Over Strandåtind, på Kjerringøy like utenfor Bodø, våknet solen til liv i 10-tiden og bikket ned i havet kun fire timer senere. Anmarsjskoene var for lengst lagret i boden og byttet ut med stegjern og ski, men novembersola ville det plutselig annerledes. Vi var fire lykkelige kropper – ivrige på å kjenne luft under vingene etter en mildt sagt begredelig høst. 

Med sine 862 meter er ikke Strandåtinden akkurat ekvivalenten til en topp i de sveitsiske alper. Dog kan den by på litt fin klyving, samt et crux på 5- og er dermed noe mer enn en vanlig spasertur. Normalveien er beskrevet som mer luftig og spektakulær enn den kjente og kjære Store Austabotntindtraversen, og den er garantert mindre besøkt. Pioneren Carl Hall forsøkte seg allerede i 1889, men ble stoppet av hammeren, som senere fikk hans navn. Det måtte gå ytterligere et kvart århundre før Schjeldrup, Jentoft og Rubenson fikk blod på tann og gikk hele traversen fra vest mot øst, som førstebestigere.

Kvelden forut for vårt lille eventyr gikk med til å organisere ferge fra Festvåg til Misten, med avreise 07:00 neste dag. I vårt nystiftede taulag fantes varierende grad av klatreerfaring, men med en viktig fellesnevner. Vi var gira! Gira på å skjenke Nord-Norsk granitt til våre sarte hender, som alt hadde vendt seg til plastikk på innendørsvegger. To av oss hadde kommet kjørende fra Vesterålen samme dag. De resterende to var utrustet med egen bopel i Bodø, og hadde intet annet valg enn å slenge seg med, da «vesterålingene» plutselig trappet opp på døra og ville leke.