Mia tar doktorgrad i fysikk og klatrer 8b

Mia blant de flotte fjella i Tirol. 

– Du gikk en ny 8b i helga som var. Har du gått 8b før? 

– I fjor vår gikk jeg min første 8a+, og i juni klippet jeg ankeret på min første 8b. En krimpete liten sak i en kalksteinhule som heter "Götterwandl". Hula har mye løs stein og chippet tak, men det er bratt og flyttene er kule. Nå i helga som var gikk jeg min andre 8b, «Caramello» på Bergstation i Zillertal, forteller Mia. 

– Kan du fortelle litt mer om Caramello og hvor mange forsøk du hadde på den? 

– "Caramello" er en 30 meter lang rute som er ca 7c til en god hvil 20 meter opp. Så kommer det noen lange, tekniske flytt som leder opp til cruxet rett før toppjuggen og ankeret. Ettersom fingerstyrken nå var på topp (takk korona), valgte jeg en mer krimpete beta i toppen istedenfor lange flytt ut til en sloper. Det er stressende å klatre helt opp til siste bolt hver gang for så å falle av på samme flytt, men det er jo en del av leken. Å holde hodet kaldt og ta i enda litt mer. Den andre dagen på ruta i år falt jeg av på helt siste flytt og merket til min store frustrasjon at det finnes et tak 10 cm nærmere, og som er bedre! Man må visst holde øynene åpne og ikke bare se etter hvor det er mest kalk. Da vi vendte tilbake denne helga var spenningen på plass. Crispy mai-vær og skydekket himmel og et crag fullt av trivelige østerrikere. Philip gikk ruta 3. forsøk denne dagen og jeg rett etter. Jeg prøvde altså ruta to dager i fjor, og tre dager i år. 5 sessions totalt og 16 forsøk, forteller Mia. 

Ifølge Geir Arne Bore er det kun ti kvinner i Norge som har gått 8b. Det er Eva Helgø, Hannah Midtbø, Tina Johnsen Hafsaas, Maria Davies Sandbu, Paula Voldner, Eline Nesheim, Mari Augusta Salvesen, Sunniva Øvre-Eide, Ingrid Kindlihagen og Mia. 

– Du har jo hatt en solid progresjon de siste åra. Hvordan får du til det? 

– For å bli sterkere trenger man motivasjon og være så skadefri man kan for å kunne trene hardt nok. Jeg er en veldig motivert person som ikke har noe imot perioder med lite fremgang, men jeg er også heldig som aldri har vært skadet i overkroppen (bare kneskade pga for kalde spottere. Buldring er farlig!). I tillegg er jeg heldig som foreløpig alltid har hatt progresjon. Et tips til å holde motivasjonen oppe er å ha flere ulike arenaer hvor man kan se fremgang på samme tid. Kanskje går det ikke fremover med klatringen i en periode, men kanskje gjør man det bra på jobb. Kanskje man lærer seg å stå på hendene, front-lever, muscle-up, one-arm pull-up, blir raskere til å løpe, lager en enda bedre kake eller legger et puslespill. Sistnevnte venter jeg med noen år til. Det viktigste er å ha det gøy og man trenger motiverte venner rundt seg. Da jeg begynte å klatre for fullt for ti år siden, tror jeg det var avgjørende å møte min fremtidige reisepartner, Ida Marie, og loffe rundt sammen på tur og prosjektere våre første 6a+ sammen. Men man trenger jo ikke jage grader for å ha det gøy. Klatring er en lek som holder oss unge, mener Mia. 

Mia på Swingtime (7c+) i Dscungelbuch i Martinwand. Foto: Philip Lauffenburger. 

– Hva gjør du i Innsbruck, og hva jobber du med? 

– Jeg flyttet fra Trondheim til Innsbruck for å ta PhD i fysikk ved instituttet for biomedisinsk fysikk i Innsbruck. Jeg forsker på 3D ultralyd trapping kombinert med optiske pinsetter i en mikrofluidisk chip for manipulering, og tomografisk rekonstruksjon av biologiske prøver som kreftcelle-spherioder, embryo og organoider opp til ca 1 mm i størrelse. Veldig interessant, sier Mia. 

– Hvordan er det å bo i Innsbruck i forhold til da du bodde i Trondheim? 

– Jeg merker jo at det er litt lettere på mange måter å bo på et nytt sted hvor man ikke har like mange forpliktelser, og man kan fokusere på jobb og trening. Jeg savner venner og familie der hjemme, men heldigvis liker de å komme hit på besøk. Korona-tidene gjorde også mye for at man kunne fokusere på det man selv ville gjøre uten å bli dratt i alle retninger av møter, konferanser, middagsbesøk etc. Jeg føler jeg lærte en del om hvordan jeg liker å tilbringe tiden min som jeg vil huske på senere. Jeg synes det er fint å være alene, mekke og børste av rust på den gamle sykkelen min, og man må ikke nødvendigvis alltid "gjøre noe" og la seg påvirke av samfunnets press om å være sosial absolutt hele tiden. Livet er for kort til å bruke tid på å stresse. Vi er selvfølgelig også utrolig privilegert som bor i Innsbruck (eller Norge) og som ikke er avhengig av å reise langt avsted og vi kan nyte den fine naturen i nærområdet. Vi er heldige, jeg nyter det, forteller Mia videre. 

