Nå til dags kan man drive med ulike typer klatring, skjønt ikke alle har samme status. Magefølelsen sier at det finnes en grense mellom klatring og liksom-klatring. Å påstå at topptauere tilhører siste kategori, vekker lite protest.

Tante Turid klatrer firere inne, men hun er neppe noen virkelig klatrer. Hun er en inne-klatrer. Send´a opp en firer i Jotunheimen, så skal det bli Klatrer av a.

Har Turid topptauet ei rute heter det å «jobbe inn» ruta, som en forberedelse til et led-støt.

Gåte: Hva har klatreverden og middelalderen til felles? Svar: Begge tror på et lagdelt univers. Topptauing er det minst virkelige i klatringens kosmos. Så følger den mer virkelighetsnære led-klatringen. Tante Turid trives foreløpig lavest på klatreforbundets kursstige. Men det Turid ikke har skjønt, er at stigen er en rangstige.

Det merkes på kroppen, kjennes i lufta: Du er ingen Klatrer uten et godt brukt kilesett, fullt av gode historier. Det er forståelig. Et nybegynnerkurs i klatring påkaller verken uant karakterstyrke eller fjellheimens naturopplevelser. Ikke rart Petter Wessel Zapffe brukte ordparet «barske glæder» om fjellklatring. Ingen innefirer kommer i nærheten av en fjellfirer som Romsdalshorn. Betyr det at fjellklatring bør være mer beundringsverdig enn annen type klatring?

Joda. De som drar til fjells lærer å trå varsomt, ferdes sporløst – de lærer å verdsette naturen. Pussig da, at de tåler rotter såpass dårlig. For er det noe fjellfolket er allergiske mot, så er det rotter på cragget eller på plastikk. På fjelltunge heter inneklatrere «plastikkrotter», mens sportsklatrere heter «cragrotter».

At dyret «rotte» brukes som skjellsord, vekker ettertanke. Språkets undertrykkende makt bør være velkjent. Løpe som ei jente, ta det som en mann, hyle som en stukken gris – leksa er gammel: Å forbinde svake og uønskede egenskaper med en gruppe preger synet av gruppen til det verre.

Ordspråket sjikanerer ikke bare klatreslektens mindre kompetente - det undergraver selve rekrutteringsgrunnlaget for fremtidens fjellklatring. En lite klok ordbruk av de angivelig klokeste iblant oss. Ei og annen rotte har spurt i sitt stille sinn: Er de så kloke som de skal ha det til?

Heldigvis er selverklært klokskap enkelt å teste. Man ber om begrunnelse: Hvorfor er fjellklatring mer prisverdig enn inne- og sportsklatring? Heller det tyngste argumentets i favør fjellklatring, er klokskapen legitim. I så fall har Turid god grunn til å finne seg i å bli sett litt ned på.

For topptauing og frisoloering har én ting til felles: Ingen er beundringsverdige. Deres bestigninger går kanskje ned i en historiebok, men ikke i en klatrefører. Hvem har noensinne sett en frisolo-rute eller frisolo-klatrefelt i en fører?

Men bør topptauing likevel ha status som pseudo-klatring?

Se for deg ei rute med navn «tøff på topptau». Den har verken bolter eller naturlige sikringsmuligheter – bare et topptauanker. Si at ruta er umulig å ankomme fra bunnen av. Skal du gå ruta, blir det rappell ned, og enten topptau eller frisolo opp.

Hva ville da blitt regna for en gyldig bestigning? Opp til rutekreatøren å bestemme, kan man påstå. Men det tviler jeg på. Si at føreren definerer linja som en «topptaulinje», ville det vært etisk forsvarlig?

Nå ville ingen med vettet i behold bolte en «topptaulinje» til å begynne med, nettopp fordi topptauing liksom ikke teller. Det er ikke «virkelig» klatring. Klatrermiljøet ville definert ruta som et frisoloprosjekt – en for de modige iblant oss. Eller de dumdristige?

For topptauing og frisoloering har én ting til felles: Ingen er beundringsverdige. Deres bestigninger går kanskje ned i en historiebok, men ikke i en klatrefører. Hvem har noensinne sett en frisolo-rute eller frisolo-klatrefelt i en fører?

Det finnes gode grunner til at frisoloering ikke er beundringsverdig. I 2016 advarte [1] politiet om signaleffekten etter Magnus Midtbø la ut et bilde fra Trolltunga, der han (tilsynelatende) usikret henger etter henda. Dessuten slår man i bordet med skadeprinsippet, at en klatreulykke skader mer enn én person – nemlig de som er økonomisk, sosialt og emosjonelt bundet til klatreren. Hvorvidt frisolo er etisk forsvarlig på privaten, om de nærstående gir tommel opp, er en annen diskusjon. Poenget er at det finnes grunner til hvorfor frisoloering er en nedvurdert klatreform.

Finnes det tilsvarende grunner for at tante Turids topptauing nedvurderes som klatreform? Her må tradnissene forklare seg og legitimere deres høyere status på en troverdig måte. Hvis ikke er hyklerne tatt med buksene nede.

Legitimitets-problemet ligner på det den norske kirke sleit med i en årrekke. På hvilket grunnlag kunne trossamfunnet rettferdiggjøre sin status som statskirke i et sekulært samfunn? Vanskelig å si, utover at det alltid vært sånn. Men at noe har vært er ingen grunn til at det bør forbli. Å spille det berømte tradisjonskortet er like svakt om det kommer fra presteskapets eller trad-elitens hender.

Tante Turid må spørre med alvor i tonen: Hvorfor har fjellklatring høyest status når inneklatring er blitt normalen? Utover at det alltid har vært sånn, selvsagt.

Hva disse tunge argumentene er, vil jeg gjerne høre om. Klart det er kompetanseforskjell på inneklatring og fjellklatring, men rettferdiggjør det statusforskjellen? Hva er grunnlaget som legitimerer nedverdigende språkbruk?

Fjellfolket er ikke bare skamløse nok til å forpeste kursstigen til en rangstige. Kursstigen opphøyes til en slags himmelstige. Tante Turid kommer til å bli helt frelst av fjellklatringen, skal vi tro fjellprestene, med sin tvilsomme morallære: «Vis meg ditt rack og jeg skal fortelle deg hvem du er».

Hvem gjør seg egentlig skyldig i skamstraff?

De ellers dydige fjellklatrerne bør fremkalle dyden ydmykhet og heller diskutere hva det beundringsverdige idealet bør være, fremfor å erklære sin egen klatreform som åpenbart overlegen. Hvem vet, kanskje sportsklatreren bør være alle klatreres målestokk, med sin gyldne middelvei mellom plastikkrottas feighet og fjellklatrerens overmot. 

Emil Faugli

  • Masterstudent i filosofi
  • 29 år, bosatt i Oslo
  • Klatreinstruktør på Klatreverket
  • Klatret siden 2011