Stemningsrapport fra isklatrefestival i Oppdal

Festivalen gikk av stabelen på fredagen med «meet and greet» på kvelden etterfulgt av filmvisning av «The Alpinist». En perfekt innledning til helga der man sitter i stolen mens svetten renner fra hendene mens man ser Mark-André LeClerc klatre hårete linjer uten tau.

Denne innledningen kunne potensielt vært opphav til mang en dårlig idé for de neste dagene, men heldigvis gikk festivalen pent for seg uten at noen hadde blitt altfor inspirert av kanadieren.

På lørdagen var det duket for ulike kurs for festivaldeltakerne som hadde kurspass til festivalen eller en topptauøkt for andre deltakere. Jeg var tilstede for å dekke kurset for viderekomne i Vinstradalen, et av hovedområdene for isklatring rundt Oppdal.

På parkeringen i Vinstradalen står bilene parkert tett, med unntak av bilen undertegnede kom i, som pent ble parkert i grøfta ved siden av parkeringsplassen. Det fikk man ta stilling til senere.

Instruktørene Eivind Hugaas, Gareth Lord og Erik Grandelius samler alle i en sirkel. Vi er seks deltakere, meg selv inkludert.

Eivind introduserer seg selv og erfaringen han har med isklatring, før ordet går videre til de andre instruktørene. Vi går hele runden med hverandres erfaring fra tidligere.

Mannen ved siden av meg, Stein Brandser, forteller at han har en del erfaring, men at han gjerne vil bli mer komfortabel med å klatre litt brattere is. Jeg ender opp i taulag med Stein og instruktør Erik.

Etter runden består taulagene av to deltakere og én instruktør. Vi ser over hvor mye utstyr vi har til sammen og legger igjen alt det overflødige før vi begynner å gå langs veien oppover mot feltet.

Praten går om løst og fast, før den stilner til i takt med stigningen i terrenget. Det er fortsatt ingen strabasiøs anmarsj der vi går langs den ubrøytede veien, men vi venter i spenning på at isen skal åpenbare seg. For hvor er egentlig isen?

Det er forholdsvist slakt rundt oss, og det er ingen tydelig indikasjon på at det skal finnes flere islinjer her på rundt 100 meter i ulik bratthet. Etter litt får vi beskjed av Gareth om at vi skal av veien og bevege oss nedover.

Man kan skimte gjennom trærne at vi går i retningen av et juv. Nå brøyter vi gjennom snøen som rekker til over knærne. Dette er vel en essensiell del å klatre is, tenker jeg. Vi går heldigvis i nedoverbakke.

På vei nedover spør jeg Eivind hvordan han har satt opp dette kurset for viderekomne.

– Her har jo deltakerne allerede en del erfaring med isklatring, men ønsker å utvikle seg. Derfor deler vi gruppen opp i ulike taulag med én instruktør hver etter nivået de er på, og hva de ønsker å få ut av kurset, forteller Haugaas.

– Noen ønsker å bli stødigere på bratt is mens andre bare vil bli mer komfortable med å lede. Så kan de klatre i taulag med instruktøren og få tips og veiledning underveis når det kommer til teknikk, sikkerhet og etablering av standplasser. Tenk kurs møter workshop som møter en vanlig dag med klatring.

Vel nede i dalen skjønner man hvorfor dette er et av hovedområdene rundt Oppdal. Flere brede og høye linjer på to-tre taulengder strekker seg opp langs motsatt side av dalen.

Taulagene ser seg ut hver sin passende foss. Erik har fått øye på en åpenbar linje han mener blir en passende start. Han ser på Stein med et smil. 

– Du sa jo at du ville bli mer trygg på bratt is! Her kan jeg lede første taulengde slik at du får varmet opp litt, så kan du lede neste taulengde hvis du føler deg klar for det, sier han. 

Linjen han har valgt ut et ruten Passop (WI5). Stein svelger, og jeg ser at han lurer på hva det er han har begitt seg ut på. Erik starter opp den første taulengden, som er cruxet.

Mange lurer på om hvorvidt tyngdekraften virker svakere på Erik, og det ser hvertfall slik ut nå.

Han jobber seg rolig oppover den bratte isen mens han av og til snur seg ned mot Stein og forklarer hvordan han beveger seg og hvor han setter øksene.

