Håkon Hansen døde tragisk på vei ned fra Storen i 2013. I anledning fødselsdagen hans den 28. november republiserer vi det store intervjuet vi gjorde med han tidligere samme år, da vi tok turen til hans bosted i Biar.Høsten 2012 besøker jeg Håkon hjemme hos han i Biar i Spania. Det er på tide med et skikkelig intervju med denne pælen i nyere norsk klatrehistorie – ikke minst for å historieformidle til de som ikke kjenner prosessen fra grad 8 til 9 innen norsk klatring, men også for å sjekke ut hvor en legende trekker seg tilbake etter endt dyst, og hvordan det går. Hva er da bedre enn å besøke han hjemme, hos familien, på stedet der han har boltet opp over 200 nye ruter? Ti dager med klatring, god spansk mat og gode samtaler. Jeg gledet meg. Middag: Håkon Hansen på restaurant i Sella. Kona Siv Vikberg til høyre. Foto: Dag HagenHåkon er ikke noen ny bekjent. På 90-tallet var klatremiljøet lite – vi hadde mange felles nære venner. Jeg var ung og supergira, han var noe eldre og supergira – vi hadde rett og slett mye til felles. Foruten konkurranser, trening, klatreturer og den slags var det mye festing og tull – en herlig tid. På slutten av 90-tallet mistet jeg kontakten med Håkon og etter hvert hørte jeg at han hadde flyttet til Spania. Foruten det publiserte «Mitt møte med klatringen» i Klatring 86 hadde jeg ikke hatt kontakt med han på mange år. I 2011 traff jeg han igjen på Vulkan klatrehall. Der skrudde han buldere til en konkurranse. Det slo meg hvor bra bulderne var – de bar virkelig preg av å være laget av en mester. Noe annet som slo meg også  – jeg så at det var noe som plaget han. Hva det var klarte jeg ikke sette fingeren på. Senere fikk jeg melding om at han skulle på Ama Dablam (6812 moh), verdens vakreste fjell, og jeg tenkte at min intuisjon sikkert spilte meg et puss. En mann skal være ved sine fulle fem for å klatre Ama Dablam. Under samme møte ble jeg også invitert til å besøke han. – Bare bo hos oss, hadde jeg fått beskjed om.«Jeg henter deg på flyplassen i Alicante,» kom det siden på mail fra Håkon. «Vi har et stort hus – du får til og med eget rom!»Jeg tenkte at det sikkert var praktisk å ha egen bil og fant et billig utleiefirma. Prisen for det var to timer i kø og enorme forsikringsavgifter. Vel, vel. Uansett var jeg flere timer forsinket da jeg ankom Biar – ikke mange timene til mørket falt på. Håkon insisterte allikevel på å spise før vi begav oss ut. Vi satt oss ned på en tapasbar i den lille byen, der Håkon bor sammen med kone og barn. Som så mange andre byer i Spania er de fleste bygningene flere hundre år gamle, i stein. Over oss troner en imponerende borg, som liksom passer på alle de små husene her nede. Byen har skole og barna løper i gatene på vei hjem etter endt dag. Barer er det mange av, og dette er et av Håkons stamsteder. Håkon bestiller tapas og en øl til oss hver. Det var litt merkelig at vi skulle spise nå, men straks får jeg forklaringen. Han ser svært alvorlig ut – og har tydelig bestemt seg for å fortelle meg noe viktig, noe som plaget han. Jeg ante ikke at noe slikt fylte Håkon Hansens liv, selv om jeg ved nærmere ettertanke og som sagt hadde fått noen intuitive hint. Fra gammelt av virket han alltid som en stabil, staut herremann som visste hva han har villet: Bli Norges beste klatrer, noe han lykkes med. Da jeg begynte å klatre på 80-tallet så vi en masse bilder av Hansen på de hardeste rutene – sterk og lett. Det er lenge siden, vi blir alle eldre, og at han også er litt rusten i formen er naturlig. Det er allikevel ikke lenge siden han førstebesteg riktig harde ruter, både her ved Biar, og hjemme ved Haugesund, der han har utviklet flere nye felter. Biar: Håkon på bar i hjembyen. Hunden Ludde passer på. Foto: Dag Hagen– Jeg har hatt det helt jævlig, kommer det fra Håkon.Jeg vet ikke hva jeg skal si eller tenke – enda mindre hvordan svare. Hvordan kommer de neste ti dagene til så se ut? Hva er det som har plaget han? Det skulle bli en dyster samtale, noe vi kommer tilbake til. I denne saken skal vi allikevel først fokusere på Håkons fantastiske prestasjoner innen utviklingen av norsk sportsklatring.Håkon drev nivået fremover og oppover på 80- og 90-tallet, og vant en rekke konkurranser. Han gikk knallharde ruter i utlandet og var ikke langt bak de beste i verden. Håkon er stolt av sine prestasjoner, med god grunn. Han innførte Norges første 8b+ med Morrison på Megaløkenhavna ved Oslo. Ruta ble satt i 8b, men ble oppgradert til 8b+ da et tak brakk. I etterkant har de fleste forstått at ruta ikke ble hardere da taket brakk, kanskje til og med lettere, siden man fant en annen, smartere løsning, og ruta står fremdeles i 8b+. Noe tilsvarende skjedde på naboruta, Miles Ahead. Et par dager etter vår dystre samtale på tapasbaren, er vi dypt inne i grader og bestigninger.