Hva er det som gjør oss til klatrere? Født sånn eller blitt sånn? Hvis det er det siste så var det kanskje bilferiene på kontinentet da jeg var liten. Vi gikk tur i Østerrike og Nordtyskland og de voksne ville alltid gå litt lenger enn vi barn.
– Om du bare går rundt neste sving så finner du kanskje en Edelweiss, sa mine foreldre.
Jeg gikk på den hver gang.
Hvem vet? Kanskje var det søken etter Edelweissen som fikk meg til å melde meg på klatrekurs? Og kanskje er det den som har drevet meg videre på nye klatreeventyr?
Nåja, på nybegynnerkurset i 1988 var vi rekordmange jenter. En gjeng fortsatte å klatre sammen etter kurset. 1989 var det endelig tid for oss å innlede vår alpine karriere. Så Maggan, Myse, Maria og jeg styrte ned mot Chamonix og Dolomittene. På veien ned «måtte» vi innom Frankenjura. Foregående vinter hadde Wolfgang Güllich besøkt Stockholm. Vi hadde alle blitt forelsket og nå måtte vi bare se, om ikke mannen så i hvert fall én av hans ruter, Kanal im Rücken (9/9+). I sydlige Frankenjura fantes både boltsikrede ruter og naturlig sikrede. På grunn av klippekvaliteten betød «naturlig sikret» at rutene måtte sikres med knuter på slynger som ble kilt inn i rissene.
Vi mente alle at kileklatrere var mer sexy enn sportklatrere, men ingen av oss var fanatikere. Etter mange harde femmer-og sekserruter og en del skumle førstemannsfall drog vi videre til Pala i Dolomittene. Her var fjellene stupbratte og kjempeløse. Noe helt annet enn klippene hjemme i Stockholm. Ingen tak satt helt fast. Vi tøyset med at førstemann måtte være høflig og legge tilbake takene etter bruk slik at andremannen også fikk noe å holde seg fast i. På én rute da Myse akkurat hadde ledet en løs taulengde uten å få inn en eneste mellomforankring, kom hun endelig opp på en hylle og begynte å lage stand når hyllen forsvant under beina hennes. Plutselig fant hun seg hengende i én kile mens restene av hyllen dundret ned forbi andremannen og videre ned langs fjellet.
Førstebestigning: Babas och Savoriner (7) i Ulorna, Bohuslän. Foto: Dag Hagen
Neste dag, nede ved campen så vi en kjempestein høyt der oppe som helt plutselig bare fant ut at den ville ned. Steinene og røyken nærmet seg mens den spratt ned mot og forbi campen vår. Noen få dager med angst var nok. Ikke en gang Amarettoen på kveldene kunne lindre skrekken i lengden. Når vi reiste fra Pala var det med en sterk følelse av lettelse over fortsatt å være i livet. Med vinduene på min gamle Opel sveivet ned, og til tonene av Lill Lindfors «En sån karl» kjørte vi langs svingete serpentinveier opp mot Sella-passet. Maria klarte ikke å la være å strekke ut hånden i et forsøk på å klapse en av de veltrente syklistrompene vi passerte på vei opp. Vi var virkelig «on the road»!
Etter hvert ble jentegjengen vår desimert. Maggan fant en mann og Maria ville plutselig hjem. Jeg og Myse kom oss til Chamonix med sine magiske og skremmende fjell. Vi tenkte vi skulle begynne med enkle akklimatiseringsturer, men etter en del slike innså vi vår begrensing. Vi lot som vi lengtet etter bra vær, men priset i hemmelighet gudene for hver regnværsdag. Ingen kunne si at vi ikke gjorde de store rutene for at vi ikke turte, vi hadde bare sånn uflaks med været.
Men for turistene som så oss komme vandrende langs Arete des Cosmiques mot linbanestasjonen på Midi var vi imponerende nok. De klappet i hendene og ropte beundrende til oss da vi kom ifra enda en akklimatiseringsrute. Et kort øyeblikk følte vi oss nesten som helter.
Neste år begynte jeg å klatre mer sport, men fikk en venninne, Ylva, som satset helt på alpinklatring. Vi lekte Lynn Hill og Wanda Rutkiewicz. Alle visste hvem Lynn var, men bare Ylva visste vem Wanda var. Vi klatret 4-5’er-ruter i bukser og våtter og drømte om store ting.
1990 drog Ylva for å bestige Pik Korchanevskaja (7105 moh) och Pik Kommunisma (7495 moh). Jeg ble med til Sovjetunionen, men følte meg for uerfaren for høyfjellsklatring. Jeg ble med en av Ylvas kjenninger, Svetlana for å klatre på Krim. Der måtte vi klatre med 2-300 meter topptau, siden det ikke var lov å plassere egne sikringer – hverken bolter eller kiler.
Andreij, den perfekte mannen som Svetlana hadde med seg, satte opp topptau og laget mat mens Svetlana og jeg klatret så det luktet svidd gummi. Etter tre uker og et par dårlige kyllingkubber byttes duften av svidd gummi i noe helt annet. Jeg ble kjempedårlig i magen samtidig med at jeg fikk mens. Dette var den gamle gode sovjettiden så det fantes ingen remedier, hverken for det ene eller det andre i de nesten tomme butikkene. Mine tubesokker fikk være beskyttelse for begge problemene. Etter hvert kom en molefunken Ylva tilbake med bare én topp; Korchanevskaja i bagen. Hun mente at jeg var en pingle som bare søt og klaget og burde stramme meg opp. Det var ikke så lett etter å ha mistet over ti prosent av en allerede minimert kroppsmasse. Min redning kom først da vi ble tatt med til Svetlanas alpinistvenner i Moskva. Jeg fikk en full beger med skarpt lillefarget drikk og fikk beskjed om å tømme alt sammen. Jeg slukte kaliumpermanganaten og var klar for en treretters middag to timer etterpå. Senere fikk jeg vite at den lillafargete væsken er noe man i Sverige ikke bruker uten tilgang til trekkskap. Bruksområdet var visst hovedsakelig vasking av prøverør.
Jeg sitter og blar i min dagbok fra 25 år tilbake og finner søknad til Talkeetna Ranger station, Denali park service: «Describe major climbs, which required overcoming of significant technical difficulty … if your experiences on major peaks is extensive, list only the six most important climbs».
Vi hadde sett bilder av Denali, så vakkert og ikke spesielt teknisk vanskelig. Men det var langt over vårt buskjett å reise dit. Jeg finner utkast til søknad om sponsorer hvor vi beskriver våre beskjedne bravader i ubeskjedne ord. En svensk mester-tittel i innendørsklatring føltes veldig lite verdt i den sammenhengen. Litt pinlig tror jeg vi mente, så vi utsatte det inntil videre. Vi drømte videre og drog ut til Häggsta og klatret Omöjliga väggen (6) i stegjernsfaste støvler. Etterpå dro vi hjem og drakk øl og drømte videre. Kort tid senere ble Ylva syk og døde. Og jeg var ensom med mine drømmer.
Jeg begynte på den svenske guide-utdannelsen 1996. Vi trente på forskjellige tauteknikker og samlet alpine erfaringer. Det første feltkurset var i Ecrins-massivet og vi bodde i La Grave. Vi skulle øve oss i og testes på alt fra leding av multipitch, taubruk, fjellredning og redning fra bresprekker. Vår instruktør var av den militære typen, men intelligent. Humor var totalt fremmed, men ikke militære hersketeknikker. Han var meget kunnskapsrik men brukte det lille av fantasi han hadde til å finne på hvordan vi kunne plages, eller slik han så det, herdes. Han fant på mange fullstendig meningsløse måter. Etter en lang dag med klatring med tung sekk, når alle var dødsslitne, gav han oss med hensikt aldeles for kort tid til taubanen. Vi måtte løpe med våre tunge ryggsekker og den som ikke rakk før de stengte fikk måtte bivakkere uten mat eller bivakkutstyr på 3000 meters høyde. Vi fikk aldri vite hva som ville skje neste dag. Alt for å plage oss, trene et slags tøffhet og psyke oss ned etter utdødde militære «pedagogiske» metoder. For meg ble det litt for dumt så jeg hoppet av.
Men nå var det endelig tid for å realisere bestigningen av et stort fjell! Jeg klarte å samle sponsorpenger til en solobestigning av Aconcagua i Sør-Amerika.
Om Ylva hadde sett meg ville hun ha vært stolt av min hardtrening med ryggsekk i Hammarby skibakke. Jeg reiste til Sør-Amerika og bar mine seksti kilo med utstyr i en uformelig heisesekk på forskjellige transportstrekninger. På flyplassen til taxi til buss og så videre til jeg endelig var framme i Mendosa. Der klarte jeg først å ødelegge mitt bensinstormkjøkken med parafin. For å runde av det hele spiste jeg en is og fikk en mavesjau som jeg ikke hadde opplevd siden Krim. Syk, ensom og motløs vendte jeg tilbake hjem uten engang å ha kommet opp til baseleiren.
Siden jeg hadde reist for sponsorpenger måtte jeg tilby noe tilbake, så jeg viste klatrebilder fra 25-metersfjellet Häggsta og snakket om noe jeg virkelig hadde en del erfaring med. Kunsten å mislykkes.
Sånn ble det. Den dag i dag har jeg aldri klatret noe veldig høyt, vanskelig eller farlig. Jeg nådde aldri toppene jeg fantaserte om. Men jeg har prøvd. Jeg prøvde og mislyktes. Faktisk har jeg mislyktes aller mest og det ganske mye. Samtidig har jeg hele tiden drømt om og vært lykkelig forelsket i fjellene, naturen og de menneskene som liker fjellene på samme måte som jeg.
I det siste drømmer jeg om en rute i Bohuslän som egentlig krever at jeg blir en desimeter høyere. Jeg har aldri klart cruxet selv med topptau. I tillegg er den sikret med en tvilsom trippel-zero på åtterkrukset. Men … denne gangen …
Ulrika Tiegs
Født: 1963
Utdannelse: Naprapati, fysioterapi, folkehelse, psykomotorikk
Yrke: Psykomotorisk fysioterapeut
Mest inspirerende bok: Arthur Roth: Eiger, Wall of Death
Mest inspirerende film: Stonemonkey med Johnny Dawes
Hovedinteresse: Klatring og kaffe
Begynte å klatre: 1988
Beste klatrefelt: Beste klatrefelt: Sella i Nordre Dolomittene, Lofoten og Bohuslän.
Beste klatreopplevelser: Med jentene i Dolomittene, med Ola Hillberg i Sinaiørknen, i Kebne-massivet som tindeveileder sammen med flere fantastiskt hyggelige klatrere, oppdagelsen av Galgberget i Bohuslän med Jappe og en masse andre klatreturer med intressante folk.
Hardeste klatrerute: Hardeste klatrerute: Ullared (8-) på kiler i Bohuslän (førstebestigning).
Meritter: Svensk mester i innendørsklatring i 1992 og 1994
Klatredrøm: Drømmer om å finne et nytt, jomfruelig Häller og en bitteliten list i diedret på projektet mitt.
