Like viktig som kamkilen er på tradracket er den vanlige kilen også uunnværlig.
Litt satt på spissen kanskje, for du kan som regel alltid sette en kamkile der du kan sette en vanlig kile. Men det blir som å bruke bilen der det går mye kjappere å sykle eller løpe.
Likeledes som bilen veier mer og koster mye mer enn en sykkel, er de vanlige kilene en tiendedel av prisen for en kamkile – og de veier mindre. Derfor er det lett å tenke at det lønner seg å ha med nok kiler, og færre kamkiler. Men det er en sannhet med modifikasjoner.
Forlengbar: DMM har slynge som ligger dobbelt og kan dermed gjøres dobbelt så lang, noe som eliminerer bruk av en ekstra kortslynge. Man sparer dermed vekt. Foto: Dag Hagen
På kiler må man sette på en kortslynge, bestående av to karabinere. På kamkiler med forlengbar slynge trenger man ikke kortslynge, og det holder med én karabin. En rask vektanalyse viser at en kile med slynge kan bli tyngre enn en kamkile med forlengbar slynge. Ingen stor forskjell, men overraskende allikevel.
Derfor bør kanskje produsentene designe kiler med ferdigsydde forlengbare slynger?
Men det er ingen tvil om at en godt satt kile ofte er å foretrekke.
I opplagte kilelommer går det raskt å sette kiler. Dessuten er en godt satt kile helt «bombe». En kamkile satt på samme sted vil kunne ha en tendens til å «vandre» oppover, noe som kan være svært farlig, siden den rett og slett kan falle ut av risset når kammene har rettet seg helt ut.
Kilene har en relativt lang tradisjon i klatresporten. Relativt fordi det ikke er mer enn 80-90 år siden professor Arne Næss tok med seg bankebolter fra Østerrike. De var da nytt utstyr og medførte banebrytende førstebestigninger som for eksempel Fandens Hekletøi og Bolterisset på Kolsås.
Det skulle ta mange år før disse rutene ble klatret i fri. Utviklingen av friklatring skjedde i takt med utviklingen av sikringsmidler som kunne plasseres med en hånd — som er nødvendig under friklatring – så sant man da ikke klatrer slake sva.
Det som hendte i etterkrigstiden var at man etter hvert så etter noe man enkelt kunne putte inn i riss og som kunne ta et førstemannsfall.
Løsningen ble «mutteren», noe som gjorde at kiler i mange år etter at de ble nettopp kiler, også ble kalt muttere.
Ja, det var vanlige muttere, som de fleste har mange av på sin bil eller inne i duppedittene i sin bolig. Slike, i ulike størrelser, festet klatrerne tau i. Mutterne ble plassert i riss og lommer, tilsvarende slik man bruker mellomplasseringer idag.
Sikringsteknikken motiverte utviklingen mot Hexentrics på slutten av 60-tallet og videre til usymmetriske Hexentrics på tidlig 70-tall, noe en viss legendarisk Hemsedals-svenske ved navn Tomas Carlström hadde fingrene med i spillet i.
Men før det oppsto det vi kaller for «kiler». Historikken er noe uklar, men etter en del research ser det ut som de første kom på tidlig 60-tall, først i form av «Acorn», designet av John Brailsford. Den så ut som en nøtt, og derav navnet. Han videreutviklet denne til kileformen med rette vegger i 1962, altså en enkel utgave av dagens kiler. Denne kalte han MOAC, som er en forkorting for Mountain Activities.
Først: Dette er en av – eller kanskje den – første kilen som ble laget. Med en mutter på toppen, designet av John Brailsford. Foto: The nuts museum
Videreutviklet: Kort tid etter at Acorn ble funnet opp kom samme mannen opp med den klassiske kileformen; en MOAC. Foto: The nuts museum
Gradvis ser man flere produsere kileformen til klatring. Først med hull til tau, så med wire på de små størrelsene.
En kan vel si at kilens «revolusjon» kom i 1979 da Wild Country lanserte sin «Rock», som mer eller mindre har holdt formen siden.
Det spesielle med den er at den ene siden er konveks og den andre konkav. Det gjør at kilen står mye mer stabilt i veggen, med to anleggspunkter på den ene siden slik at den i mindre grad vrir seg.
