En lang dag på AoRaki

Det var bekmørkt, kun en stjerneklar himmel og sporene fra gårsdagen viste oss veien mot den mektige Øst-ryggen av Aoraki / Mount Cook. Fjellet er 3724 moh., det høyeste fjellet på New Zealand, og ligger på Sørøya, som en del av fjellkjeden Søralpene. Jeg skulle klatre med 59 år gamle Brad McMillan, født i Irland men bosatt i USA. Med en imponerende nysgjerrighet og lekent sinn inviterer han til eventyr hvert år, og jeg har aldri opplevd å komme hjem som noe annet en utmattet og evig ydmyk når jeg har vært på tur med han. 

Der gårsdagens spor sluttet, på ca 2400 moh., møtte vi en bratt snøvegg, og det som hadde vært lett gange over relativt flat bre gikk fort over til vertikalt terreng. Taukveilen med knuter ble byttet ut med stegjern, økser og et minimalt rack med kiler og kammer, i tillegg til seks isskruer. 1400 meter med klatring lå foran oss. Ruta som vi kun hadde sett på avstand skulle onsightes i nattens mørke. Det var nok en fordel, for hadde vi sett størrelsen på denne ruta og omfanget av den utfordringen vi hadde tatt på oss, hadde vi nok tenkt oss om en ekstra gang. 

Den 55 grader bratte snøveggen bar preg av mye smelting fra gårsdagens varmeste timer, og store mengder med vårsnø hadde sklidd ned fjellsiden. I sporene av disse store skredene fant vi blank og hard snø som gjorde veien lett opp til laveste punktet på ryggen. Kun opplyst av hodelyktene og stjernehimmelen vant vi raskt høyde. Brad, min amerikanske klatrepartner og gode venn begynte sakte å nærme seg 60-årene. Etter et langt liv med klatring og alpinisme begynner kroppen hans å merke alderen. Vilje og styrke er det ikke mangel på, men mange timer med høyt tempo blir vanskeligere og vanskeligere for hver sesong. Jeg fikk lov å begynne og lede det første partiet med klatring, ca. 250 høydemeter. Det var stort sett snøklatring, og et miksopptak på rundt grad 4. Terrenget var eksponert, vi klatret løpende, med få sikringer. 

I det fjerne så vi hodelykter som sakte, men sikkert søkte seg opp via Linda Glacier på normalruta på Mount Cook. Vi spiste høydemeter og holdt takt med de andre som snek seg opp breen på truger. Det var et vakkert og sjeldent skue med stjernene som bakgrunn. Opp Øst-ryggen, langs den knivskarpe eggen, krabbe-traverserte vi og frontpointet med stegjernene uten å prate. Alt som hørtes var lyden av øksene og stegjernene mot hard snø, og vi jobbet vi sammen som viserne på en klokke.

I horisonten begynte solen å ta over for nattens tunge, men også betryggende, mørke. Lyktene våre hadde skapt en trygg boble og holdt oss uvitende om omgivelsene og farene som lurte rundt oss, men som sakte begynte å komme til syne. Den snaue 20 meter lange lysstrålen som vi hadde hatt å orientere oss etter forsvant, og vi innså hvor vi befant oss. Eksponeringen gikk fra 0 til 100 på noen få timer. «Hvor skal vi?» ropte Brad bak meg. Jeg hadde ikke noe godt svar på det, så svarte bare «opp». Veien til toppen var lett å forutse. Den knivskarpe ryggen vi hadde krabbet langs ble brått om til bratte miksopptak og tilsynelatende evige isfelt. Time etter time ledet jeg oss oppover, ryggen ble til en vegg, og vi fortsatte. 1000 meter under oss lå breen.

Med en vanskelighetsgrad grad på rundt AI3+, var det ikke så teknisk vanskelig, men nokså slitsomt. Etter ca. 250 meter vedvarende klatring, og ingen skruer igjen på selen, var det godt å få satt standplass med to økser, godt plantet i god is. Jeg fuelet opp på elektrolytter og energi-gel og satt fart oppover igjen i det Brad kom opp til standplass. 

I takt med at vi vant høyde ble jeg stadig mer andpusten. Jeg ble også mer og mer klar over eksponeringen og konsekvensen av hvert minste lille feiltrinn. Hver sving med øksene og plassering av føttene ble mer og mer presis. Opp-opp-opp, skulle det aldri ta slutt!? Storslagne omgivelser, og været kunne ikke vært bedre. Jeg stortrivdes og var fornøyd med framdriften. 

Brad fulgte sakte, men stødig etter. Med jevne mellomrom ble det stramt i tauet, og en felles hvil ble standard etter hver 20. meter klatring. Det ble stadig varmere, og den harde, gode snøen og isen ble til myk slush. Fortsatt solid, men vi måtte grave for å komme ned for å få satt en og en annen skrue i god is. Øst-ryggen opp til Middle Peak var kun den første utfordringen, og den en kilometer lange toppryggen lå og ruvet i bakhodet mitt. Ryktene og værmeldingen tilsa hard is og mye vind. Rett før det evigvarende isfeltet bikket over, lagde jeg en standplass med øksene i hard snø som enda ikke hadde blitt påvirket av den sterke morgensolen. 

Fra to utlignede isøkser som standplass lot jeg microtraxion gjøre jobben mens jeg satt og tok inn over meg den voldsomme naturen rundt oss. Herfra så man snøkledde fjell, langt innover Tasman Glacier, som hadde morenerygger høye som bygninger. Brad kom opp med et smil fra øre til øre, og beskrev den siste lengden vi akkurat hadde klatret som den fineste så langt. Men nå var den tekniske og morsomme klatringa over, og den lange toppryggen ventet like ovenfor oss. 11,5 time så langt, og vi hadde gjort unna omtrent to tredjedeler av klatringen. Returen ned, som også skulle bli et eventyr i seg selv, hadde jeg ikke orket ta stilling til på det tidspunktet. 

