«Vindmøller» er et koselig ord med en aura av tresko og virksomhet i samspill med naturen. Vindkraft har også hatt et uskyldig omfang i Norge, med noen få, små og ulønnsomme anlegg spredt langs kysten. Moderne vindindustri blir noe helt annet. Oppskalert teknologi og høye subsidier har nå gjort det økonomisk lønnsomt å sprenge ut nettverk av 10 meter brede anleggsveger langt inn gjennom hittil urørte fjell- og utmark-sområder og sette opp vindkrafttårn som rager opptil 250 meter over bakken. Vindmøllene på gårdstunet er blitt til rekker av turbintårn høyt over fjellryggene som lar sine lavfrekvente «svooosj-svooosj-svoosj» høre i kilometers omkrets. Vi snakker ikke lenger om miljøvennlig strømproduksjon, vi snakker om å høvle ned naturen til storskala industriområder. Når klimagevin-sten samtidig virker diskutabel, gjenstår bare spørsmålet om kraftbransjens gevinst forsvarer tapet for naturen og oss som trenger naturen.

Som fjell- og klippeklatrere har vi de flotteste opplevelsene og de dypeste erkjennelsene ute i ville fjellet. Det skjer hver gang vi bryner oss på nye opptak i ukjent terreng eller slukøret rappellerer av i sildrende regn. Det skjer hver gang vi kommer ut og opp uten å høre noe annet enn vinden som rusker i hjelmen og humla som suser. Da kommer det fram at utemmet natur legger en dimensjon til klatringen som vi ikke finner noe annet sted. Å klatre i urørte vegger, i egen ro og naturens buldrende stillhet er et privilegium vi kanskje ikke vet å sette pris på før vi har mistet det. Nettopp derfor sier strategien som klatretinget har vedtatt for Norges klatreforbund at vi skal arbeide for å ta vare på mulighetene for buldring, is-, klippe- og fjellklatring i urørt og støyfri natur.

Les også: Problemene rundt Sandefjord