I klatremiljøet har naturvern stått sterkt i alle år. Vår gamle professor Arne Næss var en markant motstander av vannkraftutbygging og lenket seg fast da fantastiske Mardalsfossen i Romsdalen sto for tur. Høyfjellsskolens far Nils Faarlund har i mange år hatt et veldig tydelig standpunkt mot vindkraft, og var med å stoppe et vindprosjekt på sitt hjemlige friluftsområde Totenåsen. Næss tapte vannkraftsaken, men vi er da i det minste selvforsynt med «ren» energi, selv om vannkraftutbyggingen på sett og vis har rasert mye av fjellheimen vår. Jeg har mang en gang ristet på hodet av synet av fjellvann som er tappet ned flere meter fra normal vannstand. Men gjort er gjort, og de fleste er glade for at vi kraftmessig sett er klimanøytrale. Og det er ikke alt ved vannkraft som er like stygt. Vannkraft-turbinene ligger gjerne inne i fjellet eller nede i dalen. Og drivkraften er vann som faller ned fra himmelen som naturlig regn, og blir liggende rolig i naturlige eller oppdemmede reservoarer. Vann er kraftfullt og tungt og produserer mye energi når det presser seg gjennom turbinen flere hundre meter lenger nede. En funksjonell og sunn mekanisme kan man nesten si.

Vindkraft derimot er bokstavelig talt «luftig», og veldig lite effektivt. Derfor er de nye turbinmastene 200-250 meter høye, og det trengs mange av dem for at de skal bidra i nevneverdig grad. Veldig mange. Et eksempel som ble presentert på nettsiden spectator.co.uk viser at om vindkraft skulle ha dekket verdens økning i kraftbehov mellom 2013 og 2014, som var på ca 2000 Terrawattimer, måtte det bygges 350 000 vindturbiner (hver turbin produserer ca 0,005 Terrawattimer per år). I forhold til arealbehovet per turbin, måtte både Storbritannia og Irland fylles til randen. Du ville altså ikke kunne beveget deg noe sted, uten å se og høre vindturbiner. Om de neste 50 års økning i kraftbehov skal dekkes av vindkraft må et areal på størrelse med hele Russland bygges ut – og det er altså bare økningen i kraftbehov. Da er ikke noe CO2-produserende kull eller gasskraft erstattet.
Så lite effektiv er vindkraft – og så lite fremtidsrettet. 

Les også: Norges Yosemite

Men vindturbinene produserer da i det minste «ren» kraft? Nei. Når man tar i betraktning hvilke store ressurser som kreves på vei fra og med produksjon på fabrikken, via transport, de ikkenedbrytbare komposittpropellene, de vanvittige veiene som må bygges for å få den frem til sitt ståsted, de enorme inngrepene som kreves for å få den på plass, blir regnestykket enda mer absurd. CO2-avtrykket er markant. Og levetiden? Ca 20 år. I løpet av det neste tiåret skal 13500 enorme turbinvinger fases ut bare i Danmark, og de aner ikke hva de skal gjøre med dem. Og det er mer. Propellene dreper fugler i hopetall – de ligger slått ihjel eller døende under turbinene. Mengder av fredet havørn. Men ikke nok med det, den siste informasjonen som har kommet frem er turbinenes effekt på innsekter. Angivelig drepes 1200 tonn innsekter bare i Tyskland hvert år. Både mennesker og natur er avhengig av insekter. En egen industrigren har etablert seg i Tyskland – rengjøring av turbinvinger, og da er det nettopp insekter det er snakk om.

Til slutt har vi de vanvittige fysiske inngrepene i landskapet. Hver turbin må ha en vei stor nok til å takle tungtransport. Når veien vel er fremme må et område så stort som en fotballbane planeres og et enormt festepunkt lages. 250 meter med vertikalt fugleskremsel må forankres skikkelig. Den visuelle effekten er grotesk. Vindkraft er jo så synlig som det kan få blitt. Rotorene ruver i terrenget, og de står ikke stille – nei, de beveger seg selvsagt. Det er veldig sjenerende for både folk og dyr, siden bevegelsen stadig kaller på oppmerksomheten.

Fra FN fikk vi i våres vite at tapet av urørt natur betraktes som en like stor eller større trussel mot kloden vår og oss som klimaendringene. Gjennom landbasert vindkraft ofrer vi her hjemme massive arealer urørt natur, og det er ille nok i seg selv. Men det verste er at det jo ikke hjelper – men bidrar bare neglisjerbart i klimasammenheng. Landbasert vindkraft er altså dobbel idioti. På Fosen i Trøndelag, der klatrefeltene Vingsand og Harbak ligger, bygges det nå nesten 300 turbiner med tilhørende veier i urørt natur. Ved Flatanger skjer tilsvarende rasering. Både Uskedalen og Nissedal er sett på som mulige områder for vindkraft. Hvordan har vi kommet hit? Jo, vindkraftindustrien er drevet fram av kyniske kapitalkrefter kombinert med hjernevaskede og dumsnille politikere som tror de hjelper i klimasaken. 

Når beslutningstagerne våkner og skjønner hva de har gjort vil de nok angre dypt, men da er skadene allerede skjedd – og de er uopprettelige. Å fjerne disse monstrene er i tillegg en voldsom jobb i seg selv. Polen skal fase ut all landbasert vindkraft. Danmark skal halvere antall vindturbiner. I Norge bygges det på spreng. 

I god tradisjon bør klatrerne samle kreftene og jobbe mot å stoppe så mye vi kan av vindkraft-galskapen.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel