Erik Enitch, hemsedalboer og tidligere redaktør i NordKlatt, er en ivrig isklatrer. Han har vært ute og kikket på forholdene og mener bestemt at øksene bør ligge klare. I oktober 2012 fikk han seg en fin sesongåpning.

– Oktober nærmer seg, og isbildet under er fra selve turen i oktober 2012.

Annonse

Les også: Det rolige beistet

Her en liten historie Erik Enitch skrev etter oktoberturen i 2012:

Kringlestølbekken har sitt utspring på toppen av Veikjinflaget rett nord for Fuglehaugnøse, og renner bratt ned mot øst før den flater ut. Om vinteren er den dekket av snø bortsett fra på de bratteste stedene hvor isen ligger og glimer. De få gangene det er såpass med barfrost at isen fryser før snøen kommer, danner den en 200 høydemeters islinje. I flere år hadde jeg tenkt å klatre den, men enten frøys den ikke før snøen kom eller så var jeg bortreist på riktig tidspunkt. Høsten 2012 var kald, og på vei hjem fra jobb fredag 12. oktober så jeg den som en sølvstripe i alt det svarte, brune og grå.

Tidlig lørdag morgen bar det i vei med klatrestøvler og sekk med økser og stegjern. Det lå litt melis på toppene og det kom vindrosser med litt snø. Mine venner lirypene hilste meg øverst i bjørkebeltet og brekte «pass deg, memento mori». Lagopus betyr harefot, men reddharer er de ikke. Det var vel heller tanken på det som ventet, som gjorde at jeg synes rypenes hilsen minte om den som en slave hvisket i øret på en romersk hærfører som kom triumferende inn på Forum Romanum.

Ved første opptaket var det på med stegjern og isøks og kjenne hvordan det beit. Isen var tynn, og det rant vann under den mange steder. Å finne is tykk nok til at øksene satt, var ikke lett. Der det var slakere var det greit å bare stole på balansen og bruke øksene til støtte. Etter hvert ble det brattere, og cruxet var en loddrett vegg på fem meter med bare tynne orgelpiper av is. Partiet under var også bratt, men med mer is. Angeren på denne usikrede soloturen satte inn, og tanken på et fall gjorde ikke psyken bedre. Jeg så meg om etter en måte å komme ut på siden, men der var det bare bart fjell. Tanken på en retur var heller ikke fristende.

David Breashears visdomsord, da vi klatret den bratteste av de Tre Søstre i Lærdal for 30 år siden, at hver god økseplassering var en forankring, rant meg i hu. Nå var ikke isen tykk eller solid nok, men kanskje en kombinasjon av stemming og smart øksebruk kunne få meg sikkert opp? Motet ble litt større og jeg listet meg opp. Jeg passet på å være i balanse hele tiden, og hver gang jeg fikk en god øks holdt jeg på den så lenge som mulig og byttet hender. Som vanlig var det å komme inn på slakere lende det vanskeligste. Lav hæl er essensielt for at ikke stegjernet skal poppe ut. Ikke enkelt nå man lener seg inn over en kant for å hogge et nytt tak med en øks.

Endelig inn på slakere is kom skjelven og tankene. Tenk å være så dum, gamle mannen på snart 60, og hva med dem som hadde sittet igjen etter meg med sorgen? Etter hvert kom gleden over å ha mestret det, og tanken på død ble erstattet av euforisk gå-på-lyst. Opp mot utsteget ble det mer is, og det gikk greit på tross av harde vindkast og snøbyger. Vel oppe beholdt jeg stegjern på siden det var ganske isete bortover ryggen. Rett før jeg skulle ned en renne satt en skarv på en stein og nikket til meg. Dette var en Lagopus Muta og han var ikke enig i latinen til Lagopus Lagopus fra morgenen. Derfor la jeg stegjern og økser i sekken og løp og hoppet ned til stien. Merkelig hvordan man føler seg som mest levende, etter man har skuet frykten i hvitøyet!

oktoberis

Her er hele linja slik den så ut i slutten av august i år: 

stølsbekken3

Les også: Nils Faarlunds møte med klatringen