– … og «Miles» var mye hardere, konstaterer Håkon entusiastisk.– Da jeg førstebesteg den fantes ikke den store bøtta alle catcher til. Der i diederet falt det senere ut en stein, noe som åpenbarte den største bøtta på hele ruta. Jeg ville aldri satt den i grad 9 med det taket, og ruta må ha vært minst 8b+, om Morrison er 8b+.Selv om det er innen klippeklatring Håkon har endt opp med å pushe grensene, var det ikke det som brakte Håkon inn i klatresporten, men fjell, turer, snø og is – inspirert av en artikkel i ukebladet Det Beste, som de fleste husholdninger på den tiden hadde et forhold til.– Grunnen til at jeg begynte å klatre var at jeg leste om en klatretur til Gasherbrum 1. Stakkars moren til klatrerne – hun hadde fem barn og to av dem døde i klatreulykker. Jeg ble fullstendig oppslukt av dramaet. Det var den artikkelen som gjorde at jeg tok action. Jeg måtte se hva dette var for noe. Var det så farlig som man fikk inntrykk av? Jeg fikk tak i SH-katalogen (Skandinavisk Høyfjellsutstyr, red. anm) fra 1981. Der sto det om Nils Engelstad i Stavanger. Jeg ringte og spurte om vi – jeg og min kompis Olav – kunne bli med å klatre. Vi trodde det var ti-metersklipper det var snakk om, men her var det 50 meter høye vegger! Jeg var livredd, rett og slett dritredd, men samtidig tente det en gnist i meg som aldri har slukket siden.Håkon hadde en veldig god venn, som også endte opp som en av Norges beste klatrere.– Nesten utrolig, de to i Skandinavia som innførte niertallet er blodsbrødre. Det er Alv som har betydd mest for meg – han er en fantastisk person.Alv Borge var en ung, supersterk stavangergutt som var flink på skolen. De to ble sjelefrender. Med klatringen og en nyvunnen bestekompis som delte livets største pasjon tok Håkons liv en helt ny retning. Han ble rett og slett veldig god til å klatre – veldig fort. Han gjorde som verdenseliten på den tiden: Dro til Buoux i Syd-Frankrike. Det var der klatresporten presset grenser på 80-tallet. Hansen trivdes godt i Buoux.– Alle campet på samme sted, på Camping Municipal i Apt, sier Håkon drømmende, mens han erindrer en mengde gode minner.Jeg var der selv et tosifret antall ganger. «Alle» var der; Ben Moon, Jerry Moffat, Lynn Hill og de andre heltene. Du så klatrehistorien utspille seg; veggen der Azincourt (8c) først sto som prosjekt og siden ble gått av Ben Moon. Straks etter kunne vi lese the full story og se bildene i klatreblader. Ben Moon ble et ikon, alt han gjorde ble lagt merke til. Han satt på en stol hver hviledag, hele dagen, for ikke å bygge muskler i bena. Vekt ble viktig, det var viktig å være tynn. Vi tømte pepperbøssa i gryta for å spise så lite som mulig. Engelskmennene røkte hasj for å dempe matlysten. Hjarrand Julsrud ble så sint at han var nær på å banke meg opp da jeg ikke holdt avtalen om å kun spise snop en hel dag, for å belønne et slankeprosjekt. Jeg orket ikke, og fikk behov for ekte mat. Mat var et veldig viktig tema, men ikke for Håkon.– Jeg har alltid kunnet spise hva jeg har villet. Jeg er naturlig tynn, noe som jo er veldig bra for klatringen. Jeg sto alltid opp tidlig, før alle andre, og spaserte bort på baren og spiste Pain aux Chocolat og drakk Café au lait. Om vinteren når det var kaldt tok jeg gjerne en kakao i tillegg.Folk levde på nullbudsjett. Spesielt engelskmennene; Margaret Thatcher hadde sørget for en trygdeordningen slik at klatrerne fikk penger. Men de fikk ikke mye, og spinket og sparte. Det gjorde vi andre og – spiste billig pasta så vi kunne bli så lenge som mulig.– På campingen i Apt var det grisebillig å bo; 15 kroner natta i telt. Det kunne bli temmelig hustrig på høsten og vinteren, men vi holdt ut – kokte mat på stormkjøkken og satt med store duniser og spiste. De som hadde mest penger leide campingvogn, og der stuet man seg sammen 3-4-5 stykker i hver. Campingvogner var selvsagt mye varmere enn telt. Jeg bodde i vogn med mange forskjellige klatrere. Det var aldri krangling, og det gikk alltid bra. Helt utrolig egentlig.Håkon var «en av gutta», og fikk et godt innblikk i stjernenes trivielle gjøremål.