Veien videre over toppryggen var akkurat som ryktene tilsa: en kilometer frontpointing og krabbe-traversering. Lett, men utrolig slitsomt. Vinden som plutselig skrudde seg opp til volum 11, prøvde å slå oss ut av balanse med sine voldsomme kast på 60 kilometer i timen. Motvillig tok jeg opp kameraet og tok noen bilder og korte videoklipp mens Brad balanserte forsiktig over ryggen. Etter mange timer i sola var vi ikke bare solbrent, men også gjennomvåte av svette. De våte hanskene og klærne våre frøs raskt i den sterke, kalde vinden som la et tynt lag med is over alt. Jeg tok frem et par ekstra hansker jeg hadde spart på hele dagen, zippet på meg longsa, og moralen steg når jeg fikk opp varmen. Grunnet den sterke vinden, og det faktum at vi begynte å bli passe slitne forble vi bundet inn i tauet og satte noen skruer mellom oss mens vi jobbet oss bortover ryggen. Timene gikk og vi kunne ikke å se noen slutt på ryggen. Vinden var så sterk at det var umulig å kommunisere. Plutselig ble det unødvendig mye slakk i tauet, vinden tok tak i det og kastet det over den store skavlen som hang over Øst-veggen. Vi prøvde å vippe og piske tauet så det skulle løsne, men ingenting fungerte. Jeg satt forankret litt høyere opp enn Brad, og kunne se hvor tauet satt fast, under den minst fire meter lange skavlen. Jeg så Brad søke seg nærmere og nærmere skavlen, og i det han skulle klyve ut på den ropte jeg med all den kraft og kapasitet mine lunger klarte. Han hørte mitt desperate og skrekkfylte rop og innså at han var for langt ute. Han krøp sakte tilbake, sikret seg med øksene, og begynte så å knyte seg ut av tauet. Jeg skjønte hva han planla, og gjorde meg klar til å ta inn tau i det skulle slippe det.

Ryggen ble etter hvert mindre bratt, og vi kunne med letthet gå usikret de siste stykket mot topplatået. Endelig fremme på toppen. Øyeblikket jeg hadde sett for meg så lenge i forkant. Men lykken og mestringsfølelsen fikk vente – vinden og det evige frontpointinga hadde tatt all kremen ut av oss og vi var ikke mer enn fem minutter på toppen. Noen bilder, highfives og de siste dråpene av mine 750 ml vann gikk i en slurk. Så begynte vi på den lange returen.

Vi så ned mot Linda Glacier, og skimtet noen små dotter som gikk nedover den bratte breen. Overraskende nok var vi ikke siste lag på toppen. Vi fulgte en fin motorvei-lignende sti nedover. Hoppet over de første rappellene over «the summit rocks» ved å nedklatre lett terreng. 15.5 time så langt, en munnfull med snø hjalp ikke så mye på tørsten men ga litt fukt til en ellers tørr og sår hals. Etter noen korte rappeller var vi forbi «the Linda Shelf». Så et hopp over den dype bergschrund, og vi var nede fra selve fjellet. Nå gjensto rundt 1000 høydemeter med bre, sprekker og enorme hengende isbreer som omringet oss i den store gryta vi befant oss i. Etter at vi smeltet litt snø i Jetboilen, og igjen gikk inn i bree-modus, begynte vi den siste nedstigningen.

Sola hadde forsvunnet bak veggen som omsluttet Linda Glacier og snøen hadde begynt å bli isete og hard. Den hengende isbreen som jevnlig raste ut over platået var stille. Vi skulle passere «the gunbarrels», som er – som navnet tilsier – to renner, fra langt oppe i fjellet, med åpning rett mot veien vi gikk på. Jeg var raskt forbi uten problemer. I det jeg var forbi merket jeg at tauet strammet, snudde meg mot Brad, og skjønte fort hva som hadde skjedd. 

Vi fikk kommunisert, og det viste seg at han hadde blitt truffet av en stein. Heldigvis var det ingenting alvorlig og han var raskt ut av fallsonen. Vi sank gjennom snøen som gradvis ble hardere og hardere, fortsatt knedyp, men innimellom bar den oss noen steg. Jeg begynte å kjenne meg dehydrert og kroppen bar preg av de lange timene vi hadde vært ute. Tauet bak meg ble mer og mer stramt når Brad senket farten ytterligere. Snøen hadde blitt såpass hard at den bar oss uten problem, men veien til hytta så ikke ut til å bli noe kortere. Vi gikk i vår egen verden, ingenting ble sagt. Blikket ned, fulgte sporene fra de som hadde gått samme veien før oss. Det var tre timer siden vi pakket unna racket og Jetboilen, og hytta nærmet seg endelig. Den siste stigninga opp mot hytta føltes det som om Brad satt seg ned, og jeg må trekke han. Jeg snudde meg, men det var til min overraskelse litt slakk i tauet. Utmattelsen, gleden og den enorme mestringsfølelsen slo mot meg i det at jeg satte foten innenfor døra på hytta.

Aoraki / Mount Cook 3724 moh

Rute: Østryggen IV 4+ (NZ-grad)

IVRIG: Svenske Andreas Widlund, 31 år er bosatt i Narvik, og er stadig å finne på et høyt fjell i alpine forhold.