Han kommer opp til en hylle og det går ikke lang tid som går før vi får beskjed om at han er på standplass. Jeg følger først. Stein kommer ikke lenge etter meg og begynner med en gang å øyne neste taulengde.

Med noen oppmuntrende ord og tips fra Erik er han klar til å lede den. Dette får han til på elegant vis, og det er tydelig at han har erfaring fra tidligere. Han trenger nok bare noen som pusher han litt, og er det noe Erik kan, så er det akkurat det.

Vi rapper ned fossen igjen og hiver i oss en brødskive på bakken før vi ser oss ut neste rute. KKK (WI4) er linja Stein er gira på så vi rusler bort dit.

Denne gangen blir han overlevert den skarpe enden fra start, som er Erik som gir han tegn på at dette får han til. Stein jobber seg metodisk oppover til en god hylle halvveis opp isen før han setter stand.

Jeg får æren av å lede siste taulengde, og vel oppe på standplass ser jeg Eivind og hans taulag klatre samme rute som oss, bare litt lenger til høyre. Mens jeg sikrer opp de andre ser jeg hvordan Eivind følger opp etter en av deltakerne hans sammen med den andre deltakeren som han klatrer ved siden av.

Ofte snur han seg og gir tips til kroppsposisjonering, økseplasseringer eller hvordan man enklest kan rense en skrue for is etter at man har fjernet den fra isen.

Tilbake på flatt lende spør jeg Eivind hvordan det har gått i dag.

- Jeg syntes det har fungert veldig bra i år. Det var veldig fin fordeling av deltakere og instruktører i taulagene som gjorde at vi fikk imøtekommet ønskene om læring hos alle, sier han mens han pakker ned tauet i sekken.

Vi sier oss fornøyd med rutene vi har gått og kaller det en dag. Vi har tross alt en bil å få ut av grøfta, og det er ikke lenge til middagen serveres i Dovrehallen. 

Under middagen får jeg utvekslet noen ord med Nelson Neirinck, en belgier som har bosatt seg i Oppdal. Hans lidenskap for isklatring ble født under studietiden i Trondheim og det ble mange turer til Oppdal.

I dag jobber han som lærer på den videregående skole i bygda og er flink til å benytte seg av mulighetene i området. Han var med på å dra i gang festivalen i 2018, etter at den gamle Oppdal Isklatrefestival var lagt ned noen år tidligere.  

– Det var vel egentlig Gareth og jeg som begynte å prate om å lage en festival i 2017 og ble utrolig gira på idéen. Målet er egentlig bare å skape litt miljø rundt isklatring i området og å feire denne flotte aktiviteten, forteller han.

– Jeg håper jo også på at vi kan introdusere noen av de lokale ungdommene til isklatring gjennom festivalen. Etter at klatresenteret her har blitt så bra, er det så mange sterke ungdommer, og bare tenk om de begynner å klatre is! I år er også første gang vi har et kurs for viderekomne, og den idéen kom fra at jeg noen ganger har møtt andre klatrere i Drivdalen som kjenner meg igjen og forteller at de begynte å klatre is på festivalen.

Nelson Neirinck kan videre fortelle at han er stolt av det han og resten av gjengen får til.

– Da må jeg innrømme at jeg blir veldig stolt. Også er det jo hyggelig å holde på med å arrangere det. Det er ikke bare meg og Gareth som gjør det, men vi får veldig god hjelp av mange venner. Spesielt Emily og Andreas i Opplev Oppdal har vært utrolig snille og hjulpet mye til fra starten. Og kona mi, Tammy, er også er viktig støttespiller i dette. 

Etter desserten, vafler med sunndalsgrøt, er det tid for quiz. Lagenes kunnskap om fjell, festivalen, isklatring og Oppdal blir testet og lagene med mest poeng får relevante premier fra Camp som kan benyttes allerede neste dag ute på isen.

Programmet for lørdagen avsluttes med et foredrag av Nelson og Eivind fra deres klatretur til Pakistan i sommer. 

De forteller om en spennende tur med satirisk humor og nøkternhet.

Kanskje ble det planlagt noen lignende eventyr rundt bordene i Dovrehallen etterhvert som kvelden trakk ut i de sene nattetimer?