– Traff Ben Moon flere ganger og hang mye med han og Shawn Miles. Vi satt hver kveld i campingvogna og røkte vannpipe. Amerikaneren Jordan Mills fikk tilsendt marihuana fra moren sin i USA. Dette var uskyldige tider – man kunne postlegge dopet. Det ble røkt til Monopol-spilling nesten hver eneste dag. Jeg så aldri de gutta drikke alkohol. Dette var jo den tiden Ben Moon jobbet på prosjektet sitt Azincourt, og alkohol nedsatte klatreprestasjonene. Franskmannen Jean Babtiste Tribout gikk også en av de harde rutene der; Le Spectre du Surmutant (8b+). Vi dro til en konkurranse i Birmingham, og da vant Tribout. Han ble så glad, den eneste gangen han vant. Jeg og han sto i baris og endelig bevilget vi oss øl etter konkurransen.Det var i Buoux Håkon traff Robert Kerneza, som han besøkte på Roberts hjemmecrag i Østerrike. Kerneza var på den tiden en av de beste klatrerne i Østerrike og influerte Håkon sterkt.– Vi klatret mye sammen og vi funket bra som taulag. Han var til å stole på. En gang, før vi skiltes utpå høsten etter å ha klatret i Buoux, avtalte jeg å møte han en dato i april i Østerrike. Uten å ha snakket sammen på et halvt år, møtte vi opp på avtalt dato – til avtalt tid. Han var der, og jeg var der. Rart å tenke på i disse mobiltider.  Jeg hadde flere lange klatreopphold med han. Han klatret 8b i 1984, noe som var banebrytende. Jeg gikk min første 7b i Finale Ligure sammen med han. Det var vel i 1986.Det var sammen med Kerneza at Håkon virkelig fikk fart på sakene. Han førstebesteg blant annet en 8a i 1987, som nå er blitt kraftig oppgradert.– Det året gikk jeg to 8a-er i Østerrike. Den ene var faktisk en førstebestigning som Robert ikke greide å gå; Joy Division. Det var Robert som hadde boltet begge og vi jobbet på de til sammen i seks dager. Han klarte å gå den ene (7c+). Så var det Joy Divisions tur. Det var kliss vått den morgenen, og tåke, så vi gikk tilbake og tok et par øl på en restaurant. Tilbake til veggen et par timer etterpå hadde tåka sugd ut absolutt alt som fantes av fuktighet i veggen, samtidig som jeg hadde en fantastisk god dag. Tror jeg hadde klart cruxet én gang på de seks dagene. Jeg ledet ruta, og graderte den 8a. Jeg våget ikke å gradere den høyere. Robert var da en 8b+-klatrer, og klarte aldri å gå ruta. I tillegg klarte heller ikke Christophe Grill, som da klatret 8b+, å gå den. To av de beste klatrerne på den tiden i Østerrike klarte altså ikke å repetere det som unge Hansen hadde klatret. Det tok ti år før den ble repetert og står nå i 8b+. Rett før Joy Division gikk jeg Zeitgeist (8a) – den største 8a-klassikeren i Østerrike. Det var første 8a-bestigning av en nordmann.Håkon og Robert var også mye i Arco, et av hans favorittsteder, og åsted for berømte Arco Rock Master, som den gang gikk på ekte fjell.– Der klatret vi konkurranserutene. Disse var altså på kalkstein, helchippet. Det var chipping på høyt nivå. Rart å tenke på det, hvordan innstillingen til å lage tak har endret seg. Nå blir man lynsjet om man setter jernet i veggen.En rekke klassikere ble chippet, både i Buoux med La Rose (8b+), Tabou (8a) og Chouca (8a+), men også klassiske Fontainebleau med La Balance (7C+), La Joker (7A), L’Abbattoir (7A), Carnage (7B+) og en mengde flere. Det var vanlig å kreere ruter, og Håkon er barn av sin tid.– Jeg har selvfølgelig chippet, som de fleste som lagde harde ruter på den tiden. På ShimpHansen blant annet – der er det en sekvens i starten som er umulig uten tak, og det ville vært veldig trist om den linja ikke skulle bli gått. Jeg har også chippet på Villdyret, på traversen. Jeg laget et par håndtak, for der var det ingenting, det var klin umulig. Siden har det falt ut et fottak, men det er et flak som har løsnet. Jeg chippet også to tak på Stimulator (9-), og et tak på Tøffetøff (8/8+). På Løkenhavna er det chippet på Blaff (9-). Alle rutene jeg gikk i Buoux var jo chippet, men ikke av meg selvsagt. Chippingen må sees i en kontekst. Den gang var det legitimt. Jeg har boltet over 1000 ruter og chippet på fem, så det er ikke mye slik sett.– La Rose er jo verdens mest berømte 8b, og den har knapt et eneste naturlig tak. Og Carnage i Font. Folk står i kø på disse klassikerne og er samtidig i mot chipping – en merkelig holdning. I Loddefjord er jo rubb og rake chippa. Det måtte til, ellers ville man ikke kommet seg opp i veggen.– Men man skal ikke chippe ned til sitt nivå. Om prosjektet er 8c og du chipper ned til 8a+ er det ikke bra. Jeg mener utvalgte, svært erfarne klatrere bør få lov til å chippe. Man må se mye mer nyansert på saken, siden mange av klassikerne ikke ville eksistert. En del klatrere uten peiling sier at man kanskje kan gå disse rutene i framtida. Men det er jo helt opplagt at man ikke kan klatre en vegg uten tak.Ellers var det like strenge regler innen klatringen da som nå, bare andre normer. Den som ikke fulgte reglene fikk høre det. Resten av reglene i samfunnet ble dog gjerne mer sett på som retningslinjer ment til å brytes.