Vi traff han etter et fantastisk foredrag i forbindelse med Fjellfestivalen på Åndalsnes, og 50-årsjubileet for førstebestigningen av Trollveggen.

– Ja, det var helt klart Trollveggen som startet alt sammen.

Annonse

Engelskmannen Tony Howard (75) sitter i BaseCamp under Fjellfestivalen og smiler med en god festivaløl. Han har nettopp vært en av VIP-ene under både middag og festforestilling på Rauma Kulturhus, og fortalte med stor glede om prosessen i forkant av bestigningen, forsøkene på veggen og det gode forholdet til det norske laget.

– Opplevelsen i Romsdalen var fantastisk. Alt sammen var fint. Vi hadde en utrolig fin tur – selv om været var temmelig dårlig i starten.

Les også: Nydelig åpning av Norsk Fjellfestival

Jeg har vært der oppe selv og opplevde en intakt Nick-hylle før rasene begynte og ødela hylla. Den var nydelig, flat, med steinbord rundt. Og en blikkboks – selv om det var søppel, så var det vakkert søppel som vitnet om en legendarisk bestigning.

– Men det var ikke søppel! Vi forsøplet ikke! Det var en bok i boksen, som klatrere som passerte hylla kunne skrive seg inn i!

Tony Howard forklarer bakgrunnen for det ene vi fant vi fant i veggen som ikke hørte hjemme der.

Jeg himler med øynene. Men det var ikke naturlig å undersøke en rusten blikkboks midt i en 1000-metersvegg. Og det overrasket ikke meg at det lå igjen litt smågreier etter en slik tur. Med hundrevis av meter uten sittesele, bare hoftebelte, er det ikke unaturlig å etterlate en blikkboks.

Det ublide været helt i starten av førstebestigningen satte sine spor, og gjorde at den beste klatreren måtte bli på bakken.

– På vei ned fra Nick-hylla første gangen var det et forferdelig vær, forteller Tony videre.

– Det var en stor foss som vi måtte krysse. Jeg prøvde først, men det var ikke mulig å komme igjennom. En foss av isvann, stein og isklumper. Helt forferdelig. «La meg prøve», sa Tony 'Nick' Nicholls til meg, og jeg lot ham prøve. Han var den yngste av oss og definitivt den beste klatreren. Hendene hans var skikkelig ødelagte allerede av klatringa. Han bega seg inn i fossen, og det tok lang tid før jeg hørte «kom igjen» på andre siden. Han hadde klart det. Vel framme hos han var hendene hans om mulig enda mer ødelagte – det var rett og slett ikke mer hud igjen – så det var siste gang opp i veggen for hans del. Han kunne ikke bli med oss videre på grunn av skadene etter fossen. 

Det er denne mannen Nick-hylla er oppkalt etter, til ære for hans innsats.
Hylla ligger nydelig til ved bunnen av Storveggen. En liten travers bort og man følger det mektige risset som skjærer seg gjennom veggen, voldsomt og vakkert.

Selv hadde jeg hørt hvor løs og forferdelig Trollveggen skulle være, men ble overrasket over hvor fantastisk klatringen var. Hele ruta var fin! Hvordan kom de frem til den linjen?

– Jeg dro til Norge på våren tidligere på året og tok bilder og studerte veggen svært nøye. Jeg kom frem til to linjer; vår linje og Norskeruta. Da jeg hørte at et annet lag hadde tenkt å prøve, var min eneste reaksjon; bare ikke vår linje. Hva som helst, bare ikke vår linje, og det var Rimmonruta jeg tenkte på. At nordmennene startet på Norskeruta gjorde meg glad. At de senere kom først opp veggen var bare fint; det var på en måte helt riktig at Trollveggen først skulle beseires av nordmenn.

Klatringen gikk siden veldig fint. Været var ypperlig hele veien, men de hadde mye å dra på. I motsetning til nordmennene og Leif Patterson som hadde hardmetallbolter, hadde engelskmennene myke bolter. Disse satt typisk dårligere, og var samtidig vanskelig å få ut i god stand. Derfor ble de fleste satt igjen i veggen. Dette medførte også at de hadde med seg mange bolter i veggen, ca 1000 stykker.