Chouinard Equipment fra USA kopierte denne formen og kalte sin variant «Stoppers». De var kurvet også på den smale siden, samt at kurvene var dypere. De var litt for klumpete og kilte seg oftere helt fast.
Siden har det kommet et stort antall varianter.
«Off sets», som vil si at den ene siden er smalere enn den andre, «RP» som er små kobberkiler ment for kinkige plasseringer, og mange kopier av disse.
Det nesten myldrer av ulike varianter, sikkert fordi de er relativt enkle å lage.
Så hvilke skal man velge? Det korte rådet vil være at det enkle er ofte det beste.
Bare i spesielle tilfeller vil spesielle kileformer være nødvendig. Den gamle formen på Rocks duger så det holder. Den har også en legering som er akkurat passe myk, slik at de sitter akkurat passe bra i rissene. For hard legering gjør at kilen ikke biter seg fast. For myk gjør at den sitter for godt. Du risikerer da at du aldri får den ut.
Alternativer til Rocks finnes, så vi skal ikke være brandspesifikke her nå, det viktige er at de har den enkle formen som har vist seg å fungere så godt.
Wild Country har utviklet sine Rocks til lettere varianter. De kan det være verdt å vurdere. De minste har kun én wire, og her blir vi litt skeptiske. Belastningen på wiren rett under selve kilen er ofte veldig stor, og wiren tenderer å få en knekk her når man tar kilen ut. En bør selvsagt bruke nøttepirker, men i praksis skjer det kun når kilen ikke kommer enkelt ut. Dermed napper man kilen ut, og det går ut over wiren.
Alle produsentene har nå kiler som på sett og vis etterligner Rocks. Metolius har på sin side snudd konkav/konveks-forholdet 90 grader, det vil si sideveis. Dette er ikke en test, og vi har ikke testet de, men vi ser ingen grunn til at de skal fungere dårligere av den grunn.
Smart grep: DMM Wallnuts har en utfresning på forsiden som gjør at den sitter enda bedre enn Rocks. Foto: Dag Hagen
DMM Wallnut har vært en klassiker i mange år. Deres lille «tweek» er at de har lagt inn en vertikal utfresning midt på kilen. Dette synes fornuftig, siden det hindrer vridning av kilen i plasseringen, samt at det er vektbesparende.
Black Diamond har sine Offset Stoppers som også er veldig bra. Riss kommer jo i alle varianter, og det finnes en plassering for alle. Bør man gå til innkjøp av slike når man skal kjøpe sitt første rack? Ja, hvorfor ikke, du får plassert de.
Min erfaring er dog at du – når du leter etter en kileplassering der oppe i risset – bør du se etter rissplasseringer med parallelle vegger. «Flarer» risset utover, det vil si at det utvider seg utover, så er det som oftest en dårlig sikring. «Flarer» det innover så kan du som regel alltid plassere en vanlig kile. Bare pass på at om den løsner, ikke faller inn i risset og ut av et større hull lenger nede.
Våre råd blir da: Gå for en serie Black Diamond Stoppers, Wild Country Rocks, DMM Wallnuts, Metolius Ultralight Curve Nut eller tilsvarende fra andre produsenter.
Så bør du doble opp til 15-16 mm i minste bredde, som vil si Rocks størrelse 6.
En bukett: Slike små saker er en nødvendighet. De er små og tåler lite, men om valget er ingen sikring, så tar man gladelig i mot en som kanskje holder noe. Foto: Dag Hagen
I tillegg trenger du et knippe «minikiler» som det heter. Det vil si kiler som er mindre enn Rocks nr 2. Her kan det lønne seg å velge litt ulike former. Om man tvinges til å sette så små kiler så er man litt desperat, for de minste tåler jo ikke mer enn 4-500 kilo. Du bør med andre ord ikke risikere noe særlig til fall på disse.
Noen foretrekker det man kaller for «messingkiler» som slike små kiler. Der er wiren støpt inn i godset, noe som gjør hodet smalere. De kan dermed plasseres i små lommer og åpninger som vanlige kiler ikke passer i.
Av disse igjen velger noen kilene i såkalt «offset» form, som nevnt over betyr at den ene siden er smalere enn den andre. Dette er smak og behag, men vi mener slike kiler er for spesielt interesserte. Og det er det jo mange som er.
Du kommer mer enn langt nok med vanlige kiler, som skissert over. Når du blir erfaren nok vet du selv hva du trenger av spesielle former.