– Det var en spesiell tid. Et par kompiser skulle kjøre nedover til Buoux, men bilen var avskiltet. De skrudde like godt av skiltene på en bil i Oslo, og kjørte nedover. Skiltene ble ikke sjekket på tollstasjonene, og nyheter var det lite av. Mora mi sendte nedover Haugesunds avis en gang i uka – det var de nyhetene jeg fikk.Det hendte mye i Buoux, og Håkon har flust med anekdoter.– En gang, da jeg var på tur sammen med Jacob (Normann, red. anm) traff vi på tvillingene Thorén – klatresportens Knoll og Tott. Jacob drog en spøk og sa at det var veldig viktig å hente seg inn igjen etter all belastningen etter klatringa, og spratt en liter med øl. Vi spøkte bare, men Thorén-gutta gikk på. «Hva? Er det viktig?» sa Gløer og Bård i kor. Så løp de bort og kjøpte en bærepose øl. Siden drakk de hver dag. En annen morsom historie var om en venninne – hun er kjent i klatremiljøet, men jeg vil ikke nevne navn. Hun hadde gått tom for snus. Hun krøp rundt teltet sitt og plukket opp gamle snusklaser som hun hadde kastet. Hun var også veldig opptatt av å ikke bruke såpe, som hun mente var uheldig for huden. Hun vasket seg en gang i uken i kaldt vann, uten såpe. Men steike hun var sexy allikevel.– Vi sendte også masse postkort, blant annet til vår kompis Helge Måkestad. Vi adresserte det til Helmut Måkeby, Hurum. Det kom fram. Vi hadde det veldig morsomt med å sende til fiktive navn.Rapping og stjeling var det mye av – folk hadde jo knapt penger.– Noe jeg husker veldig godt var da Ben Masterson, som var en av de virkelig gode på den tiden, ble kjeppejaget rundt i byen av far og sønn som eide klatrebutikken. Han hadde stjålet et klatretau. Ben satt på en av Aps kaféer, og de kom med bil og balltre. Han satte på sprang. Hva som skjedde etterpå vet jeg ikke. En annen episode, det var da jeg og Robert var igjen på campen, sammen med to franskmenn, der levde vi i sus og dus. To ganger i uka dro han ene på supermarkedet og fylte opp tralla med mat og gikk ut bakveien. Han stjal og stjal. Hver gang han kom på campen var det fest. Det var ikke måte på hva han fikk med seg – de dyreste varene.Men det var også triste saker. Det har skjedd mange ulykker i Buoux, blant annet falt klatrestjernen Lynn Hill fra toppen av en av veggene og rett i bakken. Hun hadde glemt å knyte åttetallet riktig. Nå gikk det bra med henne, utrolig nok. Men alle var ikke så heldige.– Jeg hadde en kamerat som het Hervé og hadde klatreavtale med han. Vi skulle møtes under ruta Captain Crochet. Da jeg kom lå han på bakken. Han hadde falt fra toppen og knekt ryggen. Det siste han sa til meg før han slukna var; «Håkon, Captain Crochet is a bad route».Det var mye rivalisering, og spesielt mellom Stavanger-gjengen og Oslo-gjengen. Håkons store kamphane var Per Hustad (som førstebesteg Maraton (9) på Damtjern i 1988).– Hustad satt og gliste da jeg kom til Verdon, han gledet seg til å fortelle, og sa at han hadde gått 9- med ruta Sale temps pour les caves. Jeg svarte; «Det har jeg og.» Hustad ble skikkelig deppa. Ruta han hadde gått ble også nedgradert kort tid etterpå. Oslogjengen dro til Stavanger og nedgraderte Stimulator fra bakken, til 8+. De mente den ikke kunne være 9-. Nå står den i 9-/9. Det skulle jo vise seg at ingen av oss var først med 9-, for det var jo Alv Borge, som hadde gikk Kvantespranget. Alv satt den i 8+, men den er siden oppgradert til 9-.All rivaliseringen ble etter kort tid av mindre betydning. Håkon ble syk.– Jeg hadde hatt kyssesyken uten å vite om det. Jeg ble syk i Frankrike i 1989, og fikk 40 i feber. Det var jævlig kaldt, så jeg fikk bo hos Johan Lur. Jeg hadde høy feber to uker. Første dagen jeg følte meg noenlunde ok, gikk jeg en 7b+ onsight. Men jeg ble jeg enda sykere og klatret ingenting i 7 måneder. Neste sommer gikk jeg Slakteren, Keltisk front og en del andre førstebestigninger, men fikk hele tiden tilbakeslag.Håkon bodde da i Oslo og var en sentral del av Majorstua-gjengen – samt formann i den legendariske foreningen Majorstuen Vel. Klubben hvis festing, tull, tøys og klatring var hovedmålet. Opptakskravene var greie: Alle måtte ha klatret minst én 9- for å være medlem.