– Vi holdt på å bære oss i hel, smiler Tony. Men alt gikk helt fint, og værgudene var oss barmhjertige. Bare timer etter at vi kom opp satt det inn et forferdelig vær igjen, så vi var veldig heldige.

Å snu i Trollveggen er ikke lett og i Storveggen etter Nick-hylla var det «point of no return». Hvordan de skulle snu etter det? Og hva skulle de gjøre om de sto fast?

– Vi kunne ikke snu etter det. Og jeg aner ikke hva vi skulle ha gjort, smiler Tony.

Men alt gikk bra, og dagen etter at det norske laget toppet ut Norskeruta, toppet det engelske laget ut Rimmonruta. Navnet kom fra klubben deres, som igjen var oppkalt etter et sagn om ungjenta Rimmon som, da hun ikke fikk den hun elsket, kastet seg i døden utfor en klippe mot havet.

– En tragisk historie, men denne tragedien har ikke smittet over på klubben vår, snarere tvert imot, slår Tony fast.

Tony Howard har skrevet en rekke bøker, og etter bestigningen av Trollveggen skrev han boka Troll Wall. Denne ble dog ikke utgitt etter at den ble ferdig.

– Etter Trollveggen fikk vi så mye publisitet at jeg ikke orket mer. Jeg la boka i skuffen og der ble den liggende i 46 år.

Boka er nå ute og har mottat veldig gode kritikker.

Les mer om boka her: Bok om førstebestigningen av Trollveggen

Bestigningen i Trollveggen ble starten på Troll klatreutstyr.

– I starten bare laget vi utstyr og solgte det slik det var. Etter Trollveggen forbedret vi utstyret og satte merket Troll på det. Vår berømte sele var i starten bare et hoftebelte. Den ble videreutviklet til Whillans-selen, laget på forespørsel fra den britiske klatreren Don Whillans, som skulle på klatreekspedisjon til Annapurna og trengte noe mer enn et hoftebelte.

Denne var kjent som en ekte «nøtteknekker» (hint: et fenomen hos menn). Behovet for noe mer funksjonelt kom.

– Jeg satt og funderte på hvordan jeg kunne kombinere lårløkker og hoftebelte, og kom da frem til frontløkkesystemet, som alle seler nå til dags kopierer. Systemet fungerte ypperlig, og Troll Mark V var en realitet og en suksess.

Senere kom Troll Mark VI som en ytterligere forbedret utgave.

Tony Howard drev Troll sammen med to venner frem til 1995, da han solgte seg ut. Siden har han reist rundt i verden og klatret, sammen med sin kone, Diana Taylor. Og ikke jobbet med noe som helst, bare levd på pengene etter salget.

– Nei, jeg har ikke jobbet etter det, bare reist rundt og klatret og gjerne funnet nye klatresteder – og laget klatreførere til disse nye stedene. Det var det vi gjorde med Wadi Rum og. Jeg så filmen Laurence of Arabia, som er tatt opp der, og så de fantastiske veggene. Vi dro dit og spurte høflig om vi kunne få klatre på veggene og lage guidebok, så ville det nok komme klatreturister dit, og de ville tjene penger. Vi var ydmyke i forhold til svaret. Om de sa at de ikke ønsket det, ville vi dratt med en gang. Men de var superhyggelige og ønsket oss velkommen. Nå er Wadi Rum en svært godt kjent klatredestinasjon.

Tony har åpnet mange nye klatreområder, blant annet i Iran, på grensen til Kuwait.

– Vi klatret en helt fantastisk 1000-meters kalksteinsvegg. Jeg hadde en kompis som hadde sett en vegg der nede, og vi dro for å kikke på den. Akkurat den var ikke bra, men jeg fant en annen, som var den vi klatret.

Slik er livet til Tony Howard og kona. Reiser og oppdagelser året rundt. For å komme til Romsdalen, kjørte de fra Peak District ved Sheffield, der de bor, via Belgia, opp til Mo i Rana, og så kysten ned til Romsdalen.

Vi avslutter siste øl i ett-tiden på natta i Base Camp på Fjellfestivalen. Hva bringer morgendagen? Det er spådd et horribelt vær?

– Vinkurs på Veblungsnes, enkelt og greit, kommer det fra Tony Howard med et smil.

Her er ekteparets nettside: Nomads travel

Les også: Hans Christian Doseth – det uovervinnelige søskenbarnet