Mia bor i Innsbruck med sin amerikanske ektemann Philip Lauffenburger. De er et sterkt klatrepar, og bruker stort sett hver helg på å dra å klatre. 

–  Er klatremiljøet i Innsbruck annerledes enn da du bodde i Norge og i Trondheim?

– Da jeg flyttet fra Trondheim til Innsbruck for å ta PhD i fysikk merket jeg fort at det var en liten forskjell i hvor mange sterke klatrere det er her. Det er helt vanlig at mange man møter på klatrefeltet sender 8a i et par forsøk. Damene er minst like sterke som gutta. Utrolig inspirerende. Men det blir en liten inflasjon i gradene og man blir fort påvirket og når 8a ikke lenger blir sett på som så hardt, føles det helt naturlig å pushe hardere. Om høsten i fjor gikk jeg flere 8a+ og merket at det gikk kjappere å sende rutene. Den utrolig motiverende klatregymmen her, Klatrezentrum Innsbruck, hvor Adam Ondra også trener, hjelper også på styrken i en travel arbeidshverdag, forteller Mia. 

–  Hvordan er klatringa i Tirol? 

–  Jeg og Philip drar til mange ulike klatrefelt hver helg og vi må variere det pga sesong, vær og rett og slett lysten til å se forskjellige steder. Da ender vi opp med en lang liste av ruter som vi vil komme tilbake til (da ikke alt kan fullføres på en dag), og så kommer den, for meg, tropiske sommervarmen inn til alpene og man må vente med å sende ruta til neste sesong. Om sommeren kan man trekke lengre opp i høyden og klatre og buldre, forteller Mia. Jeg skrev et blogginnlegg på vpg.no med mange tips til hvor og når man kan klatre her i Tirolalpene og områdene rundt. Sjekk det ut dersom en klatreferie i alpene frister når kulda setter inn i Norge i høst og man forhåpentligvis får lov til å reise igjen, sier Mia. 

–  I Tirol er de lokale klatrerne bortskjemte da man kan klatre ute hele året her (som fører til mye klaging når de må ty til hangbordet pga epidemier o.l.), men vinteren er for spesielt interesserte klatrere, og jeg ville nok anbefalt skiferie her på den tiden i stedet, sier Mia. 

Mia på Ares (8a+) i Götterwandl i Nassereith. Foto: Philip Lauffenburger. 

– Hvordan har det vært å være en klatrer i Østerrike under koronaen? 

– Grunnet Covid-19 hadde vi to uker hvor vi ikke fikk drive med noen form for sport ute, etterfulgt av to uker hvor man bare kunne gå på tur og jogge og alle andre "farligere" aktiviteter som ski og klatring ble straffet med bøter. Dette påbudet fulgte vi selvfølgelig da vi ikke vil belaste helsesystemet ytterligere. Det hjalp skikkelig å ha vokst opp i Lom og bodd i Norge, da man er vant til å trene inne i de lange, kalde vintermånedene og jeg har lært å like det. Jeg har Beastmaker hjemme (takk Trondheim klatresenter!) og kunne legge på 2 kg annenhver dag på den minste lista. Med andre ord, jeg var supermotivert for å holde formen og da vi fikk lov til å klatre igjen var motivasjonen og styrken på topp, sier Mia. 

Hun forteller videre om en solid klatreform til tross for at hun bare hadde holdt seg inne på Beastmakeren og trent generelt hjemme: 

– Jeg er ikke den tøffeste av en klatrer og var spent på om led-psyken fortsatt var i god behold. Det var den og jeg fikk sendt et par fine 8a og 8a+ kjapt i Piburger See i Ötztal og Berglsteinersee. Nydelige områder. Jeg er nok best på kalkstein da den typen ofte byr på flest små lister og utallige muligheter for fottak (for oss kortvokste, lite dynamiske klatrere), men gneissklatringen her er uimotståelig og det er jo lurt å øve på svakheter. Gneissen her byr ofte på store flytt, færre fottak og bratt terreng. Derfor var det kult å komme tilbake til gneiss-paradiset i Zillertal og prøve en rute jeg og min importerte amerikanske mann, Philip, prøvde to dager i fjor, forteller Mia. 

– Har du noen nye prosjekter på gang? 

– Nå prøver jeg å fullføre en 8b ved Berglsteinersee før sommeren. 8b+ varianten av den prøver jeg også dersom 8b-en skulle gå. Motivasjonen er på topp og det er uendelig mange ruter å ta av her. Et enda hardere langtidsprosjekt er også fristende å begynne på snart, sier Mia.