– På tidlig 90-tall eksperimenterte noen av gutta med en del ikke helt lovlige substanser. En av oss hadde samlet fleinsopp. Jeg husker godt at han sto på kjøkkenet og fordelte varene. Vi satt og hørte på et band som hette Gong – satt der rundt bordet og holdt hverandre i hånda – vi var så rusa. Et par andre var helt ute, og satt og klamret seg til hverandre. Det var vilt; Hele eliten av norsk klatring sitter hjemme hos meg og spiser fleinsopp og tripper helt ut. På den tiden var det mange ville fester. Ingen spyttet i glassene. Vi var drita fulle alle sammen. En gang prøvde vi å heise Jon Anders Fredriksen opp i flaggstanga, noe som selvfølgelig ikke gikk.Men tross festing og sykdom var Håkon fremdeles en meget god klatrer. Han hadde også alltid hatt en dragning mot fjellet, og Trollveggen var selvfølgelig et mål. Han tenker tilbake på en del close shaves i fjellet, blant annet på et forsøk på ny rute.Vi svarte, at det var bare oss, og vi var jo nede igjen. Da sa han at det hadde vært et kjemperas i Trollveggen. To dager etter var jeg oppe i veggen igjen. Vi hadde ingen respekt for farer.– Jeg var i Trollveggen med Hjarrand. Vi skulle gå en ny rute, vi satt på Nick-hylla og hørte på fotballkamp på radio; Sverige-Brasil. Neste dag skulle vi fortsette opp Trollkjerringruta. Plutselig kom værmeldingen og de meldte om ekstremvær på Vestlandet. Vi bestemte oss for å rappellere ned i en fei, og så gjorde. På Aak Fjellsportsenter kom det en lensmann og spurte om det var noen i Trollveggen. Vi svarte, at det var bare oss, og vi var jo nede igjen. Da sa han at det hadde vært et kjemperas i Trollveggen. To dager etter var jeg oppe i veggen igjen. Vi hadde ingen respekt for farer.Håkon var også på ekspedisjon til høye, kalde fjell; Ama Dablam og Cho Oyo. Han forteller med glød om kalde netter og teltleire på kanten av avgrunnen. Men også om dårlig kjemi og personkonflikter.– Jeg var der i 1999 uten å toppe – to netter på 6300 meter. Det har ligget i underbevisstheten hele tiden. Ekspedisjonslederen bestemte alt. Han delte oss i to lag, jeg var den ene av to som hadde vært høyere enn Galdhøpiggen, og hadde erfaring. Allikevel fikk jeg beskjed om at «du Håkon er på B-laget.» Vi måtte bære alt utstyret selv, ingen sherpa som på A-laget. Etter den turen bestemte jeg meg for at jeg aldri skal dra på en slik tur uten å ha innflytelse. På Cho Oyo ble det også litt konflikt, og jeg er 100 prosent sikker på at vi hadde toppet om vi hadde ventet noen dager. Jeg gikk gjennom all historikk på fjellet, og fant ut når folk hadde toppet og når de ikke hadde gjort det. Derfor mente jeg vi skulle vente. Men slik ble det ikke. På Aconcagua sviktet kameraet rett før toppen. Siden jeg ikke hadde bildebevis ble bestigningen trukket i tvil av en kar.Håkon sukker.– En merkelig holdning noen har. Var på toppen med ekskona mi, så det var jo ikke snakk om mangel på vitner. Uansett elsker jeg fjellet. Det er helt vilt og helt rått. Jeg får slike naturopplevelser av å være i storslåtte fjell-landskap.Slik sett er det jo et lite paradoks at Håkon bor i varme Spania. Men også der er mulighetene for klatring enorme. Ved Biar har han boltet opp over 200 ruter, og i områdene rundt er det flere tusen klatreruter i en drøy times biltur fra Byen.– Jeg og Siv bestemte oss for å flytte til Spania i 2004. Da dro vi ned til Alicante-området tre-fire ganger og kjørte rundt. Vi var i hele området for å finne ut hvor vi skulle bo. Den første fine plassen vi fant var Sella. Der var vi til og med innom skolen for å sjekke den til datteren vår. Tilfeldigvis kjørte vi forbi Biar, en by vi likte vi med en gang. Vi bestemte oss for å bo her. Vi kjøpte først et hus som trengte skikkelig oppussing. Vi traff noen svensker som ville pusse opp for oss. De skulle ha 10 000 euro i forskudd for planlegging og innkjøp av materialer. De jobbet totalt to timer, så forsvant både svenskene og pengene. Vi ble grundig lurt der, men fikk solgt huset og kjøpte det vi bor i nå til en veldig billig penge. Vi trives kjempegodt her. Min datter Emma kan flytende spansk og går på skole. Hun trives godt og nekter å flytte tilbake til Norge. Hun har jo bodd her siden hun var 6, så dette er jo stedet hun har vokst opp. Selv kunne jeg aldri flyttet tilbake til Majorstua, der er det jo bare eksos og drit. Om jeg skulle flyttet hjem måtte det blitt min barndomsby Haugesund. Selv om det regner mye er det ren luft.En kveld er Håkon og jeg ute på pub og tar oss en øl. Spanjolene er glad i sine små kneiper, der man kan få seg noe å drikke og noen enkle tapasretter – og se på fotball.– Det er hit Siv og jeg kommer når Barca spiller kamp. Da tar vi på oss drakter og hopper og hyler og skriker. Jeg holder med tre lag; Barca, Everton og FK Haugesund. Jeg blir så lei meg når de taper. Sist de tapte, det var mot Odd på hjemmebane, var jeg trist i flere dager. En barndomskamerat som jeg og Nils Engelstad klatret en del sammen med i Stavanger, er leder av sponsorlauget til FK Haugesund. Jeg spilte på guttelaget til jeg var 15 – jeg kan trikse 500 ganger når det skal være. Uansett får jeg fra tid til annen gratisbilletter av han. Da koser vi oss.Haugesund, fotball og klatring. Håkon drar hjem hver sommer og skrur ruter, bolter nye ruter og holder klatrekurs. Det gir en grei inntekt. Han skal hjem om få uker.