Portrett_nils
Signatur12

Født: 9. januar 1937
Yrke: Vegleder i friluftsliv og tindevegleder
Hovedinteresse: Vinne venner for fri natur
Utdannelse: Sivilingeniør fra NTH (nå NTNU) i Biokjemi/mikrobiologi
Begynte å klatre: 1958
Beste klatrefelt: Prachovsky skály som er sandsteinstårn utenfor Praha
Mest inspirerende bok: Walden/Livet i skogene av Henry David Thoreau
Klatredrøm: Doge Lutro-fjella på grensen mellom Kina/Sichuan og Tibet
Beste klatreopplevelser: Stetind (1392 moh), Sydstupet direkte - Kongelosjendirekte (1. gang), Sydpillaren (med to tekniske bolter) og Stetind-traversen til Vestfortoppen over Djevlens dansegulv (1. gang), Vesteggen (2. gang/friklatring), ned over førstebestigernes rute (med «de 6 - 8 fingertak»)

Som så mange andre, var jeg av dem som sluttet min klatre-karriere tidlig. Jeg ble fengslet av å sveve. Når sant skal sies, hadde jeg som vokste opp på en gård under Totenåsen på Vestbredden – av Mjøsa – ikke noe reelt valg. I 1940-årene hoppet alle gutter på ski. Gjorde du ikke det, var du ikke en vaskeekte gutt.

Annonse

Etter den julekvelden da jeg fikk mitt første par ski med tre renner under, ble det lite nattesøvn. Det hastet med å få spent på seg de brede og lange plankene og nyte i fulle drag skihopperens utvetydige identitetsmerke: Tre renner i skisporet. Jeg var ikke av dem som traktet etter å sanke pokaler. Det var svevet over avgrunnen som grep meg. Det gjaldt å oppsøke stadig større hoppbakker.

Mye-vil-ha mer-suget fikk oss til å gå kilometer på kilometer i den dype løssnøen som det var flust av i innlandet på den tid «drivhuseffekt» var et fremmedord. Hjemover i mørket og kulden gikk det ikke «lett i motom» (Brusveen etter gull i Squaw Valley), når vi ble tvunget av tussmørket og sulten til å gi oss etter en lang etter-skole-dag. Våre foreldre hadde annet å gjøre enn å hente og bringe ved tippemiddel-finansierte og flombelyste skiarenaer.

Det er et stort tap at det er slutt på skihopping i bakker vi utøvere selv bygget og preparerte, under vegs til vi nådde det stadiet at vi kunne sveve der som de store gutta holdt på. Jeg lærte ferd etter evne etter å ha brukket bein og armer. Det var jo uutholdelig kjedelig å hinke rundt i ukevis med gipset fot, mens kameratene koste seg i sitt rette element. Vi gikk i lære – ble sosialisert – i en kultur der ansvarlighet ble høyt verdsatt. Vurderingsgrunnlaget var om vi hoppet med stil: «Kongsberg-knekk».

Vi lærte for livet. Vår generasjon fikk aldri behov for aktiviteter i mannens overgangsalder som hopp i strikk og skjerm. Det var nok i den svevende kulturen at mitt engasjement for skadeforebyggende arbeid fødtes – et engasjement som senere har gått som en rød tråd gjennom mitt liv.

Les også: Fire turmål fra Turtagrø

Karikatur: Tegnet i 1988 av Svein Nyhus til et intervju med Faarlund i Tønsberg blad.

Det var svevet over avgrunnen som grep meg

Ansporet av min far som var brennerimester vinterstid, brukte jeg mer og mer tid med årene på skolearbeidet. Perleraden av meget-er på vitnemålene tålte i 1950-årene ikke noen g-er fra realskole (13 til 15 års alder) og gymnas (15 til 18 års alder) for den som skulle bli sivilingeniør i biokjemi og mikrobiologi med vitnesbyrd fra Norges eneste, tekniske høgskole: NTH. Jeg avsto etterhvert fra plankene med tre renner og øvde meg i ledige stunder med «slalåmski» som var benevnelsen for stålkantede ski med en fattigslig rand under.

