Ikke uten grunn; Man ikke bare ødelegger fjellet, men endrer også dramatisk både stil, estetikk og faremomentet ved en rute – og opplevelsen av de andre rutene på samme felt. Sommerens hendelser på Preikestolen har igjen aktualisert temaet.

På 70- og 80-tallet ble det boret for hånd. Dette medførte naturligvis at man slo færrest mulig bolter og utklatringene ble dertil lange. På den tiden klatret man mest – eller nesten bare – sva, så man var i tillegg veldig stødig og god med friksjon. Det som nå oppleves helt forferdelig hårete og farlig, med flere titalls meters fallpotensiale, var da rimelig greit. Paradokset er at denne stilen nå forveksles med tøffhet – en dyd av nødvendighet forveksles med stil. 

Les også: Hvis du først skal bolte, gjør det skikkelig