– Når jeg kommer hjem til Haugesund nå så har jeg fast jobb, på Tusværtunet klatrevegg. Der skrur jeg gjerne om hele veggen – det tar meg 8-9 dager og gir en grei inntekt.Jeg tar ned alle takene, vasker de og setter de opp. Skrur om hele senteret. Jeg har eget firma: Håkon Hansen Klatring. Men det er ikke alltid jeg er i stand til å jobbe.Tidvis har jeg vært helt lammet. Jeg kan knapt handle i butikken. Om jeg oppdager at jeg må telle penger og ikke har akkurat riktig beløp når jeg skal handle mat får jeg helt panikk.Vi er tilbake der vi begynte – hva som har plaget Håkon hele livet. Han mener selv det er et resultat av barndomsopplevelser. Det gjorde at selvtilliten og konsentrasjonen ble så dårlig at han verken fikk seg utdannelse eller skikkelige jobber.– Jeg ble skammobba i barndommen. Livet mitt var preget av depresjon og tristhet. Du skal vite alt det jeg var igjennom i barndommen. Hvorfor skal folk mobbe? Det har preget meg enormt. Det var derfor jeg ikke fikk utdannelse. Jeg var den minste i klassen – med rødt hår og fregner og det er viktig å ha noen å hakke på, og de valgte meg.Klatringen ble veien ut av ensomheten og tristheten. Han fikk noe å fokusere på – noe som ble mer verdifullt og hadde en større kraft enn de negative tankene omkring mobbingen.– Jeg bestemte meg for å ta en grusom hevn. Jeg sa: Jeg skal bli Norges beste klatrer. De lo av meg. Men jeg sa det også til klatrerne i Stavanger og jeg er så glad for at de var med å dra meg fram.Håkon nådde målet sitt – han ble Norges beste klatrer. Men følelsene har ikke gitt slipp, og smerten er kommet tilbake – på en annen måte.– Jeg har vært skrekkelig plaget med angst. Tidvis har jeg vært helt lammet. Jeg kan knapt handle i butikken. Om jeg oppdager at jeg må telle penger og ikke har akkurat riktig beløp når jeg skal handle mat får jeg helt panikk. Jeg må vite akkurat pris, og ha akkurat riktig mengde penger. Om jeg trenger nytt klatreutstyr sender jeg Siv og Emma inn, og venter ute. Sist jeg prøvde å gå inn begynte jeg å hyperventilere og måtte gå rett ut. Jeg pleier å se meg om etter benker og steder som jeg kan legge meg ned på om det går galt. I butikker og slikt har jeg akkurat samme problem. Halvparten av gangene må jeg snu og gå ut igjen uten å få handlet.Sommeren 2011 toppet alt seg. Håkon var i Spania, og tok avgjørelsen, sammen med kona Siv. Han fløy umiddelbart til Haugesund og dro rett på psykiatrisk avdeling på sykehuset. På flyet brukte han alkohol for å roe seg ned.– Jeg var klar for å ta livet mitt. Med veldig lav stemme sa jeg til betjeningen «jeg må bli lagt inn». De sa jeg måtte ha legeerklæring. Jeg hadde printet ut en mail fra overlegen jeg har kontakt med. De tok promillekontroll, og så ble jeg rett og slett sperra inne på avdelingen, og kom ikke ut på en måned. Etter hvert fikk jeg anledning til å gå på butikken alene, med tidsbegrensning, alltid tilbake til et gitt tidspunkt. Jeg ble så flyttet til ny avdeling, med større frihet. Samme dag begynte jeg å trene. Det var ikke treningsrom der, så jeg løftet møblene på rommet. Brukte sengen til bicepsapparat, og klesskapet som pullup-apparat. Stolen brukte jeg til dips. Pleierne bare ristet på hodet.Alkoholen har hatt en plass i Håkons liv de seneste årene, men å slutte var lettere enn han hadde trodd.– Ikke noe problem å ikke drikke på en måned. Men alkoholen var en medvirkende årsak til at jeg ble lagt inn. Jeg drakk jevnt og trutt og så kanskje ikke helt at den overtok kontrollen over mitt liv. Etter at jeg kom ut har jeg drukket et par-tre øl på det meste. Jeg ser lysere på livet og har planer om nok en tur til Ama Dablam, kanskje også et høyere fjell. Vi får se.Dette visste ikke jeg om Håkon. Hvorfor vil han fortelle dette til klatre-Norge? Motivet med å fortelle er å være ærlig med seg selv, men også at dette kanskje kan hjelpe andre som opplever tilsvarende ting.– Jeg vil gå ut med min historie. Jeg tror det er mange flere der ute som sliter med psykiske problemer slik som jeg. Kanskje dette kan bidra til at de også oppsøker hjelp og får oppfølging på et tidligere tidspunkt.Uken sammen med Håkon ble en skikkelig bra opplevelse, med klatring hver dag, kjempegod mat, både ute på restaurant, og hjemme hos Håkon og Siv, der Siv, som er utdannet kokk, ikke sparte på råvarene. Jeg fikk et fantastisk innblikk i Håkons klatreopplevelser, mange har du lest over. De aller råeste historiene, og jeg trodde ikke mine egne ører, får vente et par tiår til.  