Min bestefar som drev stor landhandel, ga meg siste skrik av det slaget som Olympia-mesteren Stein Eriksen (1952) kjørte på. Hverken Totenåsen eller åsene rund Eidsvoll landsgymnas (ELG) var imidlertid egnet til svingende skikunst. Det gikk derfor mest i swing-ende musikk ved siden av studeringen i disse årene. Som medlem av den eksklusive ELG Jazz Society, gikk jeg ikke glipp av noen av de besøkende amerikanske stjerner i Oslo på begynnelsen av 1950-tallet. Større psykologer enn undertegnede, vil antakelig her finne opphavet til min energiske kamp mot regeltenkningen i møte med livsfaren i fri natur.

Vi gikk i lære – ble sosialisert – i en kultur der ansvarlighet ble høyt verdsatt

Tirich Mir 1976: Ryggsekken er den grønne utgaven av verdens første anatomiske ryggsekk: Bergans Alpinist fra 1966. Foto: Arthur Kjelstrup-Olsen

Våren 1955 var den før omtalte perleraden sikret og vegen åpen til NTH-studier. Denne milepelen feiret jeg med en fottur fra Vinstra gjennom Jotunheimen til Øvre Årdal med en omveg over Fannaråkbreen og Turtagrø. Jeg ga meg ikke før jeg hadde avsluttet på Finse etter å ha gått den berømte Aurlandsdalen fra Flåm. Hvor denne raptussen kom fra? Vandringer og o-løp i sommerhet granskog ga ikke mersmak, mens utsikten fra Totenåsen til snøkledde tinder i Jotunheimen på klare høstdager næret lengsler mot de større høyder.

Min far var ikke bare annerledes enn sine sambygdinger med sin begeistring for teknikk og kjemi. Han tok med min mor på fotturer til Rondane, Jotunheimen, Trollheimen og Hardangervidda i 1940-årene og helt til en bil i familien gjorde det mulig å reise på campingtur. Bilder på veggene og beretninger fra disse vandringene, stimulerte nok oppdagerlysten.

Større psykologer enn undertegnede, vil antakelig her finne opphavet til min energiske kamp mot regeltenkningen i møte med livsfaren i fri natur.

Sommeren 1956 vandret jeg i Øst-Jotunheimen og over den første breen med ordentlige sprekker. Jan fra nabogården og jeg gikk som 2-erlag (!) uten fører over Heilstugubreen. Lengselen mot tindene vokste seg sterkere for hver dag det var klarvær. I 1958 laget så skjebnen det slik at brevandrer-lektoren Øyvind Kulberg annonserte på oppslagstavlen for NTHI, idrettslaget på høgskolen, etter to breførere på Smørstabbreen.

Jeg kunne skilte med lange fotturer i Jotunheimen og to «sesonger» med brevandring – nærmere bestemt en bre hvert år. Jeg søkte forventningsfullt og ble en av de to utvalgte! Jon Nordby og jeg møtte Kulberg på Krossbu og etter to dagers breførerkurs var vi rustet til å ta opp igjen føringstradisjonen fra før Krigen. Én dag besiktiget vi breen fra nord og lette oss frem til en sprekkfri oppgang vest for Bøverbreen. Den andre dagen besteg vi Store Smørstabbtind – min første tindebestigning, dog ikke «en tind av første klasse» (jfr Thomas Heftye om Storen). Det ble ikke noe av en tur over breen på grunn av tett tåke. Min første tur med utålmodige fotturister gikk imidlertid i tåkeheimen.

Lengselen mot tindene vokste seg sterkere for hver dag det var klarvær

Etter å ha ført taulag over breen nesten hver dag i mer enn halvannen måned, hadde jeg vandret meg til en ny identitet: Jeg var blitt brefører. Like sikkert var nå mitt nye forsett: Jeg ville bli tindebestiger! Jeg hadde et inderlig håp om å få følge med medlemmer av NTK fra Turtagrø til Storen på en innvielse til tindebestigning. Det ble det til min sorg aldri noe av i en gjennomvåt sommer, hvor tindebestigerne leide fører over Smørstabbreen (!) for å fordrive tiden mens de ventet på solvarme sva.

