitan. Men etter førstebestigningen av Allied Forces (A3, 5.9, 16 t.l.) på El Capitan i 1999 var jeg ferdig, uten at jeg vet helt hvorfor. Av de 16 taulengdene på Allied Forces var 13 helt nye, nesten utrolig på slutten av 90-tallet. Rundt 20 år tidligere var El Cap ansett av mange for å være mer eller mindre utklatret. Men med kongen av El Capitan, Steve Gerberding, på laget så visste vi nøyaktig hvor det hadde vært klatret før og ikke. Det ble i hvert fall en utrolig flott tur!
Det som ble mest lagt merke til av de lokale var underlig nok at de fleste standplassene var naturlige. Standarden på storveggsruter i Yosemite er at de fleste standplasser har borebolter. Vi gjorde det vi kunne for å borre minst mulig, noe som gjorde det hele desto mer interessant. Enkelte standplasser hadde 14-15 sikringer. Klatringen var forøvrig overraskende fin, og også variert. Uten å være veldig vanskelig. Underlig nok er ruta fortsatt ikke repetert, så vidt jeg kjenner til. Anbefales for de som vil gjøre noe litt utenom det vanlige i Yosemite. Topo finnes i Yosemite Big Wall Obscurities-samlingen på supertopo.com.
Odd Roar Wiik
Alder: 41
Bosted: Åndalsnes/Molde
Utdannelse: Kun videregående og deretter røkter innen fiskeoppdrett. Har drevet med tilkomstteknikk (TT) siden 1997.
Yrke: Fagansvarlig TT og Fallsikring i Prezioso Linjebygg AS
Meritter: Har klatret en del større og mindre vegger rundt om i verden. Alt fra ny rute på Blåmannen, Grønland, Baffin Island, El Cap og i Pakistan til buldring i Fontainebleau og cragging i Spania.
Beste film: Nei si det, klarer ikke velge...
Beste bok: Glemmer fort så den siste virkelig bra boken må det bli; Jeg er pilegrim, skrevet av Terry Hayes.
Hovedinteresse: Tur, klatring og seiling
Begynte å klatre: 1985
Beste klatrefelt: Eggum i Lofoten
Flotteste fjelltur: Umulig valg, den siste eller kanskje den neste?
Klatredrøm: Det fortsatt noen storveggslinjer som lurer i bakhodet, selv om jeg klatrer lite om dagen.