Håkon Hansen Født: 1964 Startet å klatre: 17 år gammel på Gullsvaet  i Ravndalen Sivilstatus: Gift med Siv, sammen har de datteren Emma. Tror på: Det gode i menneskene Tror ikke på: Gud Hardeste rute: ShimpHansen (9/9+) og Miles Ahead (9) som han gikk før steinen i toppen falt ut. Da var den mye hardere. Claim to fame: Håkon har klatret minst grad 9- hvert år i 20 år. Viktige punkter Hansens liv 1. Familien, 2. Årene i Buoux, 3. Diverse kipe ruter som få andre har gått, 4. Jeg hjelper alltid folk i nød, det har aldri vært noe offer for meg i det hele tatt. Viktigste plan: Bli friskere enn jeg har vært de siste årene. Om jeg blir det så skal jeg tilbake til Himalaya og Syd-Amerika.  Les også: Legenden i Biar – 200 nye ruter borret av en nordmannHåkon Hansen om Det overnaturlige– Sjaak er en god kompis fra Nederland, det er han som eier Wild Side klatrefelt i Sella. Han har overnaturlige evner. Jeg tror ikke på slikt, men jeg kan fortelle deg; jeg var på vei til Odda. På samme tid var Sjaak i Norge, uten at jeg visste det. Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på måneder. Han satt på med en venninne, og sa: – Stopp på neste bensinstasjon, for jeg har en følelse av at Håkon og Siv er der. Og ganske riktig – der traff jeg Sjaak. Det er en av de rareste historiene jeg har opplevd. Jeg tror ikke på Gud, jeg tror ikke på overnaturlige ting. Men akkurat den episoden var så spesiell at jeg må bruke mange år på å sortere – var det tilfeldig eller ikke tilfeldig.Kolsåstoppen– En av de mest spesielle opplevelsene jeg har hatt var da jeg var i militæret og stakk opp på Kolsås. Det var våren 1984. Der traff jeg en 75-åring som ikke fikk lov til å klatre av kona. Vi bestemte oss for å klatre likevel. Han knøt tauet rundt livet og ledet opp Hollywood – uten en eneste sikring. Jeg kom etter, og der sto han på kanten med tauet i hånda, uten standplass. Slik gjorde gamlekara det.Miles Ahead (9) på Mega– Jeg kan ikke fatte at den står i grad ni nå, det må jo være lettere enn det. Da jeg gikk den fantes ikke bøtta man catcher i land på. Det var en stein som falt ut og taket kom fram. Jeg gikk ruta uten denne bøtta, på minikrimpere, og følte at den var hardere enn Morrison (9/9+). Den ville stått i 9/9+ i dag.Fire veier inn i Majorstuen Vel 1. Ha klatret en eller flere 9- 2. Ha klatret Trollveggen uten hjelm og samtidig være 4 ganger norgesmester i boksing 3. Tiltre den ledige stillingen som Vellets fysioterapeut: Her var kravet kun at man hadde klatret 8+ og eide bil. 4. Ta et melkeglass med Vodka på styrten. Dette kravet var rettet én mann, og han var avholds, så det kom som en stor overraskelse at han besto prøven. Rullestad/Åkrafjorden– Det er en campingplass som ligger i gangavstand fra en masse klatring, ti mil fra Haugesund. Åkrafjorden er der jeg har utviklet mest de siste årene. Det er ca ti sektorer med til sammen 70 ruter. Potensialet er veldig stort.  Jeg har boltet 70-80 prosent av rutene. Der ligger Ridderveggen med ShimpHansen (9/9+). Der ligger også Den ensomme ridder (9), som må være den fineste ruta jeg noensinne har gått. Ruta er soft gradert, men noen må være softe og. Man må være veldig hensynsfull mht naboene for cragget ligger i hagen til folk.Hellas (1998)– Ivar Tollefsen ringte og ville ha meg med på førstebestigningen av nordveggen på Mt Atos. Han hadde vært der året før sammen med Vebjørn Sand, og hadde fått kontakt med en munk. Området tilhører en munkeorden, og de slipper ikke inn mer enn to menn der hver dag, ingen kvinner. Ivar hadde ordnet med invitasjon, slik at vi fikk komme inn å bo hos munken og klatre Mt Atos. Vi gikk den på en dag, det var skikkelig løst og vi frisoloerte det meste opp til grad 4, unntatt toppen der det var snø og is. Veldig spesiell tur. Munken måtte ned i kjelleren og be hver 4. time, døgnet rundt.Alain Robert – Edderkoppmannen– Seks enfingre dro han … det er helt utrolig. Han gikk rett opp en av de harde rutene i Buoux da jeg var der, som treningsrute. Han var og er helt ram – og 50 år gammel. På en bygning fikk han ikke lov til å soloere, fordi de ikke skjønte hva han hold på med. Han måtte gå topptau siste biten. Da falt han, men jeg tror ikke han ville falt uten topptau. Jeg har soloert en rute i mitt liv, og det var en 6-er på Dale.Wolfgang GullichHåkon traff også legenden, som førstebesteg Action Directe (9a) i 1986.– Han var smellfeit, men trente som bare det. Så slanket han seg ned og gikk Action Directe.Konkurranse– Jeg røk akillessenen før Nordisk i -99. Jeg testklatret og flashet kvaliken med en fot. Jeg testklatret også finaleruta, men psyket ut pga fallpotensiale mht foten. Allikevel ville jeg kommet på 2. plass etter Martin Reimers.