GRUNNLA: Nils Faarlund grunnla i 1967 Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. Foto: Bent Botten.

Les også: Rondeslottet, Veslesmeden eller Trekanten?

Den skuffelsen kunne jeg tåle. Jeg hadde nemlig for lengst skjønt at man ikke kunne lese seg til å bli en ekte tindebestiger og grep begjærlig sjansen til å bli tilgodesett med ett års stipend ved Den tekniske Høgskolen i Hannover. Jeg hadde allerede søkt før jeg dro til fjells, og hadde til min enorme lettelse blitt belønnet med at jeg var den utvalgte.

Hvorfor var det ikke noen konkurranse om det romslige stipendet til en tysk høgskole blant hundrevis av strebere ved 1950-årenes NTH? Forklaringen var vel så enkel som at ingen andre var dumme nok til å somle bort ett år av livet for å lære tysk – det var bare 13 år siden Tyskland kapitulerte – og å bli ett år forsinket på vegen til sin yrkeskarriere. Det var bare en bondestudent som så muligheten til – uten å ta opp studielån – å kunne gå i lære hos den lokale seksjonen av Deutscher Alpenverein i den alpine tradisjonen og få tilgang til tidens beste svar på tindebestigningens HVORDAN og HVORFOR. Jeg studerte også støttefag ved høgskolen som geologi (nyttig), botanikk (opplysende) – og ø-k-o-l–o-g-i.

Jeg ville bli tindebestiger!

Denne naturvitenskapen om hvordan alt i naturen henger sammen var gåtefull for de fleste i 1958. For meg også, men den forekom meg likevel å være aktuell viten for en tindebestiger.

I Hannover hadde jeg fordelen av å holde til i lavlandet. Klatreområdene rundt byen – en taulengede eller to høye nåler og tårn av kalkfjell – var snøfrie til friklatring og teknisk klatring så og si hele vinteren. Lykken står som kjent den kjekke bi. Nord-Tysklands mest «ekstreme» klatrer (den tids betegnelse for dem som mestret klatring på toppen av skalaene for klatring med og uten tekniske hjelpemidler), Richard Goedecke, tok seg av der Norweger. Av ham lærte jeg state of the art-håndverket.

Les også: Trekanten i Trollheimen

DEUTSCHER ALPENVEREIN: Det var bare en bondestudent som så muligheten til, uten å ta opp studielån, å kunne gå i lære hos den lokale seksjonen av Deutscher Alpenverein i den alpine tradisjonen.

På vårvinteren fikk jeg også med meg et par uker med Skibergsteigen i Dolomittene. Der fikk jeg erfare hva slalåmskiene mine var gode for. Igjen hadde jeg flaks. Lino Lachedelli (en av førstebestigerne av K2) og hans tindeveglederkollega fra Cortina valgte nettopp den hytta jeg hadde sett meg ut blant hundrevis av fjellhytter i Alpene til et par dager uten føringsturer. Jeg fikk være med dem på bratte skiferder. Av dem lærte jeg at det var nedfarten som var stas – og at når det var Lawinengefahr (rasfare, red. anm), holdt man seg til rødvin og sang på hytta.

Etter å ha utfoldet meg med taukamerater fra Hannover i ordentlige fjell hjemme i Norge sommeren 1959: Jotunheimen, Romsdalen og Innerdalen (bla 2. bestigning av Sørøst-pillaren på Skarfjell), vendte jeg tilbake til Trondheim med det siste av identitetsmarkører for tindebestigere: Strømpetau av Perlon, klatresele (rundt brystet, 4 x 9 mm bred) og klatrehjelm av sitrongul plast. Jeg så meg straks om etter klatremuligheter og taukamerater og fant snart begge deler.