«Eg falt ikkje, eg berre sklei av med beinå»– Tror det var etter en superfinale i Bergen i -94. Om jeg er opphavet så er jeg stolt av det. En morsom kommentar, arrogant så det holder.Arroganse– Ja, jeg har nok det. Da jeg var ung sa jeg mye som kunne provosere, men det var ikke for å være kjip mot noen. Jeg var blant de beste og da legger folk merke til hva du sier. Om man er en i massen blir det ikke lagt så merke til.Ni minus– Jeg har gått 9- eller hardere hvert eneste år i 20 år. Tror ikke det er mange som slår den. Klatrekompiser om HåkonAlv Borge«Håkon er en storsinnet, raus og meget forståelsesfull mann. Intelligent, konsentrert og entusiastisk. Bortsett fra familien sin så forsaker Håkon alt som er av status til fordel for sine lidenskaper. Tross mye motbør i livet så er han den samme gamle Håkon med blikket fast rettet fremover og uten interesse for bagateller. En modell for alle oss som kan finne på å sutre over småting. Håkon er også et fintfølende åndsmenneske som jeg setter umåtelig stor pris på.»Per Hustad«Jeg har egentlig bare gode minner om klatretiden med Håkon. Det stemmer at vi nok «konkurrerte» – naturlig nok, ettersom vi på den tiden var blant de i Norge som flyttet grensene, men det var meget kameratslig. Det var nok mest kniving om førstebestigningen av Morrison på Løkenhavna, men på den tiden hadde Håkon blitt bedre enn meg, så det var ikke reel konkurranse. Håkon og jeg bodde blant annet i en campingvogn i Buoux sammen i omtrent en måned i 1988. Tiden gikk stort sett med til hviledager med sjakk og det franske barspillet foosball – for vi hang stort sett på harde ruter, og ble bare mer og mer slitne. Bare fryd og gammen i den campingvognen. Håkon snakket meg opp en flash av Harlem Desir (7c) og var etterpå raus med gratulasjonene. Kort sagt: en bra fyr.»Leif Kvande«Han var jo veldig nidkjær med treningen og skrev detaljert treningsdagbok. Han hadde oversikt over fotballresultater i de fleste divisjoner i de fleste land. Og veldig glad i sport på TV. Det var bare et lite problem med det, at hans daværende kone Vigdis ikke aksepterte TV i heimen. Derfor var han jo veldig sosial og det ble mye pub-TV og besøk hos andre.Tror også han hadde oversikt over de beste klatrerne i Norge, ranket – og reagerte da Norklatt trykket forsiden med Myrern (Bjørn Myrer Lund, red. anm.) på Slakteren fra Bagdad (9-). Myrern var jo ikke på noen liste. Myrern var jo sjanseløs på ruta og gikk den vel aldri, så lov og orden ble raskt gjenopprettet.Til utdrikkingslaget hans kjøpte Einar og jeg en stor, gammel sort/hvitt-TV, en med trekasse av en brukthandler på østkanten og vi fikk låne håndjern av Kari Britt og Geir Harald. Som avslutning på laget festet vi TV-en og Håkon sammen med håndjernene til en bolt i TV-en og la en bevisstløs Hansen oppi den kommende ektesenga. En viktig detalj er at Vigdis hadde bygd en høy dobbel køyeseng som det var ca 4-er klatring å komme seg opp i. Lurer fortsatt på hvordan natta forløp – og hva Vigdis gjorde da hun kom hjem.»Jacob Normann«Mitt første møte med Håkon var på Fjell i 1987. Vi var flere som forsøkte Per Hustads nye prosjekt Paranoia og opp på hylla under innsteget tuslet plutselig en tynn rødhåret kar. Ryktet om denne superklatreren fra Vestlandet hadde selvsagt nådd Oslo og omegn langt tidligere, men vi fant det likevel helt usannsynlig at en haugesundsklatrer skulle være noe i nærheten så god som oss sterke hovedstadsklatrere. Håkon brukte en runde eller to på å gå gjennom bevegelsene, før han lett og uanstrengt gikk ruta på topptau. Dette var Per (stjernen i vår engere krets) sin nye og ennå ugåtte testpiece, og det ville være direkte usant å påstå at vi ikke sto rystet tilbake.Et par år senere flyttet Håkon til Oslo, og tillegg til å klatre sammen, ble vi også arbeidskolleger – først innen rusmiddelomsorgen i Oslo kommune, og senere gjennom drift av Skøyen Klatresenter. Håkon og jeg ble også nære venner og dro på mange turer sammen – noe jeg som klatrer lærte mye av.Det er mange av oss som har satt, og setter pris, på Håkons direkte og lett humoristiske replikk. En gang forsøkte jeg en lang buldretravers som Håkon hadde gått og jeg overhodet ikke var i nærheten av å klare. «Dette er f… meg ikke 8+, men mye hardere», prøvde jeg meg på. Håkon svarte: «nei du klarer den ikkje fordi du er så svak på pinsj». «Jammen, jammen….,» prøvde jeg meg igjen, men Håkon var like uanfektet; «Du er svak på pinsj.» En hyggeligere kar å få passet sitt påskrevet av finnes knapt.»Les også: Avdøde Håkon Hansens kone om ulykken