Av dem lærte jeg at det var nedfarten som var stas – og at når det var Lawinengefahr (rasfare, red. anm), holdt man seg til rødvin og sang på hytta

Før høsten var omme hadde Per Vigerust, som hadde gått i lære i østerriske kalk- og italienske dolomittfjell, Ralph Høibakk, med førstebestigning av Trollryggen i Romsdalen på CV-en, og jeg stiftet Norges første åpne gruppe for tindebestigere: Tindegruppen ved NTH. Klatrefelt fant vi snart på Ladehammeren i byen og Tikneppen i Bymarka. Fjellet Munken på Fosen var bare en fergetur unna, mens Innerdalen med alpine fjell var en logistikk-utfordring den gang studenter ikke hadde bil.

Du lurer vel på hvorfor min ambisjon var å bli tindebestiger, ikke klatrer? Jo, fordi det under min oppvekst knyttet seg en magi til ordet: Mystery and romance som den engelske foregangsmannen William Cecil Slingsby brukte om å være mountaineer i Vinnufjell (fjellene lengst vest i Innerdalen). De tysktalende brukte betegnelsen Bergsteiger om dem som søkte til tindenes friluftsliv. Arne Næss advarte allerede i midten av 1930-årene mot å redusere tindebestigning til en ateistisk turning på Guds apparater. Den andre navngjetne, norske filosofen som søkte til stupene, Peter Wessel Zapffe, var en ordkunstner av de sjeldne.

Jeg stiftet Norges første åpne gruppe for tindebestigere: Tindegruppen ved NTH

Han nørte opp under min fascinasjon for å bli ekte tindebestiger med utsagn som at det er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i Jordens ansikt – En Dantefærd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordene stillhet. Betegnelsen «klatrer»  reduserer oss til turnere som bruker fjellet som sparring-partner. I dag bytter jeg gjerne ut tindebestigning med det meningsfulle og vakre ordet tindeferd.

Når sant skal sies la vi også ned mye arbeid i den unge Tindegruppen på å øve klatreferdighetene våre, ikke som et mål i seg selv, men for å kunne klatre krevende ruter landet rundt – og for oss selvsagt også i Alpene. Det var ikke utbredt i NTK den gangen. Ikke minst ville vi klatre nye ruter på en stilfull og sikker måte.

Allerede første sommeren dro fire medlemmer, anført av vår oppmann Per Vigerust, på Den norske Nord-Norgesekspedisjonen til Lofoten og Stetind. Vi gjorde 2. bestigninger av Rubenson, Bryn og Schjelderups store 1910-sesong. Per og jeg var kommet godt i gang med en ny rute i Sydveggen på det store seilmerket, der takene i følge Zapffe var så små at det knapt var plass til en søkende sjel, da vi ble vasket ned i et heidundrendes tordenvær. Ikke minst ville vi klatre nye ruter på en stilfull og sikker måte.

Ikke minst ville vi klatre nye ruter på en stilfull og sikker måte

Fire særlig minneverdige tindeferder fra årene i Tindegruppa, som den snart kom til å hete, var 1. vinterbestigning av Vesteggen på Store Vengetind (1963), Nordøstveggen på Piz Badile i Bergell (1964) og Kongelosjen direkte med fortsettelse opp Sydribben på Stetind (1966). Med Arne Næss i taulaget klatret vi også en ny rute til Vestfortoppen. Videre opp Vesteggen fikk jeg anledning til å lede i fri de fryktinngydende sprekkformasjonene hvor professoren med kamerater i 1930-årene hadde skaffet seg tak ved å hamre inn rekved.

Vi sivilingeniørene hadde det fortrinnet at vi var ajour med utviklingen i storveggklatring. Vi sikret med bong bongs som hippiene i Camp 4 i Yosemite hadde tjent til livets opphold med å håndlage for entreprenøren Chouinard. «Stetind rundt» tok oss 24 timer uten stans under en flommende midnattssol.

Arne Næss advarte allerede i midten av 1930-årene mot å redusere tindebestigning til en ateistisk turning på Guds apparater

Sommeren 1966 kom til å utdype min identitet som tindebestiger og gjøre slutt på min karriere som laboratorieforsker. Jeg hadde ikke bare invitert Arne Næss som omviser i sydstupet det året, men også til å hjelpe til med å begrunne hvorfor rasjonelt tenkende sivilingeniører kunne finne på å velge en fritidssyssel som var livsfarlig – og samtid til og med unyttig. Professoren bidro med spinozistisk filosofi om gleden ved å identifisere seg med den store natur.

Ettersom himmelens sluser ikke holdt tett hver dag den sommeren, benyttet jeg også anledningen til å be den profesjonelle tenkeren om å hjelpe til med å finne frem til virksom argumentasjon for vern av fjellnaturen mot en omseggripende vassdragsutbygning. Jeg kunne bidra med min viten om økologi fra læreåret i utlendighet. Med en ubestridelig naturvitenskap – økologi – føyd sammen med Spinoza-forankret verdifilosofi skapte vi opphavet til det som skulle bli kjent som øko-filosofi. 

Da vi stevnet ut Stefjorden etter to uker som hadde brent seg inn i minnet, var jeg overbevist om at min sivilingeiør-identitet hadde gått ut på dato. Jeg ville ikke nøye meg med en identitet som tindebestiger som bare var befestet i mitt lille selv (Spinoza). Jeg ville gjøre tindebestigning til min profesjon og vinne venner for fri natur – Spinozas Store Selv – ved å tilby kurs i breens og tindenes friluftsliv for alle dem som ikke var født inn i en familie med et NTK-medlem.

Vi skapte opphavet til det som skulle bli kjent som øko-filosofi

Med våre tindeferder i Stetind-stupene hadde jeg fått bekreftet at jeg mestret håndverket på internasjonalt nivå. Forutsetningen for å kunne «tage ledelsen på vanskeligere ture» (NTKs opptakskrav i 1960-årene) var der for å regissere læring for andre. Jeg var overbevist om at kursene ville skape naturbegeistring og med årene også skape et naturvennlig samfunn. Rustet med harddata-vitenskapen økologi med en gjennomtenkt verdifilosofi som kjøl og ror, var mønsteret klarlagt for et liv i lage. Jeg hadde i mitt 30. år funnet noe å leve for – og jeg holdt bekymringen for at Helga, Bjørn (2 år) og jeg, ikke kunne leve av det på avstand. Jeg behøvde imidlertid ikke å være bekymret for Helga. Hun ble helhjertet med.

1966: Nils klatrer utsteget på Sydribben på Stetind. Foto: Jon Voll

I etterpåklokskapens klare lys ser jeg det slik at det hverken var konkurransemotivering eller rusopplevelsen som jeg var ute etter. Jeg ville danse med fjell. Mestringsgleden har ført meg fra svev over avgrunnen som skihopper til å finne vegen over bærekraftige snøbroer i labyrintaktige brefall for så å åpne vegen til bratt landskapskunst i fri natur. Tindenes friluftsliv er en veg til gleden ved å lete seg frem til vakre linjer i steile fjell og i dyp konsentrasjon i intimt samvær med snø, is og klippe utnytte mønstrene som åpner seg for kjenneren til å skape bratt landskapskunst.

 Jeg ville danse med fjell

Etter 46 år med veg-glede som veg-gleder for kursdeltakere i fri natur kan jeg i medhold av et rikholdig erfaringstilfang si at jeg ikke er alene om å føle mestringsgleden i møte med «land som stiger frem». Spinoza er ikke museal etter mer enn tre hundre år: Den gleden vi utløser med hele vårt selv, er den sterkeste, drivende kraften i menneskelivet. Gleden er derfor også den sterkeste kilden til verdi-læring og verdi-bekreftelse. Som all kunst er også bratt landskapskunst unyttig – men verdi-full. La oss dele denne kunsten med flere!

 Den gleden vi utløser med hele vårt selv, er den sterkeste, drivende kraften i menneskelivet.